Forrige
helg traff jeg som sagt på Stavanger-Per nede på Unholy. Han nevnte noe
om liveplanene til Gehenna framover. Jeg tenkte at det var en gyllen
anledning til å stille dem noen skikkelige spørsmål om det.
Derfor
satte jeg i gang med med å snuse opp mailadressen til Per på mandag.
Jeg hadde en gammel en liggende, men jeg tvilte på at den var aktiv. Det
er minst fem år siden jeg snakka med Per sist, og sånne ting har en
tendens til å gå ut på dato. Så jeg spurte Einar. Han sa at det var den
jeg hadde, men jeg trodde ikke på ham. Da foreslo han at jeg skulle
spørre Ole, for de hadde visst hatt kontakt nylig. Så da spurte jeg Ole.
Men før han rakk å svare meg sendte jeg en mail på bandmailen til
Gehenna. Som det ganske klart går fram her er jeg av den utålmodige
typen. Ole kunne bare fortelle meg igjen at det var den adressen jeg
hadde, og selv om jeg motvillig trodde på ham, var det likevel for sent.
Da hadde jeg allerede fått svar fra bandmailen. Dermed ble spørsmålene i
første del av dette old school Gehenna intervjuet: All for Sanrabb,
none for Dirge Rep.
Jeg hørte dere tenker på å kjøre noen old school sett med Gehenna. Kan du fortelle meg litt mer om disse planene?
Vi spilte en del konserter i fjor høst og vinter der vi tok for oss alle platene med en låt eller to per stk. ........nesten. Så
dette blir en fortsettelse av det, men noen av de gamle låtene vi
spiller neste gang kommer til å trenge orgel, det blir det jo en stund
siden vi har brukt, ellers blir det spilt låter av nyere dato. Vi
spiller ikke hele- den- gamle- plata- greier . Det
vi gjør er mye vanskeligere, å spille et sett som spriker så jæveli
over alt uten at det høres ut som fire forskjellige band. Det er stress å
få alt til å henge i sammen men det blir fett som faen og bra å
fremføre hele Satans greiene!
Vil dere kun gjøre enkelte opptredener, slik vi har sett fra andre band, eller finnes det muligheter for en hel turne?
Den
første konserten vi har booket i år er Wacken, ellers blir det plate
og flere konserter etter det. Vi satser på å ta noen korte turneer et
par uker i slengen rundt forbi og noen enkelte konserter i Norge. Vi
er som vanlig grusomt treige med ALT vi gjør men det blir altså en del
aktivitet i tiden som kommer.
Både
DHG, Arcturus, og Troll har gjort lignende greier, både ute i Europa og
her hjemme. Er det noen av de norske banda fra nittitallet dere kunne
tenke dere å samarbeide med?
Ja
det er jo masse bra fra den tiden. Nå er det Mythology (vårt
bookingselskap) som følger med på hva som rører seg live for tiden men
vi har naturligvis en tendens til å dukke opp på mangen av de av samme
plassene som nittitallbandene du nevner. Hvem vi vil samarbeide med? Vi
har snakket med et par band over tid som er aktuelle men ingenting er
helt sikkert enda. Vi får se. Drit å ralle om ting før man vet sikkert.
Når man ser bort fra old school greiene, hva jobber Gehenna med nå om dagen?
Nå
er det plate som gjelder, gloomy saker med masse faenskap å drukne
seg i. Vi øver og spiller inn nytt materiale for tiden samtidig som vi
driver med litt diverse film prosjekt til konserter . Det blir også en
del plater som kommer ut på vinyl etter hvert, Peaceville kommer til gi
ut saker og ting fra gammelt av og Indie gir ut vår nye plate i løpet
av året.
Du har jo et par andre prosjekter også, er det noe nytt på den fronten?
Jeg
spiller bass i Throne of katarsis og litt forsjellig. Throne of
katarsis plata”Ved Graven” kom ut for noen måneder siden og nå blir det
konsert på Inferno så da er vi i gang.
Helt til slutt. Har du noen musikalske insidertips til leserne, et band vi bør holde øra åpne for nå om dagen?
På lørdag var jeg ekstra somlete. Jeg bleika håret, dusja og sminka meg. Glemte hele konkurransen fra forrige uke, og took my sweet time. Selv om jeg visste at gigen begynte ti. Nagash og Sturt satt sukkende og venta. Vi ble nødt til å ta en drosjebil.
Da vi ankom utenfor Unholy hørte jeg at noen allerede spilte. Jeg antok at det var Deathhammer, men da jeg kom ned oppdaget jeg til min forskrekkelse at det var Hellstorm. Jeg løp rett forbi han som tok inngangspenger, grafset etter kameraet i innerlomma, og kasta meg inn i den bangende mobben.
I samme sekund kjente jeg igjen de første tonene av Ghoulfriend, og det kjentes som om hodet mitt skulle eksplodere av pur lykke. JESS! Ghoulfriend er min absolutte Hellstorm favorittlåt, og som om ikke det skulle være nok, er den også en av mine yndlingslåter gjennom tidene. Den ligger og duver komfortabelt på samme nivå som Morbids Disgusting Semla og Celtic Frosts Morbid Tales.
Jeg kunne ikke ha opplevd en mer perfekt åpning på en konsert. Jeg kom kanskje ikke når gigen begynte, med jeg kom til akkurat riktig tidspunkt for meg. Det var som Julaften og 17. Mai på en gang.
Jeg skjønte med en gang at jeg ikke hadde noe håp om å ta bilder uten blits. Publikum var ville. Ekstra ville. Nesten hele konsertrommet på Unholy var en bølgende moshpit. Å komme seg helt foran for å få tatt bilder var en umulighet. Selv store mannefotografer holdt seg ute på sidene. Klint inn til høyttalerene på høyresiden knipset jeg bilder med en hånd, mens jeg holdt meg for øret med den andre. Jeg hadde ikke en gang tatt meg tid til å stikke på dass og putte papir i øra.
Mellom to låter klarte jeg å komme meg over på den andre siden. I det bandet stemte i neste låt, tok han som sto foran meg siste slurk av halvliteren sin. Det tomme glasset kastet han i gulvet bak seg så det knuste i tusen biter. Det var tydeligvis ikke det første som gikk, for jeg la merke til at jeg sto på en god del glass. Jeg tok noen bilder, men skjønte fort at det ikke var et blivende sted. Det er skjelden jeg tenker sånn, for jeg føler meg jo hjemme i et metallpublikum, men det slo meg at det ikke var noe lurt sted å stå.
Jeg sendte Sturt fremover med kameraet mens jeg fikk av meg ytterklærne, kjøpte en pils, og gjorde opp uferdige forretninger med inngangsmannen. Jeg så en fyr som ligna sikkelig på Dirge Rep i publikummet. Han ligna på Per fra Stavanger, tenkte jeg. Senere viste det seg at det VAR Per. Jeg har blitt gammel.
At Hellstorm spiller og lager låter igjen er en gave for den norske thrash fansen. Heldigvis fikk vi filma en av de nye låtene de har laget. Sacrifice Sacrifice er en ekstremt fet låt, og jeg håper alle andre digger den like mye som meg. Jeg er nemlig ikke sånn at jeg går og håper på at de tinga jeg liker ikke blir trend. Hvis jeg hadde fått det som jeg ville hadde alt jeg likte blitt trend, så kanskje venna mine hadde tjent litt på musikken sin også.
Jeg er jo kapitalist, men av den snille skandinaviske sosialkapitalistiske varianten. Derfor kjøper jeg alltid så mye merch jeg har råd til. Etter en ekstremt fet, drivende, og på alle måter overveldende Hellstormgig. Tok Sturt og jeg merchboden i nærmere øyensyn. Den var breddfull av ymse snisk og snask, selv jeg som kjenner Kim og vet hva jeg kan forvente ble positivt overraska. Det var Laserguys, Endwarfment, Hellstorm, Deathhammer, Prostata Zine, andre ukjente trønderfristelser og alt til en rimelig pris.
Sturt og jeg fikk hvert vårt Prostata Zine, og hver vår Deathhammer og Körgul The Exterminator split 7". Ja vi kjøper to av alt. Vi er kanskje sammen, men vi har hver vår samling.
Mens vi sto ute og røyka mellom konsertene kom Forsker-Trish sjanglende. Hun hadde vært på ølbryggingsfestival, og var tydelig prega av det. Jo fullere hun er jo laver snakker hun, og jeg hørte nesten ikke hva hun sa i det hele tatt. Men øra mine hadde jo fått kjørt seg under Hellstorm også så jeg skal ikke leke the blame game.
Der ute sto også Stavanger-Per, og vi slo av en prat om alt som hadde skjedd siden sist. Han fortalte at han fremdeles holder på med Gehenna og Orcustus, og at vi nok kan vente oss noe oldschool greier fra dem på linje med DHG gigen nylig. Jeg tenker jeg skal sende Gehenna-gutta noen spørsmål om akkurat det jeg. Så får dere blogglesende metallhuer noe mer konkret å holde dere til enn hva jeg får med meg når jeg er ute på fylla.
Så var det klart for Deathhammer. Det er et band som liksom har vært på alles lepper de siste åra, men som jeg likevel ikke har danna meg noe bevisst inntrykk av. Jeg har nok hørt dem uten å være klar over det og sånt, men aldri satt meg ned og hørt på dem. Jeg har lest intervju med dem, faktisk i forrige Prostata Zine jeg kjøpte, men that´s it.
Dette var altså kvelden jeg hadde satt av til å danne meg et førsteinntrykk av Deathhammer. Litt av et valg må jeg si. Deathhammer gigen var kanskje den mest intense gigen jeg noen gang har vært på. Publikum var frenetiske. Jeg klarte å komme meg ganske langt fram for å ta bilder igjen. Heldigvis er kraniet mitt ganske herda, jeg klinker jo hue oftest mot is, asfalt og mur. Det skal mer til en noen mjuke manneskaller for å gjøre denne jenta svimmel. Jeg kunne ikke stå der jeg sto uten å få meg noen panner, så godt er det.
Jeg holdt ut til kameraet gikk i bakken og det ene batteriet forsvant. Forberedt på sånne eventualiteter hadde jeg fler batterier i veska. Kameraet mitt er heldigvis en billig variant, som tåler ganske mye. Med batterier på plass overtok Sturt fotograferinga. Det var så intenst, svett, småvoldelig og jævlig bra at vi helt glemte å filme Deathhammer. Æsj, jeg sparker meg sjøl for det nå.
Begge banda leverte ekstremt bra på lørdag. Publikumsresponsen overgikk det som kan ansees som kult for et band. Jeg syntes flere ganger direkte synd på dem. Å spille for et så gira publikum er sikkert jævlig fett hvis man står på trygg avstand fra dem. Deathhammer og Hellstorm sto nese til nese med publikummet sitt. Det er noe det virkelig står respekt av. Ingen tvil om hvem som er gutta på gølvet her i byen.
Hvis noen lurer på hva slags førsteinntrykk Deathhammer endelig ga meg, vil jeg si at det var uutslettelig. Dette var en thrash gig jeg ikke ville ha gått glipp av for noe i verden. Deathhammer har fått seg ennå en fan.
Jeg ble presentert for vokalisten Daniel bare et par dager før gigen. Han har en stor og livslang kjærlighet for Bamse Verdens Sterkeste Bjørn, og det var en av de tinga vi prata om. På lørdag etter gigen var Daniel dritforbanna. Jeg trengte ikke kjenne han godt for å se det. For alt jeg visste hadde han god grunn og. Han blødde litt fra panna, og gikk rundt og kjefta. Så, etter en stund traff vi på han igjen, og da smilte han fra øre til øre. På seg hadde han en hjemmestrikka genser med Bamse og Dunderhonningkrukka. Han sa en fremmed dame bare hadde kommet bort og gitt den til han. Da ser man det. Alt som ender med Bamsegenser ender vel.
Simma Lugnt
Hege Hund
P.S Vinneren av Dødheimsgardkonkurransen var Are Lund. Jeg trengte ikke trekke engang, for han var den eneste som hadde anstendighet nok til å svare riktig. Gratulerer Are!! Forvent deg en mail fra meg veldig snart.