Hege Hund På Glattisen

Torsdag i forrige uke hadde jeg samvittighetsfullt stått opp tidlig og vært hos legen, før jeg fortsatte til frokostavtalen min hos Linn. Hun hadde, like samvittighetsfullt, stått opp tidlig og begynt å bake ut brøddeigen hun hadde satt kvelden i forveien.

Når jeg entret leiligheten luktet det derfor liflig av nybakt brød. Så liflig at jeg et øyeblikk ble hensatt til leiligheten til bestemora mi på Råholt. Det var i sannhet et deilig øyeblikk. Med tanke på at hun har vært død i mange år nå, er tiden vi får sammen mildt sagt sparsom.

Kinnbena mine og jeg dj ´er med Einz

Dette ga meg en alvorlig bra start på dagen. Kanskje i beste laget når man tenker på hva som hendte senere. I yr og oppglødd a-menneske hang-up foreslo jeg like godt at vi skulle stikke til byen å se etter skøyter til Linn. For stakkars Blind-Linn, eller L´inferno som vi har begyt å kalle henne nylig, hun hadde ikke skøyter, i alle fall ikke i byen, og det er tross alt det som teller når man er i byen selv.

For dette var definitivt dagen å gjøre det på. Fire-fem kuldegrader og sol. Det er ganske varmt i dag, hadde jeg bemerket mens vi spiste. En kar Linn traff i Mexico hadde engang opplevd fire kuldegrader. Du kan ikke forestille deg hvor kaldt det var, hadde han sagt til henne. Vi humret litt over den påstanden, men medga at fire kuldegrader er jævla kaldt om man ikke har klær til det.
I Norge på vinteren, når man er kledd for å tåle ti, da er derimot fire kuldegrader og sol litt i varmeste laget. Man tar seg faktisk i å tenke, herregud så varmt det er i dag jeg skulle tatt på meg mindre klær.

60-bussen ned til byen, eller sexybussen som jeg pleide å kalle den. Den er langt fra sexy, for det er bare gamlinger og litt late folk som tar den. Effektive folk tar banen, men vi er de andre. Linn og jeg har vært de andre hele livet. Vi har lang erfaring, og det er kanskje det vi finner sammen i. Når vi har tid gjør vi sånne trivelige ting som vi pleide å gjøre sammen med bestemødrene våre. Lese avisen, høre på P1 og spise nybakt brød før vi tar somlebussen til byen. Vi er to gamle damer i ung innpakning. Ninjabestemødre.

Mamma 17 år i Liverpool

Jeg fikk nylig med meg et bilde fra faren min. Det viser besteforeldrene mine i Trondheim by sannsynligvis i ´54 eller ´55. Besteforeldra mine er i 40-åra. Tanta mi, som døde av kreft for noen år siden, er ei søt lita jente. Fattern er bare en liten sneip på armen til sin egen far.

Mor, Erna, Hjalmar og lille Tore

Det er det eneste bildet jeg har sett av bestefaren min. Han døde før jeg ble født så jeg har liksom ikke hatt muligheten til å sammenligne meg med ham.
Han ser svær ut. Jeg veit at han var murer, og at han og onkelen min brant sprit i helgene. Det er omtrent det jeg veit og. Så ser jeg på dette fotografiet som er et halvt århundre gammelt, at jeg har kinnbeina hans.
Jeg er veldig lik mora mi, det skal være sagt, men kinnbeina mine er litt annerledes enn hennes. Og selv om jeg stort sett er mutterns mini-me så ser jeg innimellom distinkt ut som en Johnsen. En Johnser. Jeg ligner på fattern og fetterne mine.
Når jeg ser på dette bildet merker jeg også at dette jeg definerer som typisk Johnsen er kinnbeina hans og den alltid litt halvåpne munnen hennes. Det er de genetiske trekka vi har dratt med oss.

Naiv på en benk

Jeg lurer på om Mor tenkte på de tinga her. At jeg, fetterne og kusinene mine ligna på henne og bestefaren vår. Om det var rart å ha runde nummer to med unger i huset som ligna på dem. Spesielt etter han var borte. Mor var ikke den som snakka om sånne ting. Det jeg fikk henne til å fortelle meg var historier fra hennes egen barndom. Fortell meg om gamledager, pleide jeg å si. Så gjorde hun det. På mange måter var jeg kanskje den siste ungen hun engasjerte seg personlig i å oppdra. Sikkert både til glede og gremmelse for mora mi. Mor bestemte til og med hva jeg skulle hete, men det er en historie for seg selv. Det er i alle fall rart å tenke på at jeg er et vandrene minne om folk som er borte for lengst.

Mye nærmere nåtiden besøkte Linn og jeg XXL i Naf-huset. Der fant vi ut at de solgte nye hvite danseskøyter til 139 kroner. Det er jo praktisk talt å gi dem bort.
Etter skøytetransaksjonen var unnagjort satte vi kursen hjem til meg for å grave fram mine skøyter. Selv om de er over syv år gamle var de også, ikke overraskende, ubrukte. Asmatisk og svakelig som jeg er har vintersport aldri vært helt min greie. Å anstrenge seg ute i kald luft er for meg bare en sikker måte å få bronkitt. Å gå på skøyter derimot, har jeg alltid vært litt svak for. Det er pent, danseaktig, og det involverer ikke masse løping i oppoverbakke. Sweet. Som dere skjønner er selv aking no-no for meg.

Den isen er ute etter meg

Nå kan vi stå på skøyter til Satan tar oss skulle jeg ha sagt til Linn. Men det gjorde jeg ikke. Vi peilet oss inn på den allermest lokale skøytebanen. Satte oss naivt på en benk og snørte på oss skøytene. Ikke på noe tidspunkt tenkte jeg at dette kanskje var en dårlig idé. I retrospekt ser seg at jeg åpenbart både burde ha gjort det. Jeg ante ugler i mosen med en gang jeg satte skøyta på isen. Eller ugler på isen burde jeg kanskje si. Ugle med skøyter og den er meg. Shit Anne-Britt!

Ungene som også var ute og sto på skøyter la merke til at jeg ikke var noe flink med en gang. Har du aldri stått på skøyter før, ropte de til meg. Jo men det er veldig lenge siden, svarte jeg. Oi det må være skikkelig lenge siden, ropte de tilbake.

Her går jeg for gull

En liten gutt forbarmet seg øyeblikkelig over meg, selvom jeg skulle ønske at han ikke hadde gjort det. Jeg har det ganske ålreit i denne barnløse fasen av livet mitt, og trives med å kunne snakke med andre "voksne" uten å bli avbrutt ved hvert tredje ord. Jeg vil likevel ikke gå så langt som å be en unge om å la meg være i fred. Ikke synes jeg at jeg kan klage på at barna nå til dags er for mye ute og leker heller. Så jeg innfant meg med den lille hjelperen min.

Solnedgang i parken

Han skøytet energisk ved siden av meg hele tiden, og fortalte meg gjentatte ganger med noe jeg bare håper er utestemmen hans, at jeg måtte være kaptein over skøytene mine. Om igjen og om igjen. Jeg forsøkte å være kaptein over skøytene mine. Jeg ER kaptein tenkte jeg, og gikk for gull. Så snek isen seg opp bak meg og ga meg en springskalle. Satans ninjabestemor! Du er ikke kapteinen vår, sa skøytene mens de lo av meg. Oi slo du deg, ropte en liten jente fra andre siden av skøytebanen. Nei det gikk bra, ropte jeg tilbake. Jeg løy bittelitt. Jeg fikk i alle fall ganske vondt i stoltheten min. Det suste litt i hodet også.

Jeg er ingen kaptein

Jeg kom meg opp og skøytet vaklende videre. Hva skulle jeg gjøre liksom, sette meg ned og grine. Det går ikke godt hjem på noen lekeplass. Skøytene mine fortsatte å spotte meg. Ikke lenge etter datt jeg igjen, denne gangen uten å slå meg eller se skikkelig dust ut. Heldigvis. Jeg så ille nok ut bare i mine spede forsøk på å komme meg fremover på isen.

Utforsker norskheten min

Jeg trodde det var som å sykle sa jeg heseblesende til Linn mens hun skøytet, hakket mer elegant enn meg, forbi. En flodhest i tutu ville gjort en mer elegant figur enn meg denne dagen. Linn så derfor ut som en slags guddommelig skøytedansende legemliggjørelse av norsk helstøpt kjernesunnhet, med leggvarmere. Mine leggvarmere fikk bare bena mine til å se kortere ut, og ikke det spor guddommelige. Æsj! Isen, skøytene, og leggvarmerne, de var i mot meg alle sammen. Å stå på skøyter er ingenting som å sykle. Jeg skøytet mulefunkent og ustødig mot benkens trygghet.

Æsj, jeg suger på å være norsk

Etter jeg kom inn klarte jeg ikke roe meg ned på flere timer. Utestemmer og store doser friskluft er ikke bra for meg. Det var en pine å være i mitt eget skinn. Jeg klarte bare ikke å slutte å prate. Det var slitsomt å høre på selv for meg. På tross av uheldige konsekvenser lot ikke Linn og jeg det være med den ene skøyteturen. Vi var ute igjen denne uken. Nå bevepnet med kakao og en viss Småen Johansen til å passe på at isen ikke angrep meg. Det var det eller hjelm. Jeg vil om mulig alltid velge Småen fremfor hjelm. Hjelm er for situasjoner med hestekrefter. Som eh hest og motorsykkel. Ikke for skøytegåing. Ikke for denne dama.

Neste gang må jeg gå alene igjen. Hvis det blir noen neste gang denne vinteren. Jeg klager ikke hvis snøen bare smelter heller. Til neste gang.

Simma Lugnt
Hege Hund