Vi hadde jo vært på sjappa til Walter hele dagen. Derfor hasta vi bare en kjapp tur innom rommet for å bytte t-skjorte. Jeg hadde nemlig planlagt å ha på meg den som har det aller største oppnedkorset. Jeg var jo tross alt i pavens by. Dessuten har jeg en egen evne til å snike litt satanisme inn i hverdagen. Dagens lille satanismus liksom.
Panzerfaust t-skjorta mi er en fillete nedarva sak, som jeg har tråkla sammen etter beste evne. På nittitallet herska det en ellevill t-skjorte trend blandt gutta som kun kan beskrives som en kombinasjon av sub standard skjorte kvalitet og svært begrensede kunnskaper om bruk av saks. Så de skjortene jeg har fra den tida mangler som regel ikke bare armene men også et stort stykke av siden.
Dette har for meg resultert i et mutert plagg, jeg enten kan bruke som kjole eller som en slags topp. Denne kvelden valgte jeg en slags topp med metallic belte til. For det er så in at det ikke er til å holde ut. Det har jeg lest i alle motemagasinene. Selv om det er Milano som liksom er motehovedstaden ville jeg jo ikke være umoderne i Roma heller. Men det eneste jeg forventa meg noe form for motereaksjon på var egentlig skjorta. Det er det eneste vi metallhuer bryr oss om. Hvor kult er bandet på trøya di, og hvor vanskelig er det å få tak i den? I mitt tilfelle veldig kult, og veldig vanskelig. Akkurat som det bør være når man prøver å gjøre et godt førsteinntrykk.
Så da satt jeg i baksetet på en liten bil og suste gjennom gatene. Ikke drosjebil, men vanlig bil. Det hadde begynt å bli mørkt og alle bylysene lyste så pent. Foran satt Maja og snakka entusiastisk på italiensk med sjåføren. Han het Valerio, og jeg satt og kjente på hvor mye jeg liker å kjøre bil i byen. Både Roma og Oslo, eller Szczecin for den sakens skyld. Jeg var der da jeg var ti. But I digress.
Utenfor venuen sto det metallfolk. De bare hang rundt og drakk pils. Vi hilste, prata litt og komplimenterte vestene til hverandre. For det var en skikkelig vest-fest vi hadde kommet til. Jeg hadde spurt Maja tidligere på kvelden om dette var en ta-med-din-egen-pils-affære. Nei sa hun, bare utenfor. Dette forsto jeg som at jeg ikke trengte ta med noe, men det var feil. Jeg begikk rett og slett en kultur-bommert. For jeg hadde glemt dette med at det er lov og dessuten varmt nok til å stå ute å drikke. Da er det jo ingen grunn til å gå rett inn på et sted og drikke dyr pils. For inne på stedet er stort sett også ute, og eneste forskjellen er at det finnes sitteplasser.
Etter en stund gikk vi inn, som var ute, og drakk dyr pils likevel. Jeg var lei av å stå. Så gikk vi for å finne Aura Noir-gutta.
Vi fant dem rundt et langbord under noen palmer. Dere skulle ha sett ansiktene når de fikk øye på oss. Tidenes hakaslepp. Jeg smatt inn mellom Calle og Rune på benken. Rune kjente meg seff ikke igjen først, men det er det ingen som gjør. Det er ikke sånn at jeg ikke etterlater meg noe inntrykk altså, jeg bare skifter hårfarge ganske ofte. Med tanke på at jeg hadde svart hår ned til livet og var tynn som et siv sist Rune så meg, kjente han meg overraskende fort igjen.
Så var det bare sånn, hva i all verden gjør dere her, vi har ikke sett hverandre siden 2004, og hva driver du med nå om dagen. Rune har så mange prosjekter med så mange kjente folk at man blir helt sånn..What!?
Aura Noir er skikkelig flinkis band ass, men ikke på en grell måte. For de er også akkurat de samme gutta som de alltid har vært. Hvor mange ganger har ikke jeg sitti med Rune,Calle og Ole og bare slått i hjæl timer på elm. Åh, det er sinnsykt mange.
Første gang jeg traff Ole og Calle må ha vært sommern 94. De satt der på Maliks i Karl Johan. (jeg var bare 16 den sommern og kom ikke inn på Elm ennå) Med sinnsykt stort krøllete hår begge to, bandtrøyer med avklippa ermer, svarte skinny-jeans, og patronbelter. Calle hadde briller med colabunnglass, og ingen gutta sa så veldig mye. Men mye piss har flytt i havet siden den gang.
Nå, noe som snart begynner å snuse på tjue år seinere, flyter praten lett mellom oss. Dessuten er det digg å sitte under palmene i Italia. Som noen jævla pensjonister.
Gutta gikk etterhvert inn på backstagen for å gjøre seg klare, og vi gikk ut på gata igjen. Der møtte jeg en jente med tidenes kuleste skinnvest. (jeg nevnte at dette var en vest-fest ikkesant) Det var sånn old school mc-vest ,med Celtic Frost back-patch. Dere vet, det kule coveret, med de pene damene og den fete demonen. Sweet! Jeg har lyst til å tatovere det coveret på ryggen min, så fett er det. Dessuten hadde jeg fått realisert mitt livslange ønske om grønn hud i samme slengen. Der ute så jeg også flere nerdete gutter som sendte trøya mi beundrende småsjalue blikk. That was exactly what I was going for!
Så begynte konserten. Hva skal jeg si, det var jo fantastisk. Hvis dere spør bandet vil de sikkert klage på lyden, promoteringa, og dustenazien som prøvde å lage bråk. Så ikke gjør det, spør heller meg. Det var helt ekstremt fett! Lyden ble veldig bra, man forventer noen justeringer i løpet av de første låtene. Jeg hadde ikke ørepropper på meg (og det er veldig sjelden), så jeg hørte alt veldig godt, MEN jeg endte ikke opp som hørselsskadd. Jeg hadde ikke piping eller nevneverdig øresus etter gigen, samt at jeg var lenger bak i lokalet og sjekka der også. Det var nydelig lyd.
Publikummet var skikkelig med på alt bandet prøvde å få til. Med på riffa, med på tekstene, og ikke minst med på den lite selvhøytidelige holdningen til the ugliest band in the world.
Så er det tilfellet Rolf. Han er fremdeles ganske ung og ikke så stygg ennå. Men han sverget til Sturt og meg at han blir styggere for hver dag som går. Javel, han slipper unna med en advarsel denne gangen. Det er jo ikke utseendet hans som er det mest oppsiktsvekkende med ham. For en rendyrka musikkelsker som meg selv er det lite som kan ta oppmerksomheten fra måten han trommer på.
Han spiller jo i Valhall, der gjør han tromminga til Gylve. Det er fett, siden Gylve ikke spiller live. Jeg så Rolf spille med Valhall i fjor eller året før. Det var veldig bra. Så spiller han både tromminga til Ole og tromminga til Calle i Aura Noir. De pleide jo å bytte på, og det betød jo at de kunne gi ekstra mye, dessuten har de hver sin stil. Rolf gjør dobbel jobb med andre ord. Han var skikkelig bra med Aura Noir i Roma. Så er det Obliteration, der han bestemmer trommene, og har sin egen stil. Alt dette til sammen gjør ham til en imponerende trommis. Dessuten har han en behagelig personlighet.
De spilte alle de fete låtene. Alle de som får folk til å ta av. Jeg banga litt selv også innimellom all knipsinga. På et tidspunkt tror jeg at jeg var involvert i en slags blits-krig med en italiensk fotograf. Vi skålte, smilte og hadde det skikkelig fett alle sammen. Så var det slutt.
Etter konserten hang vi rundt og drakk øl mens vi snakket med de nye italienske vennene våre. Rune og Calle dro rett hjem til hotellet, men Rolf og Ole ble igjen og festet litt. Vel fest og fest, vi satt rundt og snakka og drakk øl til vi ble bedt om å gå. Så sto vi rundt i gata og drakk øl og prata til vi ble bedt om å trekke lenger ned i gata. Så prøvde Mirko å stikke av og vi holdt på å bli stående der for alltid. Vi visste jo ikke hvor vi var. Men jeg klarte å lure ham til å komme tilbake så han kunne bestille taxi til oss, og til Ole og Rolf.
Da vi satte oss inn i drosjebilen var det bare kjæresten til Ole og resten av gjengen fra Pescara som sto igjen. De skulle hjem dit, og vinket oss muntert avgårde. Så satt jeg nok en gang i en bil i en by og hadde det godt. Jeg vet ikke nøyaktig hva det var som gjorde det, men det var en opplevelse som fikk meg til å føle meg skikkelig bra. Å dra på Aura Noir gig i Roma er noe jeg kan anbefale til absolutt alle.
Skitt Fiske
Hege Hund
