Hellstorm

Når man har kommet til min alder. sånn 36ish, og har holdt på med den samme greia siden man var tenåring. I mitt tilfelle metall. Innser man at en del av de menneskene en har hatt rundt seg, mens man har holdt på, de har vært der et halvt liv.

Innsikten kommer når man tar seg i å bli glad for å se folk, i stedet for å bare oppfatte dem som et hinder på veien mot den neste halvliteren. Samt et komfortnivå som bare kommer med lang tids bruk. Som et par inngåtte sko eller slitte jeans. Der materialet gradvis har formet seg rundt kroppen under. Slik former virkeligheten seg rundt individene i den, og skulle noen forsvinne, vil de etterlate seg et personlig formet hull. Med folder, rynker og det hele.

Jeg pleide da ikke være så komfortabel med disse menneskene, kan man tenke. Det er gjerne da man oppdager at de har vært der et halvt liv. Så tenker man noe sånt som, jøss tida flyr. Og skjønner hvorfor det er en sånn ting voksne folk sier, og nøyaktig hva de mener med det. Fordi tida faktisk flyr, mens man står der og gjør det samme, og virkeligheten former seg rundt en som en gammel sko.

Av slike grunner man kommer til å forstå når man er 36 år 2 måneder og 25 dager gammel, har jeg laget et intervju med min gamle venn Kim fra Trøndelag.

Selv møtte jeg Kim i 96´. Inne på Elm Street før den akk så legendariske Darkthrone gigen på Rockefeller. Det var også første gangen jeg traff Gærne-Ingrid, som seinere var sammen med Mayhem-Rune i flere år. Hun hadde på seg en mc-jakke med en fantastisk nøyaktig gjengitt Immortal logo på ryggen, og var fantastisk pen.

Jeg likte henne instinktivt, og hadde lagt merke til henne lenge før vi kom i prat. Anledningen til det skulle være at Kim Kane velta brusen min eller noe sånt dumt, og hun tok han i nakkeskinnet og tvinga han til å unnskylde seg eller kjøpe en ny. Jeg husker ikke detaljene helt. Kim var utvilsomt søplefull og frekk. Selv drakk jeg ikke på den tida, og var helt sikkert overanspent og aggressiv. Jeg er imidlertid veldig svak for pene gærne damer, og Ingrid var begge deler og litt til. Vi skulle komme til å oppleve en masse morsom galskap sammen, men i retrospekt må jeg si at den absolutt fineste tingen hun gjorde for meg var å presentere meg for Kim.

Han er et av de mest kreative menneskene jeg kjenner. En tusenkunstner eller Jack of all trades om du vil. For han behersker det visuelle, og er en meget god skribent, men det er i det musikalske elementet han virkelig skinner. Jeg vil gå så langt som å si at han er en genial musiker.

Noen vil kanskje si seg uenige med meg og argumentere med at Kim tuller for mye. Jeg på min side synes bare det er trist at de lar seg distrahere av ideflommen hans. Veldig mange mennesker er redde for å drite seg ut. Redde for å se dumme ut. Og ikke bare når de er sammen med andre, men når de er aleine med seg sjæl også. Redde for å slippe seg løs og synge falskt eller danse teit. Selv om ingen ser på.

Kim er ikke en av dem. Deri mener jeg at genialiteten hans ligger. Han er aldri redd for å prøve. Han har selvsagt også sin egen lille butikk man kan kjøpe alle skivene hans. Ikke en sånn fysisk en, men det er bare å sende ham en mail så kommer det du har bestilt i løpet av kort tid. Denne saken skulle egentlig komme før jul i fjor. I så måte er dette kanskje fjorårets julegavetips, men hos alle thrash-elskende metallhuer som ikke allerede har den burde definitivt Sacrifice Sacrifice ligge under treet.

Hellstorm er etter min mening noe av det beste på Thrash-fronten i Norge i dag.

Hvordan har det seg at du har latt bandet ligge på is så lenge, og hvorfor har du valgt å plukke det opp igjen nettopp nå?

-Jeg flyttet sørafor fra 2001 og da sklei alle planene langsomt vekk. Jo lengre tid som gikk ble alt bare et vagt minne om tapt ungdom. Årene gikk og jeg ble gammel og flyttet tilbake til trøndelag og gjenåpnet etter en stund bandet. Men hvorfor nå... Vårt evige problem var jo trommiser og vi fikk med en bra en nå så da kjører vi på.

Kan du fortelle litt om de nye medlemmene dine?

-Det er bare ett nytt medlem, han heter Duna. Veldig god metaltrommis. Han er også kampsportekspert. Bassist Spets og gitarist Knatten har jo så og si nesten alltid vært med. Han ene er lang, han andre har bart.

Hellstorm '99

Du er jo en godt over middels kreativ kar. Er det du som har laget mesteparten av materialet på Sacrifice Sacrifice, eller har de andre i bandet bidratt?

-Jeg og Knatten lagde ca halvparten hver. Spets lagde en sang, men den kom ikke med. Den ble aldri ferdig nok.

Sacrifice Sacrifice er mitt beste julegavetips til metallhuer i år, men for de som ikke kjenner Hellstorm, hvordan vil du beskrive den nye skiva?

-Den er veldig annerledes enn det gamle rælet. Er mye bedre låtskriving, mye skriking og fine gitarsoloer. Ganske variert og lite “rote seg bort”. Den er kun på vinyl i 250 eksemplarer. Vi tenkte før vi startet at det skulle være heavyplata til Hellstorm, og den ble vel det.

Personlig håper jeg dette bare er starten på en rekke gode utgivelser fra Hellstorm. Hvordan ser planene ut framover?

-Planene er først og fremst å bli kvitt skivene. Vi har tenkt å begynne å skrive nye sanger etter nyttår, har jo tusenvis av ideer, så håper vi på å spille noen gigs til våren (dvs. forrige vår). D bie.

Ok, da vil jeg gjerne bestille to eks, tror du de kommer fram før jul?

-Vi får se. Den der posten er jo så utilfredstillende. (De kom frem til jul. Red.)

Hellstorm på Bandcamp
Prostata Records
Infant Death på Bandcamp

Simma lungt!
Hege Hund

Hellstorm & Deathhammer på Unholy 24.03.12

På lørdag var jeg ekstra somlete. Jeg bleika håret, dusja og sminka meg. Glemte hele konkurransen fra forrige uke, og took my sweet time. Selv om jeg visste at gigen begynte ti. Nagash og Sturt satt sukkende og venta. Vi ble nødt til å ta en drosjebil.

Da vi ankom utenfor Unholy hørte jeg at noen allerede spilte. Jeg antok at det var Deathhammer, men da jeg kom ned oppdaget jeg til min forskrekkelse at det var Hellstorm. Jeg løp rett forbi han som tok inngangspenger, grafset etter kameraet i innerlomma, og kasta meg inn i den bangende mobben.

I samme sekund kjente jeg igjen de første tonene av Ghoulfriend, og det kjentes som om hodet mitt skulle eksplodere av pur lykke. JESS! Ghoulfriend er min absolutte Hellstorm favorittlåt, og som om ikke det skulle være nok, er den også en av mine yndlingslåter gjennom tidene. Den ligger og duver komfortabelt på samme nivå som Morbids Disgusting Semla og Celtic Frosts Morbid Tales.

Jeg kunne ikke ha opplevd en mer perfekt åpning på en konsert. Jeg kom kanskje ikke når gigen begynte, med jeg kom til akkurat riktig tidspunkt for meg. Det var som Julaften og 17. Mai på en gang.

Jeg skjønte med en gang at jeg ikke hadde noe håp om å ta bilder uten blits. Publikum var ville. Ekstra ville. Nesten hele konsertrommet på Unholy var en bølgende moshpit. Å komme seg helt foran for å få tatt bilder var en umulighet. Selv store mannefotografer holdt seg ute på sidene. Klint inn til høyttalerene på høyresiden knipset jeg bilder med en hånd, mens jeg holdt meg for øret med den andre. Jeg hadde ikke en gang tatt meg tid til å stikke på dass og putte papir i øra.

Mellom to låter klarte jeg å komme meg over på den andre siden. I det bandet stemte i neste låt, tok han som sto foran meg siste slurk av halvliteren sin. Det tomme glasset kastet han i gulvet bak seg så det knuste i tusen biter. Det var tydeligvis ikke det første som gikk, for jeg la merke til at jeg sto på en god del glass. Jeg tok noen bilder, men skjønte fort at det ikke var et blivende sted. Det er skjelden jeg tenker sånn, for jeg føler meg jo hjemme i et metallpublikum, men det slo meg at det ikke var noe lurt sted å stå.

Jeg sendte Sturt fremover med kameraet mens jeg fikk av meg ytterklærne, kjøpte en pils, og gjorde opp uferdige forretninger med inngangsmannen. Jeg så en fyr som ligna sikkelig på Dirge Rep i publikummet. Han ligna på Per fra Stavanger, tenkte jeg. Senere viste det seg at det VAR Per. Jeg har blitt gammel.

At Hellstorm spiller og lager låter igjen er en gave for den norske thrash fansen. Heldigvis fikk vi filma en av de nye låtene de har laget. Sacrifice Sacrifice er en ekstremt fet låt, og jeg håper alle andre digger den like mye som meg. Jeg er nemlig ikke sånn at jeg går og håper på at de tinga jeg liker ikke blir trend. Hvis jeg hadde fått det som jeg ville hadde alt jeg likte blitt trend, så kanskje venna mine hadde tjent litt på musikken sin også.

Jeg er jo kapitalist, men av den snille skandinaviske sosialkapitalistiske varianten. Derfor kjøper jeg alltid så mye merch jeg har råd til. Etter en ekstremt fet, drivende, og på alle måter overveldende Hellstormgig. Tok Sturt og jeg merchboden i nærmere øyensyn. Den var breddfull av ymse snisk og snask, selv jeg som kjenner Kim og vet hva jeg kan forvente ble positivt overraska. Det var Laserguys, Endwarfment, Hellstorm, Deathhammer, Prostata Zine, andre ukjente trønderfristelser og alt til en rimelig pris.

Sturt og jeg fikk hvert vårt Prostata Zine, og hver vår Deathhammer og Körgul The Exterminator split 7". Ja vi kjøper to av alt. Vi er kanskje sammen, men vi har hver vår samling.

Mens vi sto ute og røyka mellom konsertene kom Forsker-Trish sjanglende. Hun hadde vært på ølbryggingsfestival, og var tydelig prega av det. Jo fullere hun er jo laver snakker hun, og jeg hørte nesten ikke hva hun sa i det hele tatt. Men øra mine hadde jo fått kjørt seg under Hellstorm også så jeg skal ikke leke the blame game.

Der ute sto også Stavanger-Per, og vi slo av en prat om alt som hadde skjedd siden sist. Han fortalte at han fremdeles holder på med Gehenna og Orcustus, og at vi nok kan vente oss noe oldschool greier fra dem på linje med DHG gigen nylig. Jeg tenker jeg skal sende Gehenna-gutta noen spørsmål om akkurat det jeg. Så får dere blogglesende metallhuer noe mer konkret å holde dere til enn hva jeg får med meg når jeg er ute på fylla.

Så var det klart for Deathhammer. Det er et band som liksom har vært på alles lepper de siste åra, men som jeg likevel ikke har danna meg noe bevisst inntrykk av. Jeg har nok hørt dem uten å være klar over det og sånt, men aldri satt meg ned og hørt på dem. Jeg har lest intervju med dem, faktisk i forrige Prostata Zine jeg kjøpte, men that´s it.

Dette var altså kvelden jeg hadde satt av til å danne meg et førsteinntrykk av Deathhammer. Litt av et valg må jeg si. Deathhammer gigen var kanskje den mest intense gigen jeg noen gang har vært på. Publikum var frenetiske. Jeg klarte å komme meg ganske langt fram for å ta bilder igjen. Heldigvis er kraniet mitt ganske herda, jeg klinker jo hue oftest mot is, asfalt og mur. Det skal mer til en noen mjuke manneskaller for å gjøre denne jenta svimmel. Jeg kunne ikke stå der jeg sto uten å få meg noen panner, så godt er det.

Jeg holdt ut til kameraet gikk i bakken og det ene batteriet forsvant. Forberedt på sånne eventualiteter hadde jeg fler batterier i veska. Kameraet mitt er heldigvis en billig variant, som tåler ganske mye. Med batterier på plass overtok Sturt fotograferinga. Det var så intenst, svett, småvoldelig og jævlig bra at vi helt glemte å filme Deathhammer. Æsj, jeg sparker meg sjøl for det nå.

Begge banda leverte ekstremt bra på lørdag. Publikumsresponsen overgikk det som kan ansees som kult for et band. Jeg syntes flere ganger direkte synd på dem. Å spille for et så gira publikum er sikkert jævlig fett hvis man står på trygg avstand fra dem. Deathhammer og Hellstorm sto nese til nese med publikummet sitt. Det er noe det virkelig står respekt av. Ingen tvil om hvem som er gutta på gølvet her i byen.

Hvis noen lurer på hva slags førsteinntrykk Deathhammer endelig ga meg, vil jeg si at det var uutslettelig. Dette var en thrash gig jeg ikke ville ha gått glipp av for noe i verden. Deathhammer har fått seg ennå en fan.

Jeg ble presentert for vokalisten Daniel bare et par dager før gigen. Han har en stor og livslang kjærlighet for Bamse Verdens Sterkeste Bjørn, og det var en av de tinga vi prata om. På lørdag etter gigen var Daniel dritforbanna. Jeg trengte ikke kjenne han godt for å se det. For alt jeg visste hadde han god grunn og. Han blødde litt fra panna, og gikk rundt og kjefta. Så, etter en stund traff vi på han igjen, og da smilte han fra øre til øre. På seg hadde han en hjemmestrikka genser med Bamse og Dunderhonningkrukka. Han sa en fremmed dame bare hadde kommet bort og gitt den til han. Da ser man det. Alt som ender med Bamsegenser ender vel.


Simma Lugnt
Hege Hund

P.S Vinneren av Dødheimsgardkonkurransen var Are Lund. Jeg trengte ikke trekke engang, for han var den eneste som hadde anstendighet nok til å svare riktig. Gratulerer Are!! Forvent deg en mail fra meg veldig snart.

Aura Noir - Out To Die

Out To Die fikk sin første spilling hos meg for et par dager siden. Åpningsriffet dro meg umiddelbart inn. Jeg var som slakt på en kjøttkrok.


Det kom ikke som noen overraskelse på meg. Jeg er aldri redd når jeg skal sette på en helt ny Aura Noir skive, for jeg vet at det ikke kommer noe fælt. Ironisk med tanke på at de kaller seg the ugliest band in the world. I mine ører er Aura Noir alt annet enn stygt.


Stygt er fremmede folk på bussen som lukter nybæsja. Plastsøppel i naturen, eller folk som gå fler i bredden med barnevogn. Stygt er sånn Småen Johansen lukter hvis han ikke har dusja på en stund. En gang var det så episk at jeg så meg nødt til å dikte en sang om det på stedet. You Smell Like A Hyena Looks, het den.

Aura Noir derimot fremstår som en ganske nydusja velstelt gjeng. Jeg kunne godt ha sitti ved siden av dem på bussen. Jeg hadde nok ikke blitt uvel hvis de kom borti meg engang, og alle vet at jeg har issues med berøring.

Første låta på skiva, Trenches, går rett på sak. Det må til hvis man skal fange oppmerksomheten min. Jeg har vokst opp med farge-tv og instant gratification. Nå til dags dukker det opp tre nye videoer med band jeg liker bare jeg tar meg en tur på do. Aura Noir kaster ikke bort tida på sånt fjas som intro. Det er action og spenning fra første stund.


Kjenner jeg Aura Noir rett er det Ole som har skrevet tekst og gjør vokal på første låta, og skiva går annenhver fra han og Calle. Jeg har imidlertid ikke sjekka opp dette, så snus på denne fisken før dere sluker den. Jeg vil nødig gi noen informasjonforgiftning.


Det første riffet på Abbadon, som er tredje låt på skiva, høres ut som et skikkelig Rune-riff. Nok en gang er jeg ikke SIKKER på om det er hans, men jeg liker det i alle fall skikkelig godt. Det er raskt, smårart, og gøyalt. Det er i det hele tatt mange gode spennende riff på denne skiva. Jeg skjønner ikke hvordan de får det til gang på gang, men riffene er faenmeg nye og freshe også.


Det er vanskelig å plukke favoritter blandt låtene, for de har noe eget og er kule på forskjellige måter alle sammen. Ole og Calle er også to metallvokalister som etterhvert har fått bredt spekter. De gjør tekstene levende på en veldig god måte, og jeg liker hvordan de leker med forkjellige tonefall og rytme i tekstfremførelsen. Vokalen til Calle er helt konge på The Grin From The Gallows, og det er forøvrig en skikkelig god låttittel.


Låtrekkefølgen er veldig god, og gjør akkurat det den skal gjøre. Første låta drar deg inn og deretter loses du gjennom et variert landskap. Alle låtene bærer preg av å være godt gjennomarbeida, og står godt for seg sjøl. Samla sett er skiva dynamisk, spennende og over alt for fort. Personlig synes jeg det er et godt grep å gjøre en skive kort men god. Man får lyst til å høre den igjen med en gang den er slutt. Det er konfekt i metallform.

Jeg er en person som ser mer med hjertet mitt enn med øya. Det er nok derfor jeg finner fremmede folk så stygge. For å være ærlig er det der jeg henter mesteparten av inspirasjonen til låt-tekstene mine. Æsj, randoms! Det kan jo hende at jeg hører mer med hjertet enn øra også. På lik linje med DHG er jo Aura Noir et band jeg har fulgt siden oppstarten, både musikalsk og på privaten. Når jeg hører på denne skiva hører jeg de individuelle stilene til Ole, Calle, og Rune. Jeg mener også at jeg kan høre hvordan stilene deres har hatt innflytelse på hverandre.


Alt dette tatt i betraktning, er Out To Die en skive som byr meg på veldig mye jeg liker. Den er spennende, tøff, nyskapende og velkjent terreng. Alt på en gang. I tillegg fylles jeg av stolthet over at de jeg kjenner er så flinke. Det er liksom en ekstra bonus jeg får.


Helt på tampen vil jeg bare nevne Nekromantheons Rise, Vulcan Spectre. Den høsta jo seksere over hele fjøla, så det er overflødig å gå i detalj. Jeg skal nøye meg med å si at jeg kjente et lite stikk av sjalusi første gang jeg hørte den. Jeg er jo ikke musiker engang, så det er jammen godt gjort. Den tanken jeg gjør meg er at jeg gleder meg til å følge med på Nekromantheon i åra som kommer. Bare tiden vil vise om de gir metallen like lang og tro tjeneste som Aura Noir.

Det virker for øvrig som om dette blir et meget godt år for metall. Jeg gleder meg sinnsykt mye til Hellstorm og Deathhammer på Unholy i morra. Regner med å se mange av dere der, men til da.


Simma Lugnt
Hege Hund