Allerede på flyplassen på Rygge tegnet Mirko kart for oss. Hvordan vi skulle gå fra rommet vårt ved Roma Termini, for å finne fram til tattoo-sjappa til Walter. Etter at vi hadde intatt vår første italienske pizza, og sjekket inn på fabelaktige Two Ducks Hostel, var det akkurat det vi gjorde.
Fant frem til Walter altså. Mirko hadde nemlig sagt at hvis vi lurte på noe i Roma, kunne vi bare spørre Walter. Så vi ruslet ned Via Cavour tok trappen ned til høyre ved t-banestasjonen og rundet et hjørne. Da så vi et par svartkledde skikkelser som sto henslengt og røkte lengre bort i gata.
Den ene av dem strakte ut en anklagende finger mot Sturt og sa, "Hey I know you!" Det var Walter. Han visste ikke at vi skulle komme, vi visste det jo knapt selv, men han tok det med fatning og slapp oss inn i sjappa.
Jeg kan trygt si, at dersom man ønsker seg en bra tattovering som ferieminne, er Walter mannen å spørre. Han har endel kunder innom hver dag, men hvis man stikker innom før den siste dagen på reisen sin er det alltids noen muligheter. Vi så en hel liten armè av turister velle over dørstokken hans i løpet av de dagene vi var i Roma, men de fleste fikk det de var ute etter.
I tillegg er sjappa til Walter et informativt sted hvis man er ute på metall-reise slik som Sturt og jeg. Man kan bare kaste et kort blikk på inngangsdøra til Yama tattoo, så har man orientert seg på hva som skjer på Romas metalfront.
Er det ikke kultur-happenings du er på utkikk etter, er det alltids masse annet å kikke på. Det kommer helt an på hva man har lyst til å se. Er man sliten av å stå, som jeg personlig mener romerne gjør altfor mye av, så er det flere cafèer, snack-barer, puber o.l rett i nærheten av Yama Tattoo.
Så etter at vi hadde hengt rundt sjappa til Walter helt til stengetid, og han hele tiden hadde påstått at han måtte gjøre andre ting, klarte vi likevel å lure ham med på å drikke pils.
Vi har derimot ikke så mange metal-tattovører, hvertfall ikke i Norge, kanskje ikke i Europa heller. Derfor benyttet vi sjangsen mens vi hadde den. Dessuten var det deilig sol i gata utenfor Yama, og jeg så mitt snitt til å slikke litt.
Så er det jo som nevnt lov å drikke offentlig i Roma. Det tilbyr også en flott mulighet til å spare litt på reisebudsjettet. Man må ikke gå å sette seg på en cafè bare fordi man er tørst og vil sette seg ned.
Det er helt streit å bare svinge innom en matbutikk, handle seg et par pils og litt å bite i, og sette seg i en park eller en trapp. Det er faktisk ikke bare sånn at det er lov, men at samfunnet og selv arkitekturen er innrettet slik at man skal være ute store deler av døgnet. For hey, naturen er jo innrettet sånn.
Etter at vi hadde hengt ute og skravla en stund, kom Rolf a.k.a Christian fra Aura Noir, Valhall og Obliteration heseblesende. Han hadde avtale hos Walter for en ny tattis, og hadde dessuten med en skikkelig fet Aura Noir trøye til ham. Walter fikk sjalu blikk både fra Sturt og undertegnede
Dessuten hadde han på seg en over middels fet Voivodskjorte, og jeg bare.. Voivod høyt oppi fjellet hører du denne visen fra meg.. Selv om jeg var midt i Roma.
Så fikk Rolf den nye tattisen sin, som ble så vass at det nesten ikke er gøy engang. Mer sosialisering ble det ikke til denne dagen, for Rolf skulle jo spille gig på kvelden. Etter tattisen var klar stupte Rolf og Mirko i en taxi og dro rett til konsertstedet. Gig'n får sin egen post, som kommer om et par dager.
Dagen etter var vi naturlig nok reduserte hele gjengen. Maja hadde dratt hjem til Norge, Mirko hadde dratt hjem til foreldrene sine for å spise mamma-mat, så hva gjorde Sturt og jeg? Vi gikk til Walter. Klarte vi å lure Walter ut på øl? Det er vel omtrent som å spørre om det finnes isbjørn på Svalbard. Klart vi gjorde det. Nok engang endte vi opp på Finnegans. Dama til Walter, Chelsea, møtte en gjeng studiekompiser rett utenfor, og de bestemte seg for quiz. Det var nemlig engelskspråklig quiz på Finnegans denne kvelden, og det var jo flaks for oss. Ikke bare forsto vi spørsmålene, men vi kunne smug-hjelpe-til, for Chelsea hadde en norsk jente på laget.
Den siste dagen i Roma hadde vi avtalt å spise lunsj med Walter. Den eneste avtalen vi faktisk hadde gjort med ham, for de andre dagene hadde vi bare dukket opp. Den klarte vi ikke å overholde, vi forsov oss faktisk, til en avtale klokka ett. Veldig ukult av oss.
I tillegg funka ikke minibankkortet mitt, så hva måtte vi gjøre da? Nettopp, låne penger av Walter. De dagene vi var i Roma fungerte Walter som tattovør, turistinformasjon, guide, amabassade og generelt bestevenn. Helt på tampen fortalte jeg ham at Mirko hadde sagt at vi kunne spørre Walter om alt. "Neste gang skal jeg tattovere ham på hodet" Var Walters respons til det.I følge Mirko er det noe han truer med både titt og ofte.
Jeg anbefaler helt klart alle andre metall-reisende til å legge turen innom Yama om man skulle finne seg sjæl i Rom. Om ikke annet, så bare for å finne ut hva som skjer av metall mens man er der. Når Walter kommer til Norge i november skal jeg lage de kakene jeg er aller flinkest til. Han skal få masse kake! Minst to hele og en stor stabel med norske vafler. Faktisk skal han få så mye kake han vil. Dere andre får ikke kake. Dere kan bestille time hos Walter og gi ham pengene deres. Han fortjener nemlig både penger og kaker!
Simma Lugnt
Hege Hund
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar