Amerikanske terrortrusler, Anathema, og anarki

I dag kom det en skummel epost til Polypus. Et band som het Nekrogoblikon sende beskjed om at de utfordrer oss, eller Troll da, men alle vet jo at jeg er et troll. At goblinsene fra USA er i anmarsj og om vi ville akseptere og svare på utfordringen. For man vil vel ikke gjøre goblinsene sinte. Hah! Den aksepterte vi sporenstreks.

Det betyr nok at dere andre furier og troll av noen kjerringer burde være på vakt og. Bare ikke ta feil av de amerikanske goblinsene og vår egen hjemmedyrka Goblin fra Isvind, eller italienske Goblin som kommer til Norge i mars. Det er altså bare de amerikanske som vil utfordre oss. De har riktignok ikke spesifisert hva de vil utfordre oss i, men kjenner jeg amerikanerne rett er det vel en dance-off. Vi er uansett klare.

Småen Johansen A. K. A Sturt har begynt å jobbe hos Urban Sound Studios på løkka, og stortrives med det. Nå holder et norsk progrock band som heter Marathon på å ta opp i det studioet Jens jobber i, men noen dører nede spiller Anathema inn. De har allerede vært i studio i flere måneder og driver med den siste delen av innspillinga.

Hvis noen har lyst til å spille inn med sitt eget band i Urban Sound, er det ledig tid i studio C fra midten  av mars og i begynnelsen av april. Bare ta kontakt med Jens på Facebook eller mobil.

Troll har kunngjort at de har signert på Polypus Records. Det kommer sikkert ikke som et sjokk på noen at Nagash signerer Troll på eget selskap, det er bare sundt bondevett. Det er også det siste jeg har av relative nyheter for i dag. Jeg tar tips fra Bloggerne på tv2 Bliss, og prøver å blogge litt oftere. Vi får se hvordan det går med det. En gang anarkist, alltid anarkist.

Simma Lugnt 

Hege Hund

Bjølsebubben Kulturforening

De siste månedene har det skjedd store forandringer på øvingslokalefronten. Troll, Whip, Attentat og en hel rekke andre band har gått sammen om å starte et nytt øvingsfelleskap.

De leide seg et svært lokale oppe i de gamle fabrikkhallene på Bjølsen, og siden desember har de bygd og bygd der oppe. Det har blitt tre øvingsrom, opptaksrom, og innspillingstudio/pauserom. Nå er utstyret hentet, så litt etter litt går de seksogtredve musikerne i gang med å spille.

Bjølsebubben Kulturforening er et faktum. Med både innspillings- og utgivelsesmuligheter under samme tak prøver de å skape det perfekte stedet å være kreativ og produktiv. Lokalet og foreningen har potensiale til å bli utspring til en rekke spennende utgivelser i åra som kommer.

Det nystarta plateselskapet Polypus Records klemte ut to utgivelser på tampen av fjoråret, og planlegger minst tre utgivelser til i løpet av våren/sommeren 2014. Personlig gleder jeg meg stort, siden jeg har bidratt med tekst på alle tre.

Både jeg og Ksenia Astera, som gjorde Whip coveret, skal dekorere noen av veggene oppe på Bjølsebubben. Jeg har gjort meg noen tanker om hva jeg har tenkt til å gjøre, men jeg er fremdeles åpen for forslag. Hva er det absolutt feteste motivet dere kan tenke dere å ha på en vegg? Jeg mener, hvis man kunne velge fra øverste hylle.

Om Putin, Pynteputer, og Sexpress

Jeg satt godt plantet blant pynteputene i sofaen min og så på en dokumentar om Putin. Denne journalisten som fulgte ham stilte et vanskelig spørsmål om Russlands opprustning av atomvåpnene sine eller noe sånt.

Poenget er ikke hva spørsmålet var men hva slags. Det var et av disse som er ment å trenge journalistobjektet opp i et hjørne. Putin lo av spørsmålet. Nedlatende. Lenge. Journalisten beholdt det konfronterende ansiktsuttrykket sitt gjennom hele den lange latteren. Putin forklarte hvorfor han lo og svarte på spørsmålet. Enkelt. Som om han snakket til et barn. Poenget er ikke hva han svarte men hvordan.

Latterliggjøring er en hersketeknikk. Det er det å trenge noen opp i et hjørne også. Både i politikken og i journalistikken er hersketeknikker en legitim metode for å oppnå et mål. Når det skjer i vennegjengen, på arbeidsplassen eller i familien, er det legitimt da? Hva er et legitimt mål?

Det er vanskelig å komme utenom at hvert mikromiljø har sin egen politikk, og sine egne maktkamper. Man ser det allerede i barnehagen. Haha, du spiser bæsj og lukter vondt! Der har man tre hersketeknikker i en setning. Man opplever det også når man blir valgt sist til et lag, når de andre barna har en hemmelighet de ikke vil dele med deg, eller når du ikke får være med å leke.

I Aftenposten i går leste jeg en artikkel som het - Hverdagssexismen er så utbredt at vi ikke merker den. For ikke lenge siden hadde vi debatten om mobbing etter en tidligere mobber sto frem. Dessuten har vi hatt kroppsdebatt. Jeg mener alle disse er gode emner vi burde debattere i samfunnet vårt. I hver debatt ser jeg likevel en mengde mennesker som mener at vi må slutte å syte. Mener de menneskene at samfunnet vårt har blitt moderne nok og at vi kan stoppe opp her?

Spør du meg er det rester av en antikvarisk tenkemåte. Vi kommer ingen vei med å tenke sånn. Hadde alle tenkt sånn hadde jeg hverken hatt stemmerett eller retten til fri abort (kremt). Debatten er en del av demokratiet, en vi ikke kan klare oss uten, og noe av det som betegner et opplyst samfunn. Det er veien mot atter en morgendag. Noe som er et ubønnhørlig faktum både for Russland og menneskeheten som helhet.

Sannheten er vel at det finnes langt flere former for hersketeknikker enn fem. Vi damer opplever til stadighet kjønnbaserte hersketeknikker som å bli tiltalt som vesla, eller få høre "du er så søt når du er sint". Aggresjon, trusler og skremsler kan også føyes til listen. Det aller mest vanlige er varianter av seksuelt ladet hets.

Menn opplever det også, ikke tro at jeg glemmer det. Men jeg synes det er spesielt ille å se en dame be en annen dame om å slutte å syte, når hun tar opp problematikken med kjønnsbasert hets for kvinner i dag.

Som kvinne og menneske evner jeg å tenke flere tanker. Jeg kan både være opptatt av pynteputene i sofaen min og hvordan hjemmet mitt ser ut generelt. Om utsiktene til Russland fremover, med eller uten Putin. Om utsiktene til verden. Verdenspolitikk og -økonomi. Makro og mikro. Feminisme i Norge, i dag.

Jeg kan mene at selv om vi har fått mange rettigheter i Norge, er det fremdeles vanlig å bli behandlet annerledes på bakgrunn av kvinneligheten sin. Så vanlig at man blir blasert og ikke orker protestere hver gang.

Jeg og alle voksne på min alder og eldre kommer fra et samfunn der kvinnen hadde en rolle som var mer underordnet mannens. Der det fremdeles var greit og vanlig å omtale damer som dårlige sjåfører, og si sånne ting som 'dette skjønner du deg nok ikke på jenta mi', 'damer skjønner seg ikke på politikk' eller lignende. Der menn aldri smurte en brødskive eller hentet en kopp kaffe selv, og man skulle være stille fordi far leste avisen.

Jeg synes vi skal bli litt flinkere til å huske på at vi har med dette i bagasjen. Reflektere over det som individer og samfunn, og bli bevisste på hva vi lærer videre. For de fleste mener kanskje at man må lære seg å tåle å bli valgt sist til lag, føle seg utenfor og å få seksuelle tilrop på gata (hvis man er dame).

Det er vanlig å møte andre forventninger fordi man er kvinne. Forventninger om at man skal være myk og føyelig, like å pleie og gi omsorg, kle seg i pastellfarger og aldri heve stemmen. Ikke som meg høylydt, frekk fra fødselen, urolig, like metal og andre bråkete ting. Bråkete vesen og bråkete meninger. Det er ingen automatisk forventning om stillhet mens mor leser Kapital.

Jeg sier ikke at det er målet heller, men kanskje noe nytt som ikke er basert på inngrodde oppfatninger om kjønn. At veien mot det går gjennom å innse at vi bærer med oss disse oppfatningene. Så ikke be meg om å slutte å syte. Det er da vel bare en hersketeknikk for å opprettholde status quo og gjeldende maktfordeling, er det ikke?

Så når er det greit å begynne med hersketeknikker? Skal vi lære barna at det er greit eller ikke? Det er jo en del av det sosiale samspillet til arten vår, men nøyaktig hvor går grensene?

Kanskje skal man, spesielt som kvinne, bli flinkere til å besvare hersketeknikk med hersketeknikk. Som Putin og journalisten.

Releasefest Whip, Astaroth, og Isvind

Med krykke, kamera, backdrop og ekstra plekter i veska stablet jeg meg inn i taxien. Klokka var litt over åtte fredag 13. desember. Kjør meg til Møllergata 32 sa jeg til sjåføren, mens jeg fikla etter lommeboka.

Merchboden var satt opp allerede og etter litt om og men installerte jeg meg der. For det var agendaen min for kvelden. Selge merch, notere hvor mye av hver ting jeg solgte, og passe på penga. Siden jeg gjorde en rimelig slett jobb den gangen jeg var med Whip til Trondheim, og det resulterte i et merkbart minus i kassa, hadde jeg denne gangen tenkt å prøve meg på en mer edruelig framgangsmåte.

Dessuten hadde jeg god hjelp av Morten A.K.A Bonden, som var ute for å gjenoppdage ungdommens gleder i form av en undergrunns metalgig. Merchboden var selvsagt bak en søyle, så da Isvind begynte å spille så jeg ikke en dritt.

Selv da jeg sto på en stol så jeg bare halve Christian og Andre, en kvart Trish og hodet til Tommy. Jeg hørte imidlertid alt. Det var veldig bra lyd i kjelleren på Revolver, og selv om det er litt flaut å melde at det var første gangen jeg fikk med meg Isvind live, så var det i det minste en ekstremt bra førstegangsopplevelse. Det var en fengende, fascinerende og fet konsert.

Da Astaroth spilte var det mer aktivitet i merchboden, og det var stort sett Astaroth de ville kjøpe. Det virket som om de i det hele tatt hadde veldig mange støttespillere som møtte opp til gigen. Folk som handla tok gjerne med seg mer enn ett eks av skiva og flere t-skjorter. Noen lurte på hvor mye av penga som gikk til bandet, og da kunne jeg heldigvis svare ALT. Andre igjen bare bemerket at de ville støtte bandet. Yup, that's how we roll i Osloundergrunnen.

Under Astaroth gigen hadde dessuten Duplicate-Einar dukket opp. Heseblesende hele veien fra Telenor Arena og Depeche Mode konsert. Han prøvde salgstalentene sine på intetanende bodkunder, men de var sånn, neeei jeg venter til etter jeg har hørt dem. Jeg fikk solgt en Whip-skjorte, men det var bare fordi jeg ikke hadde Astaroth i large. Så fant jeg en Astaroth i large etterpå, lite flaut.

Så spilte Whip og bortsett fra litt tekniske problemer, som egentlig var en full Kai, satt settet som et skudd. De spilte hele skiva og singelen de ga ut tidligere i år. Mot slutten av gigen kom stadig fler innom boden for å kjøpe skiva. Einar og jeg solgte en liten eske og noen til. Det gikk endel trøyer og. Han som kjøpte Whip istedenfor Astaroth kom tilbake og så skikkelig fornøyd ut, så kjøpte han likegodt den Astaroth-trøya jeg hadde funnet ut at jeg hadde likevel.

Først mye seinere på natta kom jeg på at jeg hadde sitti og solgt mitt eget åndsverk. En hel liten eske. Og ble sånn, wow.

Etter gigen var det egentlig bare litt somling fram og tilbake før vi pakka sammen og dro hjem. Ute snødde det i store våte filler.  Vi ble nærmest nedsnødd mens vi venta på en taxi å praie. Ronny fra Valhall kom gående forbi og sa hei før han hasta videre i vinternatta. Så kom den etterlengta drosja.

Hjemme kunne Bonden, Jens og jeg endelig prate uten å skrike hæ hele tida. Jeg skal ikke ljuge, det er alltid digg når man kommer hjem fra gig. Hagen så ut som et fortrolla rike der den lå dekka i nysnø og månelys. Vi kunne slappe av for første gangen på lenge, for nå er skiva endelig ute.

Hele lørdagen var jeg kaput, og egentlig dagen etter også. Det eneste som skjedde var at mamma ringte og ba meg sjekke noen nyheter på nett. OgjegbareFAENass! Åsne Seierstad, jeg hater deg. Jeg trodde ikke at det var mulig å hate deg mer enn jeg allerede gjorde, men det gjør jeg. Faen ta deg. Fra nå skal jeg tenke på deg når jeg hører Halo Of Hate. Til alle dere andre...

Simma Lugnt

Hege Hund

Metal Underground Botswana

Langt om lenge og lenger enn langt sørover, ned gjennom hele Vest-Europa, Nord-Afrika, på andre siden av Sahara og Sentral-Afrika, der ligger det et lite land som nesten helt er dekket av Kalahariørkenen. Botswana, omringet av landjord, og på mange måter så forskjellig fra Norge som man kan tenke seg. 

Da burde det jo følge at en kvinne fra Norge, meg, og en mann fra Botswana, Tshomarelo Mosaka A.K.A Vulture Thrust, har lite til felles. Logisk, men feil. Han og jeg er metalheads. Jeg har intervjuet ham om alt det som er viktig for folk som oss.

Tell me a little bit about Winter Metal Manias background. Why did you decide to make your own metal festival, and how did you go about making it happen? 

HISTORY OF OVERTHRUST WINTER METAL MANIA FEST

Overthrust is a rock band playing a type of Rock Music known as old school death metal. The band was formed in 2008 but became active in January 2010, it was started by Tshomarelo Mosaka aka Vulture Thrust –bass and vocals, Shalton Monnawadikgang aka Spencer Thrust –guitars (lead), Gakeitse Bothalentwa aka Suicide Torment –drums and the former member Balatedi Folai aka Bist who was the  drummer  by then.

Overthrust theme of songs is strictly about Dirty deeds in Life and Death. Ever since the band was formed in 2010, it has released a single album titled “Freedom in the dark” in March 2011 at Stux Daemon Studio in Gaborone, the song talks about things that happen at night. We are currently working on recording our full 9 tracks album which will be completed around February to March next year.

The event “OVERTHRUST WINTER METAL MANIA FEST” was started by Overthrust Rock Band in May 2010.It was initial started as an ordinary annual rock festival, its main purpose was to bring all followers of rock music in one place to associate, unite and re-unite and have all local rock bands performing. The festival was initially called “Kgalagadi Desert Festival” in 2010 when it was started but upon realizing that the name sounded similar to other people’s brand it was changed in 2011 to “Overthrust Winter Metal Mania Fest” meaning a huge massive winter rock festival organized by Overthrust Deathmetal Band. This festival is an annual National big Rock Music Festival held in winter either end of May or first week of June every year. It usually attracts various Rock Music Bands from all corners of Botswana and recently bands from outside are taking part in it e.g. Within Madness from Windhoek-Namibia.

ATTENDENCY/NUMBER OF PEOPLE ATTENDING THIS EVENT

This event usually attracts about 200 people and more than that. When we started it in 2010 there were about 60 people who had attended. In 2011 there were about 140 people. In 2012 they were about 250 people. In 2013 there were about 300 people.

So in the next coming "Overthrust Winter Metal Mania Fest 2014" we hope to have between 300 to 500 people attending the event.

THEME

The theme of Overthrust Winter Metal Mania Fest is “Ride and March against Poverty”, “Rocking against Alcohol Abuse” and “Healthy body benefits”.

Overthrust Winter Metal Mania Fest is developing into a bigger event each and every year; the following bands have been supporting this event: Remuda, Vitrified, Disciplinary, Skeletal Saints, Dust N Fire, High Voltage, Stane, Synader/Simple Sex, Wrust, Thunderous, Crackdust and Wraith. As years go by we have seen bands like Amok, PMMA, Ras Jesus and Within Madness from Namibia becoming part of it, it has now turned into some sort of Rockers or Rock Music Followers Holiday.

So far majority of people start to prepare themselves beginning of every year for this festival. So in winter Gantsi is a place to be. This is when Rockers meet their old friends from all corners of Botswana, this is when different nations all over the world meet in one roof interacting, uniting as one, cultural exchange and speaking the same language and that’s Rock “N” Roll. During this festival we have people coming from Southern Africa, Americas and Europeans mainly Journalists and video graphers and fans.

A couple of years ago I saw the first pictures of metal-heads in Botswana, but how long have you actually had a metal scene there?

The metal scene in Botswana started around 1990s by a band called Noisey Road and then Metal Orizon; we treat these Bands and their members as fathers or gods of Rock music in Botswana. Around that time this two bands were popular but scene was not that big as it is developing now, despite that, this two bands never gave up, they fought their way through with the support they had until the birth of new heavy metal bands which most them emerged due to influence from Noisey Road and Metal Orizon. Bands like Wrust emerged, then Stealth now Alive N Bolder, Nodd, Barren Barrel now Remuda, Stane, Vitrified, Crackdust, Skinflint, Overthrust, Dust N Fire, Amok, PMMA and many upcoming bands.

Overthrust was started in 2008 and became active in January 2010.With the number of bands increasing in our scene we have seen the rise of a sub-culture of metallars in our scene and we are usually identified as “Marock” meaning Rockers, this is because we have our own identity in the public, we usually wear metal t-shirt, most of our fans wear cowboy boots, leather pants and jackets, spikes, cowboy hats and tight jeans, we have rocker bikers riding cruiser bikes in our scene, we also have horse riders and they also attend our shows riding bikes and horses. We have all kinds of metal fans in our scene.

What is the main challenge for a metal band in Botswana today?

We have several challenges as metal bands in Botswana, The main challenge is finance, many bands don’t have sponsors to finance band activities and most of band projects stop for a long time and the band end up disbanding.

Most members of the bands do music as part time as they are working in different organizations and this often disturb the activities of the band as most of time is spent at work.

Our country has a small population and most of people are not yet used to heavy metal but rock n roll and classics, so heavy metal is new to them and few number understands it but we not giving up, recently we have seen number of people increasing in our shows and many other people asking us about heavy metal and when we explain to them, that’s when they start to have an idea of what is all about heavy metal.

The sound system and venues are a problem as well, to hire a sound system is very expensive, the big good venues are few and very expensive and most of the time are booked, so we have to dig in our pockets to finance the band activities and projects and the expenses are always high than income BUT we don’t give up and we will never ever give up because we love metal, we live metal, we eat metal, we talk metal and we will die for metal. I always tell people that you know in metal we don’t run after money or benefits, they come last, we do it in passion, for the love of the music then money and benefits will come to us.

The other main challenge, according to my personal experience is that most people who don’t understand metal and the art in metal t-shirts regard rockers as crazy and evil. So because of this, some girls/ladies rejects us and tell us to quit being rockers first, then they will accept us, this is all because of lack of understanding, lack of confidence and other stuff in ladies of our society, I’m saying this with a burning heart because am a victim and my girlfriend dumped me after 7 years in a relationship together, the story goes like this,

OVERTHRUST FRONT MAN -TSHOMARELO MOSAKA aka VULTURE THRUST LOSES HIS GIRLFRIEND TO ROCK N ROLL!

(Me and my girlfriend started our relationship in August 2006 and ended it on March 2013)

“There say the beginning is usually the toughest and the weaker usually gives up before they could reach their mission"

The beginning of Overthrust deathmetal band had led to the competition of attention and support between the band and my girlfriend who was a hardcore follower of Hip Hop music and RNB. As The band was still in the process of building, lot of band activities took my time between 2010 and 2013 and this time my girlfriend was a little supportive when she was in good mood, as time goes I spent much time with band members doing band activities and drinking beers and wines in most of the weekends and most of the time coming late at home drunk and when the girlfriend complains I become angry. Well that was a bit harsh on her and I regret that but I ended up correcting that attitude.

As the girlfriend was a hardcore follower of Hip Hop music and me being a hardcore rocker, this lead to an underground tension creating minor conflicts between us. So my girlfriend will complain about the metal attire and playing of rock music in the house labeling metal as satanic music, noise and low quality music compared to her music but when she plays her Hip Hop music and RNB I did not complain.

These issues of life style differences became a very big obstacle in our relationship and this will often affect my metal friends when they have visited me, all this conflicts lead to minor fights. It was real hurting me a lot because my girlfriend couldn’t accept who I was, she was judging me but we loved each other very much when we started our relationship, she was even attending some of our shows to show support and maybe she was thinking that during our relationship I will change who I was and she became bitter, so all this frustrations showed out after 7 years.

Realizing that our differences were going too far we decided to end the relationship in August 2011 but came back together again in February 2012 thinking that the situation will become better but to no avail.

Sex in the house was cancelled as they were no more feeling of intimacy left, she refused to kiss me and have sex with me as a form of indirect punishment, so after 4 months without sex, sexual desires went a way too far and I couldn’t control them, so I started cheating on her by having sex with a different girl and this created even more tension. Now it was Rock N Roll, sex and Booze in my life was so stressed and I lost focus for 8 months but managed to beat the stress after all.

In March 2013 she left, she changed her contacts and the communication was completely cut. This is when I realized that for a relationship to succeed partners should have common or similar interests more especially their life style. They should support each other, respect each other and should not judge each other.

How many bands would you say are active in your metal scene, and do they play mainly Death Metal or also other kinds of metal?

We currently have these following bands which are active:

Noisey Road-Rock N Roll, Metal Orizon-African Heavy metal, Wrust-Death, Crackdust-Death, Vitrified-Death, Overthrust-Old School Death Metal, Stane-Heavy metal, Remuda-Heavy metal, Amok-Heavy metal, Skinflint-African Heavy metal, Dust N Fire-Heavy metal, Alive N Bolder-Heavy metal, PMMA-Rock N roll, Evergreen-Commercial Rock, High Voltage-Heavy metal, Shalton-Traditional rock, Disciplinary-Heavy metal, Esgent Zuende-Heavy metal and some bands have taken a break because the members have no chance to rehearse as they spent most of time at work in different places, some bands have disbanded, some new bands are still underground but coming soon.

Can you also tell me something about the metal scene in the nabouring countries of South-Africa and Namibia, if there is a lot of collaboration going on or challenges that make collaboration difficult?

The relationship and collaborations between our neighbours-South Africa and Namibia is a very good one, we, Overthrust, Wrust, Skinflint and Metal Orizon have played in South Africa along side with South African bands. The South African metal scene is big. During Overthrust Winter Metal Mania Fest 2013, this year in June we had invited metal band, Within Madness from Namibia and we were sharing stage with them in our base, Ghanzi-Botswana, they had also invited us for a show in Namibia next year, the Namibian metal scene is more like ours in Botswana, the only difference is that bands in Namibia and South Africa have good quality sound and venues. In general our relationship between Namibian and South African bands is an excellent one, a very good and first class. We Overthrust stay in Ghanzi, Ghanzi is a township near Botswana and Namibia boarder-Mamuno boarder, so we will be attending most shows in Namibia.

Are there a lot of women who are in to metal, and are any of them musicians?

We have few metal ladies in our scene but this days the number has started increasing in shows, we had one musician lady by the name Synder Queen, she was using a back track and then some bands were playing live instruments for her and as time goes on she just gave up and I don’t know why, we have metal ladies who are good vocalists but they have not shown themselves to us because they challenges starting their own bands such as finance, support from their boyfriends or partners who most of the time are against metal.

When did you personally start listening to metal, and how important has it been to you?

I personal when I grew up I was staying with my cousins and uncles who were listening to rock music, so I spent most of the time with them in their houses listening to metal in 1998 and I was 13 years doing standard 6 in Tsienyane primary school in my home village, Rakops-Botswana. They introduced me to listening to Iron Maiden and Cannibal Corpse, those were the first two bands I listened to and I loved them loved the album-Fear of the dark-Iron Maiden especially the track-Can I play with madness and the album Butchered at birth of Cannibal Corpse.

So as time goes on I became more interested in Death metal, I loved the growling part of it and those brutal harsh beats and started practicing how to do growling vocals, imitating Corps Grinder’s vocals and singing along as Cannibal Corps songs play. During this time I was becoming closer and closer to metal and when my cousins go out I sneak into their room and put on their metal attire, tight jeans, and half leather jackets cowboy hats and go around the street wearing them. I found Boston CD into my aunt’s wardrobe suite and I stole it, I also visited my cousins in Letlhakane and they gave me Cannibal Corps and Deicide Music and I immediately started enjoying Deicide more than Cannibal Corpse, When I was at a senior school I had a dream to start a metal band.

My passed my senior school and went to Botswana Police College to train to be a professional Police Officer and there one of my instructors-Kgosietsile Mmopi, in Karate(am also a first den black belt karate and have my own karate club where I train kids), was a metallar, my squad mate Masole Modise was also guitarist, he taught me how to play a guitar and I bought the acoustic guitar from him, I then met my cousin-our lead guitarist-Shalton Monnawadikgang  aka Spencer Thrust in 2008 and agreed to start a metal band together and when In 2009 I met our Drummer Gakeitse Botlhalentwa aka Suicide Torment and our ex-drummer, Suicide’s uncle Balatedi Folai  aka Bist and discussed the issue of starting a band, I had 1100cc black 1984 Yamaha motorcycle-eleven special chopper and I sold it to buy drum set ,bass, guitars and speakers, Then in 2010 January Overthrust was alive and kicking some goddam ass..Ha…ha…ha….introducing death metal to the township dwellers and within 3 months they knew who Overthrust was!

Metal has been very important to me and it contributed to my discipline and responsible attitude in my life, it taught me to do things by my own, it gave me as sense of team work, spirit and to express my feelings freely without fear or anything, it taught me to think for myself and do my own research and to believe in myself, I love metal.

Which are your favourite bands of all time, and which is your current favourite from Botswana? 

My favourite Bands of all time are as follows: Deicide, Mortician, Morbid Angel, Amon Amarth, Death, Possessed, Vital Remains, Obituary, Carcass and Deeds of Flesh. My favourite band in Botswana is Wrust and Crackdust.

I understand that Winter Metal Mania is a charity event. Do you pick a new charity each year, or does the proceed always go towards the same cause? Also why did you decide to make it a charity event in the first place?

In June, 2012 “Overthrust Winter Metal Mania Fest” was incorporated in to a charity event so as to help people in need in the community BUT specializing in raising funds and giving donations to orphan children and disabled children and needy children, we give then clothes, food and other necessary  materials.  The title: OVERTHRUST WINTER METAL MANIA FEST, remained in force. Also in 2012 we collaborated with Metal Head Botswana (MHB) to organize the event together, A Social Rock Club based in Gaborone. We liaise with Social and Community Development (S & CD) Department in Gantsi to help us identify those in need either registered with them or not.

MHB was formed so as to raise funds for those in need in the community, support community activities as well as to ensure the welfare of rock music  and its development  as well as to take Rock music to the people and making them understand what’s  all about rock music and style.

What are your plans for Winter Metal Mania in the future?

Our plan is to see Overthrust Winter Metal Mania develop into a very big event, we want it to be well known worldwide and so far the event is doing well.

Himatt Tel A' Mor

Nå er det itte sånn på julaften at vi damene må stå på kjøkkenet og vaske opp etter meddan. Mannfolka får hjølpe tel å bæra ut i oppvaskmaskin og unga får åpne presanga sine med en gong. Jobben til kjerringa er itte å fly og varte opp gubben. Det er ei annsles jul enn da je vaks opp.

Bestemora mi a.k.a Mor a.k.a Henny gikk på rundgang i familien vår i jula. Den relativt store klanen vår var spredd utover fire kommuner i to land. Det var tre par tanter og onkler, dom ti unga dommes, og enogtjue barnebarn. Mor var ei jul på Råholt, ei i Hurdal, og ei i Sverige.

For tidlig på sekstitalet rådde arbeidsledigheta i Norge. Da tok a' Tante-Bjørg og n' Onkel-Ragnar med seg unga og pikk-pakket rett over grensa, og slo seg ned på et lite sted med en papirfabrikk. Han hadde fått jobb på fabrikken. Sånn vart dom svenska. 

Familieenheten min hadde bodd både i Huddærn' og på Råholt, så som a' Mor vart vi litt julesigøynere. Vi var jo bare oss tre, og egentlig itte vanskelige å finna plass tel i noen sammenheng. Tre stoler ekstra har aldri vøri noe problem familien min, det er fyst når en kommer opp i en åtte-ti vi skær veta om det på forhånd.

Det var alltid stas å ha a' Mor i jula. Itte det at det var hu som sto for maten, det var mer en laginnsats fra dom andre damene, men hu laga saus. Og je lover deg, det var S.A.U.S. Men det var og å sitta på fanget hennes, holde i dom mjuke rynkete henda med dom krumme negla og å stå på badet og se a' plykstre mens a pussa tenna.

Ellers i året var stua tel a' Mor møteplass hver helg. Je trur itte det skjedde ei eneste helg i oppveksten min at vi itte dro på besøk tel noen i familien. Svenska kom så ofte dom kunne. Mor var limet vårt. Vår alles Mor, suveren matriark og mester i brun saus.

Om noen itte hadde noe sted å væra i jula, eller kom tel å væra der aleine, var dom alltid invitert tel å eta hos oss. Etter meddan gikk det rett som det var i døra. Nå kommer det fremen sa a Mor da, og titta spent mot antreen. Noen gonger tok je meg en tur ned tel nabounga for å se å slags presanger dom hadde fått. Om noen vil veta å som er gammal Råholtskikk, er det å ønske andre vælkømmin.

Så je har itte fått noen tradisjoner som dikterer å je skal væra hen eller åkken je skal væra sammen med i jula. Je setter opp det vesle plastikktreet je har etter a Mor, setter ei ribbe i ommen rett før Tre Nøtter For Askepott og ser på tv tel a er ferdig. Så lagar je sausen.

Je har lært mange ting hime. Mye om å væra sosial og knytte bånd. Mye om å laga mat og fø mange. Mest av alt å væra gjestfri. 

En kan itte trø ner i den samma elva to gonger sa n' Heraklit. Je ser for meg Bønsdalselva og tenker at en egentlig aldri kan dra himatt tel a' mor heller. Aldri eta kjøttkakene hennes, og aldri smaka på sausen som en gjorde før. Du skal sjøl væra mor og bestemor, og det er deg unga samles rundt. Det er sausen din det skal gå gjetord om.

Kan hende skal du væra far og bestefar. Sjøl ta på nissedrakta og si ho-ho tel unga mens dom gjømmer seg bak beina tel mor si. Så om en itte kan trø ti den elva igjen, kan en staka opp kursen for a videre. Om en itte kan dra himatt tel a' mor, så kan en væra den noen andre vil komma himatt tel. Om sausen itte blir helt lik a' mor sin, bare itte si det til no'n, så skær du se dom itte merker det.

God jul

Hege Hund

Yusaf + Bjørn = Sant

Foto: Adrian Schmetz, Nekrographie

Hjemme hos Yusaf i Gabelsgate hadde han et dikt i ramme. Siden jeg liker poesi spurte jeg ham hva slags dikt det var. Han svarte at det var et dikt Bjørn hadde skrevet til ham. Da jeg gikk bort og tittet nærmere på det, kunne jeg se det også var ført nydelig inn og pyntet sirlig rundt kantene. 

Denne inderligheten og pasjonen mellom dem som i det ene øyeblikket kan være poesi verdig. Den kan i det andre få dem til å ryke uklar, fly i tottene på hverandre, og sverge på å aldri enes igjen. Mye likt to andre poetiske bestevenner.

Rett etter turneen i høst sendte jeg dem dette intervjuet. De har svart hver for seg, uten å høre svarene til den andre.

Unge og uskyldige? NOT!

Det vi som kjenner dere lurer mest på, er vel hvor voksne dere egentlig har blitt. Som svartmetallens svar på Tuppen og Lillemor har dere vært kronisk av og på. Nå som Aldrahn får skli på kjellerlemmen igjen, hva slags fremtid ser hver av dere for Dødheimsgard? 

Bjørn: Har vi blitt voksne? hm, det må ha skjedd mens jeg sov, for det har jeg ikke lagt merke til...eller, jo, når du sier det så har jeg jo lagt merke til at jeg har blitt mye kulere en Yusaf iallefall, men det skal jo ikke så mye til da, så jeg vet ikke jeg. Ser en interessant fremtid med bandet på flere områder. Musikken har nådd et helt spesielt nivå, som det er veldig spennende å være en del av. Jeg tror DHG er på veg mot et godt mål med tanke på bevisstheten og selvsikkerheten som ligger i lydbildet. Det er også en kjempefin gjeng å dele karakter med, tror vi kan fungere fint sammen som musikalske partnere både i studio og på scenen.    

Mye kulere enn Yusaf.

Yusaf: Nå når Aldrahn er med igjen, er fremtiden skrinlagt. Alle ambisjoner og planer jeg en gang hadde lagt i grus. Sånn er livet til en støttekontakt. Gleder meg til dattera hans blir 12 år, for da er hun i prinsippet eldre enn Aldrahn og kan ta over foreldreansvaret. 

Ellers så er jo jeg kjempevoksen, ble voksen som to åring, fikk meg løsskjegg og flyttet til Io (en av Jupiters måner). 

Som 13 åring vant jeg Europamesterskapet i verdens voksneste mann, før jeg tok verdenstittelen i 1772 som 14 og et halvt åring. Vant universets voksneste mann turneringen i 2356 som 16 åring.  Universkonkurransene går til litt andre tider dersom det var noen som stusset litt over årstallene. Pensjonerte meg, og døde deretter i 479 før kristus i slaget ved Plataiai. 

Deretter angret jeg meg, og bestemte meg for å satse på musikk. Først spilte jeg mye på vaskebrett, kam og lammekoteletter, men det ble litt vanskelig å få skikkelig dreisen på det, så omsider fant jeg rett og slett opp gitaren(Tanbur). Jeg ga den i gave til en Egyptisk sanger ved navn Har-Mose som tok den med seg i grava for rundt 3500 år siden, røffelig regnet. Desverre fikk jeg aldri patentert den skikkelig.

Dårlig metalmiljø på Io (Jeg hadde fortsatt folkeregistrert adresse på Jupiters måne Io), resulterte i at jeg pakket sakene mine og dro videre. 

Fremtiden skrinlagt, nå som Aldrahn er med igjen.

Nå skulle jeg egentlig til Gliese 667C, men havnet ved en feiltagelse i kloakksystemet på Gjøvik...det var der jeg traff Bjørn (Aldrahn) for første gang. Jeg synes det er mer respektfullt og anstendig å bruke Aldrahns virkelige navn når vi snakker om hans opphav. Bjørn fortalte om livet sitt. Han sa at det første han hadde sett var innsiden av en underbukse, før underbuksa gikk ned i et flislagt våtrom, deretter så han en porselenskål med ramme, før han ble presset ut og havnet i iskaldt vann nederst i skåla. Han sa det bruste og braket og at syndefloden skyldte han nedover rørsystemet. Han kom til seg selv i Gjøviks kloakksystem og fant seg et hjem der. 

Vi fikk etterhvert pratet litt om å starte band og slikt da vet du. Noe som var litt tricky, siden jeg allerede hadde lovet Napoleon Bonaparte plassen som vokalist i DHG. Når Napoleon senere fikk høre at jeg var i dialog med Bjørn om den samme "spotten", ble han så sur at han marsjerte rett inn i Nord-Italia og kjempet mot østerikere i slaget ved Marengo den 14. juni 1800. Så om noen av dere noen gang har lurt på hva som var årsakene bak Napoleonskrigene, så burde jo dette være til hjelp.

Nå vet dere litt om Dødheimsgard sin spede begynnelse, hva fremtiden bringer.

Fåkke leke mer med Dødheimsgard, ække venner med deg mer.

Har dere kranglet noe på turnéen, og hvem hadde i så fall rett?

Bjørn: Mja, asså, det er helt umulig å unngå slikt med den tullingen der omkring...jeg hadde selvfølgelig rett...han har aldri rett, han er bare dum og teit og dust.   

Har alltid rett.

Yusaf: Kranglet og kranglet, virker sikkert ekstremt for andre at det plutselig blir høy temperatur, men for min egen del føler jeg at slike ting flyter bedre nå idag enn for noen år tilbake. Den dagen vi begynte å tære litt på hverandre på turneen, fikk jeg noen fryktelige nyheter over telefonen, så jeg hadde mye å holde styr på rent emosjonelt. Noe som helt sikkert gjorde meg mer utålmodig og edgy. Oppskriften er jo egentlig å holde seg unna hverandre og heller prate om det når ting roer seg. Så der har vi noe å lære begge to. 

Kjenner at det er vanskelig for meg å gi noe annet svar på dette spørsmålet, da det som ligger i bånn her er så følelsesmessig tilknyttet min person.  

Tar aldri feil.

Noen vil kanskje si at det nettopp er dynamikken mellom dere som er ansvarlig for klassikere som Kronet Til Konge og Ion Storm. Hva slags tanker gjør du deg om de låtene har blitt definerende for yngre musikere?

Bjørn: Hmja, kan hende, vel, det er jo veldig hyggelig da, litt rart kanskje, syns ikke det er lenge siden jeg selv hørte på ting som ble definerende for meg (det gjør jeg jo fortsatt), men det er jo slik det fungerer. Jeg syns egentlig at det er litt kult, uten at jeg tenker så mye over det. Bra hvis det kan brukes og det funker.    

Hører fortsatt på ting som blir definerende.

Yusaf: Gjør meg ikke så mange tanker om det. Musikk er mere mat for meg enn fast føde. Det er vanskelig å måle noe som er en naturlig del av deg opp mot andre ting. Det virker ikke først og fremst på de knaggene. For meg har originalitet vært viktig, ikke nødvendigvis for å skille bandet ut, men fordi det virker ærligere på meg. Dersom DHG skulle hatt sitt fundament i noen andres musikalske uttrykk, kunne det fortsatt vært ærlig, men det ville aldri vært hundre prosent fra og av deg. Hundre prosenten er nok vanskelig å treffe i all tilfelle, men jo nærmere jeg kan komme to kilder for uttrykk jo bedre. Nr.1 - Musikk som ren følelsesformidling, og Nr.2 - Essensen av vedkommende som utrykker de følelsene. Følelser høres sikkert klissete ut, men da må man huske at rundt halvparten av mennesklige følelser sikkert havner i en negativ kategori sett fra et samfunnsmessig ståsted. Hvorfor brukes filmmusikk flittig for eksempel? Jo for å forsterke følelsene i bildene. Bildene er som regel mere døde, så de trenger lyd, og i noen tilfeller mangel på lyd for å forsterke formidlingen. Nå sier jeg ikke at all filmmusikk er ærlig musikk, men snarere hvilket potent redskap musikken er i det henseende. I de prosjektene jeg har vært involvert i ved å ha en sentrumsrolle, består arbeidet i stor grad av å grave. Lete etter det uttrykket jeg synes representerer meg på en best mulig måte der og da. Og da er det mere tilfredsstillende dersom folk ikke helt klarer å definere det, fordi det innholdet treffer dem på et annet plan enn de allerede eksisterende kognitive skjemaer. Det er viktigere for meg enn at noe er fett fordi det minner om Motörhead.  

Er ikke fett å minne om Motörhead.

Aldrahn har vært og er en stor brikke i DHG, og sånn vil det alltid være når du er knyttet til opphavet til noe. Ihvertfall for de som knyttet seg til opphavet. Jeg synes jo også Matt var en stor del av DHG i de åra han var innom, men fortalte han også at han rent mentalitetsmessig hadde en mye vanskeligere jobb enn Aldrahn. Siden han skulle fylle skoene etter Aldrahn, mens Aldrahn med sin historie i bandet reelt sett ikke blir målt opp mot Matt på de samme premissene. Jeg har vært heldig som har fått lov til å jobbe med to sterke vokalister, i ett og samme band.

Jimi Hendrix skulle jo egentlig synge i bandet også, men han hadde ikke blitt født enda. Så da snakket jeg en del med den prefødte Jimi Hendrix, og prøvde å få til en avtale med han. Så etterhvert som vi jammet, så ble Jimi Hendrix født, så da ble det mye drama mellom den prefødte Jimi Hendrix og den fødte Jimi Hendrix. Dette toppet seg når Hendrix døde, da hadde jeg plutselig den prefødte Jimi Hendrix, den fødte Jimi Hendrix og den døde Jimi Hendrix, eller Kai som han likte å bli kalt, å forholde meg til. Vi reiste til år 3000 og mot domstolen ved Titan (Saturns største måne) for å gjøre opp ved rettslig prosedyre, men havnet istedenfor på en utedass i opplandsområdet i år 3000. Merkelig nok hadde fremtidens Bjørn bosatt seg der. Så vi pratet litt da vet du og fikk ordnet en deal. De tre Hendrixene trivdes så godt i år 3000, så da lot jeg dem bli igjen og tok med meg Bjørn tilbake. Nå var det trøbbel for nå hadde jeg to Bjørner, noe som strengt tatt er to for meget. Så da tok vi oss først en tur innom Olav den hellige på mostertinget i Hordaland i 1024. Grimkjell, Olavs biskop tok oppvasken, når vi kom inn døra. Vi ble sittende der, delte en spliff og pratet litt skit i noen timer før jeg måtte hjem igjen for å lufte bikkja. Når jeg da skulle plukke opp avføringen etter bikkja med en hundepose, sa den ene Bjørn at dette var hans drømmehjem. Så han flyttet like så godt inn der, og vi etterlot han i en søppelkasse på Frogner. Da fikk ting en løsning og alle var glade.

Sur på tur.

Hva har vært den største forskjellen mellom å dra på turné nå, og da dere var yngre?

Bjørn: Største forskjellen er nok at trynet til Yusaf har grodd igjen. Det er bare et tidsspørsmål før det vokser skjegg ut av øyeepla hans. Før så han bare ut som en grell pakkis, men nå ser han jo faen meg ut som et arabisk troll. Ellers så er det jo blitt mindre toleranse for inntak av dop (Iaffal for min del), ga jo mere faen før, men det betyr jo også høyere prestasjonskvalitet på senen. Ellers er det ikke så mye som er annerledes, man kommer jo inn i en zone hvor man lissom er bare seg selv uten for mange andre tanker i tid og rom enn dagens konsert og rydding av backline, basicly det eneste som rører seg av tanker.    

Fra grell pakkis til arabisk troll.

Yusaf: Hver turne er ulik. Fordi sammensetningen av mennesker varierer. Dette preger jo di egen oppførsel også.

Noen ganger er det rølp, andre ganger tar man det rolig, alt ettersom sammensetningen av mennesker. Jeg nyter hvert øyeblikk i større grad nå dog, eneste tornen i øyet på denne turneen var at Bjørn var med, så kan ikke klage, eller jo, litt kan jeg jo klage. 

Når vi dro på turne i middelalderen, kjørte vi skip og tok vannveien, så det å komme seg på en buss var jo uvant i starten. Første turneen til Bjørn var visst at han kom med et skip i forbindelse med en Bergenskonsert i 1349. Og slik kom pesten til Norge, the rest is history. 

Noen ganger er det rølp, andre ganger tar man det rolig.

Dette er, om jeg kjenner dere rett, et vanskelig spørsmål. Men hvordan ligger det an med neste skive?

Bjørn: Asså, det meste er spilt inn, er i grunn vokalen min som henger etter, men er kommet over halvveis, så vi er godt på veg. Selv om det smerter meg å si noe positivt om Yusaf (heretter kalt "Dynga"), så har han prestert et mesterverk med denne plata. Det er absolutt sublimt i forhold til selvsikkerhet i komposisjon. Mye å ta inn for lytteren, og sikkert aldri noe som vil anerkjennes i en konvensjonell sammenheng, men som forhåpentligvis vil kunne nytes for alle de som vet hva Dødheimsgard handler om. Synd å si det, men mannen er et musikalsk geni (og ellers retardert).  

LOL.

Yusaf: Joda, neste skive ha fått slippdato 54/16-4887 (Det er flere dager og måneder i året i fremtiden). Som dere sikkert har skjønt på dette intervjuet, har jeg en egen evne til å komme meg rundt. Tok interesse for reise når en fyr ved navn Noa inviterte meg på båttur for noen år siden. Siden har det gått slag i slag. 

Så jeg planlegger å ta meg en tur til 45/16-4887 i ferien, er invitert på julebord. Skal møte Bjørn på en søppelfylling dagen før julebordet, da dette er ferieresidensen til Bjørn. Drar på julebord den 46/16-4887. Deretter stikker vi og henter skiva på slippdatoen uka etter julebordet, men i fremtiden er uka etter egentlig året før, så det betyr at vi må vente et helt år. Så Bjørn leier seg et offentlig toalett og oppholder seg der mens jeg reiser litt rundt for sightseeing og besøker min gamle venn Bjørnerdust Pissstoffersen. Så når året har gått henter vi skiva, drar vi tilbake til 2013 og slipper den i 2014 en gang. Høres ut som en plan det....  

Etter skiveslipp har Bjørn annonsert at han skal trekke seg tilbake til en møkkakjeller (Bjørns landsted) oppe i fjellet et sted.

BFF's.

Kan dere noen sinne bli enige om noe?

Bjørn: Jeg kan ihvertfall bli enig om at han ikke er noe kul, og at jeg er mye kulere.

Yusaf: Nei, jeg var kronisk enig med Bjørn for en tid tilbake, men det var så slitsomt å ha feil hele tiden.