Hege Hund Om Black Metal Og Haiking

Jeg kan ikke påstå at jeg noen gang fant Black Metal lett å like. Mye som øl-drikking er det noe man må øve seg på. Fortsette å svelge unna til det smaker bra og musikken høres bedre ut. Selv haddde jeg allerede sluttet å drikke da jeg traff Black Metal.

Mor og Meg

Jeg vet ikke hvordan det er nå, men i min tid var det helt vanlig å gjøre alkohol-debuten i trettenårsalderen utenfor Samfunnet på Råholt . Kanskje ikke for sportsfolket, men for oss andre var det det eneste kutlturtilbudet. Stjålet hjembrent fra noens far omsatt flittig ved den stengte kiosken. Blandet og konsumert i full fart før vi betalte oss inn på det alkoholfrie provisoriske diskoet i allsalen.

Når man begynner å drikke som trettenåring kan man koste på seg å slutte når man blir femten. Det var selvfølgelig en veldig sunn avgjørelse jeg tok der, men helt ærlig sluttet jeg bare for å imponere en fyr som var eldre enn meg. Eller rettere sagt for å slutte å drite meg ut foran ham, når jeg var full og han var edru. Det er vanskelig å virke stilig når man er fjorten år og dritings, og siden han var tjue, hadde langt hår, og spilte trommer hadde jeg et akutt behov for å virke stilig.

De eneste bildene jeg har av meg som femten

Som edruelig femtenåring befant jeg meg i et kulturelt ødeland. Året før hadde jeg lytta meg gjennom timesvis av gammal Metallica, King Diamond og Sadus sammen med venninna mi Maria. Venninna mi Tina hadde vist meg orginalversjonen av Killing Me Softly, og jeg hadde prøvd å lage tekst til noe hun hadde laget på gitaren sin. Nå hadde de begynt på videregående og alt jeg hadde igjen på skolen var håndballjenter som likte Guns N`Roses. Jeg liker Guns N`Roses jeg det er ikke det, men jeg liker metall og. Ingen andre på skolen min likte metall.

Derfor følte jeg meg litt ensom. Løsningen for en ensom men ressurssterk femtenåring uten kapital men med sans for Death Metal var åpenbar.

LYKKE = Å HAIKE TIL JESSHEIM

Uten at jeg med dette hverken anbefaler eller oppfordrer til haiking eller drikking som trettenåring eller noen av de tingene jeg har gjort. På Jessheim traff jeg en hel gjeng metallgutter som kjente venninnene mine. Jeg visste det ikke da men bekjentskaper man gjør seg utenfor Choudrys en vinternatt i 93 kan vise seg å følge en langt i livet.

Resten av vinteren og utover våren det året gjorde vi vane av å haike til Jessheim. Det var ingen av oss som var gamle nok til å komme inn på et utested, så for det meste hang vi bare på plassen mellom Choudrys og den lille gatekjøkkenbua. Da tiden kom for å søke seg inn på videregående, lå tegning form og farge på Jessheim videregående øverst på lista mi.

Ivar fra Jessheim ved huset vårt på Råholt

Sommeren kom og jeg ventet desperat på å få vite om jeg hadde kommet inn. Det året feira jeg St. Hans ved Hurdalsjøen for siste gang. Jeg satt ikke og sugde til meg synsinntrykkene fra bålet, naturen rundt sjøen, eller alle de kjente ansiktene. Jeg lengta ut.

Dagen etter St. Hans feiringen kjørte før nevnte langhåra trommis og kompisen hans inn på tunet til venninna mi Ann-Mari. Kompisen var så forelska i henne, selvom hun bare var fjorten år. Men hun var steinhard og holdt ham på gress.
Trommisen holdt fram en cd for å vise meg. Han gjorde et poeng ut av at den hadde kommet i butikken samme dagen. Jeg stussa litt over det å løpe å kjøpe en skive med en gang den kom, men etter den tid har jeg jo venta spent på mang en skiveutgivelse selv. Coveret viste et tre og et hvitt lite ansikt som tilsynelatende hang i løse lufta. Curiouser and curiouser, som Alice ville sagt. Dette var øyeblikket da jeg skulle falle i kaninhullet. Jeg åpna opp og leste den første teksten. Alcohol is in my veins...Pass the Bottle, Pass the Knife, Pass Me Your Unholy Crafts.


En eller annen gang i løpet av sommeren kopierte Ivar fra Jessheim ( han spiller i et band som heter angstkrieg nå http://www.angstkrieg.com/Angstkrieg-home.html)et par Darkthrone-kassetter til meg. Jeg husker ikke om han sendte dem i posten eller om han kjørte moped fra Jessheim til Råholt for å levere dem. Jeg var opprømt over å skulle finne ut om mer metall, og så satte jeg på Under A Funeral Moon. Fysj, det var fælt! Det var som å pakke opp en lovende presang og finne at det er en rosa genser. Som å smake på noe du tror er godt, men så smaker det tran. Darkthrone var styggere enn en rosa genser og værre enn tran. Æsj.


Jeg syntes det var rart at alle gutta jeg kjente syntes dette var den beste norske metallen. Det værste var at den første skiva deres var Death Metal, men det var året før jeg oppdaga Death Metal selv. Dusteband, tenkte jeg. Med åra skulle jeg lære meg at det er typisk Darkthrone å være vanskelige.

Darkthrone da de var Death Metal

Dessuten hadde jeg ikke fått den første skiva. Jeg hadde fått de neste to. Det var jo ikke meningen å være utakknemlig, det var bare det at Black Metal ikke var lett å like. Jeg skulle uansett komme til å sette på disse to kassettene flere ganger. Den spisse ekle lyden som pirker deg i sjelen har tross alt en merkelig apell.


Jeg kom inn på videregående på Jessheim. På svarbrevet sto det tegning form og farge med vev. Det var nytt for meg. Jeg fylte snart seksten år, og så ikke akkurat for meg en fremtid der veving skulle være vesentlig. Velvel, jeg skulle i alle fall gå på skole med andre metallfolk. Det var en seier i seg.


Før skolestart skulle uansett avisene bli fulle av historier om Black Metal. Hvorvidt de ga et realistisk bilde av hva som hadde skjedd er vel en annen historie. Selv vet jeg ikke noe om det. Jeg levde ut min siste sommer på landet. Først skulle jeg erobre Jessheim, så sto Oslo for tur.


Jeg anbefaler ingen av dere ungdommer der ute til å begynne med drikking og haiking, det fører bare til Black Metal.


Simma Lugnt
Hege Hund