Om Fenris, Fotballfrue, Og Fete Typer

Denne helga har det skjedd litt av hvert. Fenris har hatt bursdagsfeiring, Fotballfrue er fin igjen etter å ha født, og Suzanne Aabel har skapt debatt med å sinnablogge om sistnevnte.

Bursdagsfesten til Fenris var hyggelig. Dere som bare lurer på det kan slutte å lese omtrent nå. Da jeg leste bloggen til Suzanne på torsdag følte jeg meg også feit, og jeg har ikke født engang. Jeg var fremdeles menstruelt oppblåst, og full av hormoner og følte meg som følge fremdeles feit da jeg gikk i bursdag på fredag. Da jeg våkna på lørdag følte jeg meg litt bedre.  Dessuten er jeg ikke feit, jeg er bare tjukkere enn jeg har vært.

Tynn fra starten

Suzanne er forresten heller ikke feit. Hun er fet, som i tøff, og veldig pen. Det er imidlertid lett for meg å si som står på utsiden og ser på henne. Hvordan man føler seg på innsiden har sjelden noen reell sammenheng med hvordan man ser ut.

Kaldt å være tynn

Jeg vet det fordi jeg er et av de usmakelige menneskene som alltid har vært syltynn uansett hva jeg har spist. Det er bare det at jeg aldri har klart å spise særlig mye. Ikke fordi jeg ikke vil, eller har vært redd for å bli tjukk. Bare fordi jeg ikke har fått det til rent fysisk.

Maten har vokst i munnen, jeg har hatt problemer med å svelge, hatt ufrivillige brekninger og oppkast. Jeg har opplevd det helt siden barndommen, men det ble mye verre da jeg fikk en kjip kjæreste i tenåra. Han var sinnsykt sjalu, kontrollerende, og rett og slett bare slem. 

25 år og ca 55 kg

Det er sinnsykt stressende å hele tiden passe på å ikke si eller gjøre noe feil. Noe som setter i gang helvetet. Jeg var så frynsete at jeg ikke klarte å tisse hvis det ikke var lås på dodøra eller hvis det var glippe under den. Jeg klarte ikke å fortsette å spise hvis noen ba meg om å forsyne meg mer. Jeg tålte ikke noe form for press i forbindelse med mat, og enhver kommentar føltes som press.

Sommeren før studiestart

Jeg er 168 høy med spinkel beinbygning. Fra jeg var fjorten til jeg var enogtjue veide jeg 47.5 kg. Da la jeg plutselig på meg femten kilo, men uten å prøve gikk jeg stødig ned igjen. Da jeg var femogtjue og begynte å studere veide jeg omtrent 55. Da jeg var ferdig tre år etterpå var jeg nede i rundt 45. Det er ikke pent når man er åtteogtjue og ikke dverg.

Andre året på skolen

Jeg var så tynn at man kunne telle ribbeina mine uten at jeg trakk inn magen. Knoklene i ryggraden sto ut. Til og med brystbeinet kom til syne, og det begynte å vokse lyse dun mellom puppene mine. Da jeg hadde mensen blødde jeg ekstremt mye og noen ganger hadde jeg så sterke smerter at jeg kasta opp. Da jeg ble sjuk ble jeg veldig sjuk, og det kunne henge i i flere måneder. Jeg sov nesten ikke, mista masse hår, og det jeg ikke mista ble grått. Jeg skriver ikke dette fordi jeg synes synd på meg sjøl, men fordi jeg vil gi et bilde av hvordan det er å bo i en så tynn kropp.

Det er forresten vanlig å miste mensen når man blir for tynn eller hvis man trener for mye også. Det er fordi kroppen ikke har overskudd til å produsere kjønnshormoner og holde eggløsningen i gang. Jeg blør mindre og har lite smerter fra mensen nå.

Tredje året

Det har tatt meg lang tid å skjønne at det var stress og nerver som stjal matroa mi. Nå veit jeg at jeg må ha nettopp ro for å få til å spise, eller til og med føle meg sulten. Hos meg trenger ikke signalene fra magen gjennom hvis jeg er stressa. 

Siste semesteret

Det finnes mange som er motsatte av meg, og som legger på seg uansett hva de gjør. Som spiser mer hvis de blir stressa. Det går jo egentlig ut på det samme. Det er følelseslivet som styrer spisemønsteret.

Barndommen min var en parade av naturlige kvinnekropper. Mamma, bestemora mi, tanter og damer på offentlige bad i alle størrelser og former. Jeg oppfatta fra omgivelsene mine at det var sånn jeg kom til å bli når jeg ble voksen selv. 

Alt vi svarmetallere vil er å være grimme

Allikevel er muttern av generasjonen som levde med Twiggy. Jeg tror ikke nødvendigvis det var så bra for dem. Så kom åttitallet med Grethe Roede og fucka opp alt. Etter det har den ene trend-dietten tatt den andre. Mamma har aldri vært helt fornøyd med kroppen sin etter at hun begynte å legge på seg.

Jeg lurer på når i livet det er lov å bli litt tjukk nå. Alle forteller meg til stadighet at jeg burde trene mye. Taxisjåførene som kjører meg til og fra sykehuset. Vennene mine hver gang de kommer innom på besøk, og kjente som ukjente. Nevrologene sier at musklene mine ikke er problemet, og at jeg er veldig sterk. Ikke en gang nå, det året jeg har vært dårligst i mitt voksne liv og har hatt store problemer med å bevege meg, er det tilsynelatende greit at jeg legger på meg.

Sliten etter Fenrisfest, har ikke engang født

Hvis Fotballfrue skal være malen, er det ikke en gang nødvendig å legge på seg litt i forbindelse med graviditet eller i etterkant av fødsel. Hvis du gjør det er du et lat svin som fortjener at resten av samfunnet ser ned på deg. Det er signalet hun sender ut, men om hun eller tilhengerne hennes helt fatter at det er det som skjer er uvisst.

Jeg er veldig enig i denne kommentaren som sto i Dagsavisen for et par dager siden.

Jeg er utdanna journalist, og har tatt et bevisst valg om å ikke lese ukeblader, aviser eller se på nyheter.  Det handler om at jeg ikke vil ta innover meg den virkelighetsoppfatningen mediene til en hver tid promoterer. Jeg vet at avisene styres av salgstall. De tre største selgerne er Sex, Sjokk, og Frykt.

Det er greit å bli eldre

Suzanne er journalist, og det viser seg jo når hun skriver en så treffende kommentar om et fenomen i samfunnet. Det er åpenbart at det rører ved noe hos folk enten de er på ene eller andre siden. Meg inkludert. Men jeg visste at Suzanne er journalist, bare ikke at Fotballfrue er det.

Det er greit å forandre seg

Det vil si at hun også burde vite hva hun driver med. Det vil si at det ikke er Suzanne sin oppgave å verne Fotballfrue mot sin egen dumhet, eller sy puter under armene hennes. Som er det hun gjør hvis hun er raus eller tar hensyn til den nybakte mora, som så mange etterlyser. Fotballfrue burde vite at hun ikke har noen andre enn seg selv å takke dersom det blir drittstorm. Hun lever av å være snakkis, utdannelsen hennes bør ha gitt henne verktøyene til å takle det.

Det er viktig at Suzanne skrev det hun skrev. Det er viktig at unge jenter ikke måler seg mot uoppnåelige kroppslige idealer. Det er viktig at vi voksne damene ikke gjør det heller. Det er viktig at vi er bevisste på hva slags budskap vi sender ut. Selv et instagram. Spesielt når man når ut til så mange. Det er oss småjentene tar etter.