Burzum har liksom aldri nådd helt inn. Den uendelige repetisjonen av riffa har irritert meg. Det skal være sånn, har alle sagt. Akkurat som om det skulle forandre på preferansene mine. Jeg er for utålmodig, ukonsentrert, og rastløs. Det betyr likevel ikke at jeg har ment at det er dårlig. Så jeg har hørt gjennom skivene, bare for å gang på gang komme til at det ikke er for meg.
Derfor kommer det som en skikkelig overraskelse når en Burzumskive plutselig er det. Jeg merka at jeg likte den allerede på første låta. Jøss, tenkte jeg. Hva skjer?
Klar vokal på gammelnorsk kunne fort blitt veldig feil, men ikke her. Det er ikke en mjød-svingende sing-along-vennlig farse. Enkelte partier er lavmelte med nydelige melodilinjer. Noen riff er tøffe. Ekte Burzumsk instendig gitarlyd. Skiva byr i det hele tatt på et veldig bredt spekter av stemninger, og god variasjon i yttrykkene, men beveger seg aldri mot det lystige. Det er godt å høre dette ur-nordiske på en måte som hverken høres ut som det er laget for et museumspublikum eller sklir over i det banale.
Alt høres veldig tydelig på denne skiva. Lyden er veldig klar og god. Det er ikke rom for slurvete spilling, eller sur vokal, og det er det også fritt for.
Den andre låta er den første favoritten min. Jóln. Det er den frekke lille perkusjonen på trommekanten som gjør det. Nice! Jeg liker pianolyden på introen i tredjelåta veldig godt også. Nesten like godt som pianolyden på Confessione av Biglietto Per Línferno, og det er ikke bare litt heller.
Den siste låta ble også en umiddelbar favoritt. Begynnelsen er merkelig. Når man er i skogen og alt er stille for uten fugler og sus i trærne. Så hører man en lyd, for eksempel av noe motorisert. Først et stykke borte, men så kommer det nærmere. Da stopper man gjerne opp, og bare lytter intenst. Sansene skjerper seg, man er på alerten. Akkurat det gjorde begynnelsen av den siste låta med meg. Det var ikke bare jeg heller. Kattene våre, som lå og slappet av i sofaen, satte seg opp og kikka vaktsomt rundt seg.
Det å bygge opp stemning slik at det faktisk har en fysisk effekt, er et veldig kraftig virkemiddel. Jeg tror det samme som før fikk meg til å ikke like Burzum, er det som får meg til å like det nå. Før ble jeg gretten i hele kroppen fordi jeg ikke følte at forventningen som ble bygd opp noensinne ble forløst. Denne skiva innfrir hver eneste musikalsk forventning den gir deg. Det er nærmest noe ekstatisk ved det.
Denne skiva skal jeg ha på vinyl. Jeg vil ha all lyden, for meg selv!
Denne uka var jeg skikkelig flink. Jeg tok kontakt med Betong tidlig, og ordna Elisabeth og meg på liste. Jeg sendte mail til Tanja sånn at hun kunne varsle bandet om at vi kom for å ta bilder. På fredag dusja jeg tidlig, gikk på butikken, og gjorde alt jeg skulle til riktig tid. Da Elisabeth kom ned til meg var klokka litt før åtte og jeg var nærmest klar.
Jeg hadde fått grønn hårfarge i posten fra England, og brukte timen vi hadde til overs på å legge inn en prøvestripe. Mamma liker ikke at jeg er blond, men hun blir ikke gladere når jeg sier at jeg bleker håret for å kunne farge det grønt. Farg det brunt, sier hun. Nei, sier jeg. Brunt er pent, sier hun. Grønt er penere, sier jeg. Nei, sier hun. Vent og se, sier jeg. Hmpf, sier mamma.
Litt etter ni var Elisabeth og jeg flinkt på vei til Betong i den blå bilen.
For de som ikke vet det, er Betong kjelleren på Chateau Neuf. Der har et klubbkonsept som heter South Of Heaven arrangert metallkonserter i årevis. Massevis av gode og rimelige konserter, hvis man melder seg inn i klubben får man enda billigere inngang, kanskje. Jeg vet ikke helt, for personlig tror jeg ikke på å melde meg inn i klubber.
Det var sånn ca fem andre som hadde kommet, så det var med andre ord rimelig tomt. Gylve og madammen sto borte i dj-bua, og var de eneste jeg dro kjensel på. Jeg gikk bort og spurte om Gylve hadde sett Tanja, men så på det glassaktige blikket han ga meg at han ikke skjønte hvem jeg snakka om. Så jeg skynda meg å si Tanja Mørk. For det er det vi kjenner henne som. Han sa nei.
Jeg skaffa meg en pils, og Elisabeth og jeg fant oss et bord. Først snakka vi litt om foto og sjekka ut scena, men det var ikke stort å si så vi sladra like godt litt. Neste gang jeg snudde meg rundt var det masse folk der. Innimellom alle sammen fikk jeg øye på Tanja og vinka henne bort.
Tanja Mørk. Like nydelig som hun alltid har vært, og ikke en rynke rikere etter alle disse årene. Første gang jeg traff Tanja var en skikkelig varm vårdag på Jessheim i 94´. Noen mennesker du møter i livet gjør uutslettelig inntrykk, og for meg er Tanja en av dem. Jeg kom jo tross alt fra enda lenger ut på landet enn Jessheim, og hadde praktisk talt aldri sett en skikkelig rocka dame før.
På hele Romerike var det kanskje et par-tre frika damer med lange skjørt og nesering jeg kunne ha sett opp til. Tanja grusa dem alle. Hun sto foran meg i bandtrøye, svarte skinnyjeans, og lilla metallic boots. Den utvokste ellers mørke panneluggen var farga skarpt lilla nederst, og matcha bootsa. Hun hadde bass og tøyveske med Shangri-la logoen på.
Jeg ga henne et tredjegradsforhør bare en imponert tenåringsjente kan lire av seg. Hun var snill og svarte på alt uten å vise tegn til at hun syntes jeg var slitsom. Når man er tenåring synes som oftest de som er noen år eldre at man er nettopp det. De vil holde på med de viktige voksne tinga som folk tidlig i tjueåra holder på med, og har ikke tid til fjortismaset ditt. Tanja var ikke sånn. Hun behandla meg som folk.
Derfor valgte jeg meg henne som rollemodell der og da. Jeg har slitt ut fire fem sånne Shangri-la vesker og farger håret mitt i frekke farger fremdeles. Uansett hvor mye mamma protesterer. Jeg har jo alltid visst at man skal være snill mot de som er mindre enn en selv, men dette var den dagen jeg erfarte hvor viktig det kan være. Det var en dag som var med på å definere meg som menneske. Shangri-la veska og de freshe fargene har blitt symboler jeg har for å minne meg på det jeg lærte da.
Hvis noen synes det høres ut som om jeg er mer fan av Tanja enn av Bömbers, så er det sikkert fordi det er sant. Det betyr på ingen måte at Bömbers er dårlig, og de tror nok ikke at jeg synes det heller. Hallo, en av dem er kjæresten hennes liksom. Så der har dere det. Tanja Mørk, så bra at bandet blir fan. På fredag så hun forøvrig ut akkurat som hun gjorde for atten år siden, minus lilla pannelugg og boots.
Rett før bandet skulle begynne å spille løp jeg opp på do for å hente papir å putte i øra. Elisabeth og jeg hadde glemt propper begge to. Så måtte jeg så innmari tisse, og tenkte at jeg kom til å rekke det, men det gjorde jeg ikke. Jeg gikk selvsagt glipp av den første låta, og jeg som hadde vært så flink. Typisk!
Jeg møtte Elisabeth nede i trappa. De spiller skikkelig høyt, sa hun. Ja, sa jeg, men tenkte ikke på å nevne at Motörhead er kjent som the loudest band in the world. Det var jo tross alt en coverkonsert, det er jo meningen å etterligne originalen. Det var høyt nok til å ligne i mine ører. Jeg putta papir i dem og gikk og stilte meg rett foran scena.
Jeg visste at det kom til å bli gøy på forhånd. Det var derfor jeg hadde vært i godt humør hele dagen. Det var enda morsommere enn jeg hadde forventa. Ikke morsomt sånn haha, men morsom som i at jeg hadde det skikkelig bra og koste meg. Bömbersgutta er så rutinerte livemusikere at de slapper helt av og kan showe masse for publikum. Som tilhører kommer man i en herlig symbiose med et sånt band. En tilstand hvor man føler seg avslappet men likevel veldig energisk.
En annen ting er at det er skikkelig digg å høre Motörheadlåter i en sånn setting. Det er live, men på en mye mer intim måte enn man noengang kan håpe å høre Motörhead. Det er lenge siden de spilte på klubber. Dessuten er jeg ikke sikker på om jeg har lyst til å se Lemmy på så nært hold. Jeg er ikke sånn som synes at skikkelig gamle gutter er hot, og Lemmy er tross alt eldre enn muttern. Muttern holder seg godt hun, det er ikke det, men så har ikke hun levd på speed og rock n´roll heller.
Det tøffe metalltrynet mitt hadde tatt seg ferie, og jeg smilte som en gladkristen jævel. Jeg var åpenbart overdue for en god dose skikkelig rock. Den satt akkurat der den skulle. Jeg sto foran og rista på rumpa nesten hele gigen. Så fulgte jeg litt med på hva Elisabeth dreiv med.
Det er en helt annen opplevelse å se en konsert uten å ta bilder sjæl. Vanligvis må jeg fokusere på å få tatt bilder av alle bandmedlemmene, og andre ting som handler om det visuelle utover det å bare ta det inn over seg. På fredag overlot jeg alt det til Elisabeth. I sin tid møtte jeg tross alt henne gjennom jobben. Vi samarbeider og kommuniserer lett, og trengte nesten ikke å snakke sammen i det hele tatt under konserten.
Jeg er glad for at jeg valgte akkurat denne konserten å få henne til å ta bildene på av flere grunner. Som jeg nevnte tidligere er Bömbersgutta veldig rutinerte og flinke til å posere mens de spiller. Elisabeth har både bedre utstyr og kunnskap enn meg om foto. Når bandet leverer så mange gode motiver er det ålreit å gi skikkelig kvalitet på bildene tilbake. Den andre grunnen er at det var sinnsykt deilig å bare kunne kose seg.
Jeg sto fremdeles da de spilte Orgasmatron, men når de hadde kommet til Ace Of Spades hadde jeg funnet meg en sofa. Vi hadde gått og satt oss fordi Elisabeth hadde gått tom for plass på minnekortet. Jeg sa at vi trengte noen bilder til etterpå, og hun satte seg ned og sletta litt. Så pekte jeg ut noen andre folk jeg ville ha bilder av også.
Så var konserten ferdig, men jeg hadde kost meg så mye at det var greit. Alle andre så litt sånn slitne men lykkelige ut også. Spesielt bandet. Jeg hadde sagt til Elisabeth at vi måtte henge igjen litt. Jeg gidder ikke bli her til fire altså, sa hun. Jeg var sånn, jiiz, vi skal ikke det da.
Vi trengte ikke vente lenge heller, for ganske snart kom Tore ut for å hjelpe Tanja med merch-boden. Da gikk vi bort dit og spurte hva han syntes om gigen selv. For oss var det som å feste, sa han. Sånn var det jo for publikumet også. Det er skikkelig luv 4 rock n´roll når et band får til å feste med hele publikumet sitt.
Så spurte Tore om vi ville være med backstage og da sa jeg ja. Det var akkurat det jeg ville faktisk. Vanligvis har jeg ikke egentlig lyst til det. Backstager er som regel knøttsmå røykfylte rom med altfor mange folk i. Denne gangen var inget unntak.
Olve satt og snakka høyt og energisk til Attila, så det var ikkeno vits i å prøve å bryte inn der. Jeg har ikke fulgt med på Mayhem i det siste og jeg kjenner ikke Attila, så jeg vet ikke hva jeg skulle ha spurt om. Jeg regner meg selv for å være en rimelig høylytt og flamboyant dame. Det finns imidlertid en breial bergenser jeg ikke gidder å konkurrere med. Mister Bömber himself, Olve Abbath Eikemo. Det blir for mye jobb, og ikke minst veldig slitsomt for øra.
Ikke forstå meg sånn at jeg prøver å si noe negativt om ham, for det gjør jeg ikke. Han har en stor og flott personlighet, og er som født til å stå på en scene. Det blir åpenbart så snart man ser ham gjøre det.
Trommisen Pez har jeg truffet før, og dessuten liker jeg trommiser ekstra godt, så da spurte jeg hva han syntes om gigen. Han sa akkurat det samme som Tore. Konspirasjon! De har blitt enige om hva de skal si på forhånd. Så åpnet han kjøleskapet og tilbød meg pils. Er det rart jeg liker trommiser eller? Jeg sa neitakk da, for jeg hadde egen. Men det var skikkelig snilt uansett. Elisabeth sa også neitakk, for hun skulle kjøre bilen hjem.
Elisabeth tok noen flere bilder. Jeg drakk opp pilsen min, og så gikk vi. På vei ut møtte vi Mirko og Maja og spurte om de skulle sitte på hjemover. Men de skulle på Unholy. Så skrådde Elisabeth og jeg over kunstgressbanen og hoppet i den blå bilen. Ved t-banen tuta vi på Gylve og dama. It was a happy honk.
Jeg var veldig fornøyd med kvelden, og det var Elisabeth. Det ble Småen Johansen også når jeg kom hjem og avleverte to vinylsingler jeg hadde kjøpt til han. Studfaust og Batallion, to av de andre prosjektene til Tore. Hvis noen lurer på hva Småen gjorde alene hjemme, så kan jeg informere om at han hadde feber og måtte holde sofaen. Elisabeth ble med opp en tur og vi (med vi menes jeg) snakka høylydt og oppspilt om konserten. Ikke ulikt en viss bergenser noe tidligere. Man skal visst ikke kaste hus når man sitter i et steinglass, jeg har hørt at det betyr uflaks.
Siden jeg gjorde det intervjuet med Sanrabb for en liten tid tilbake, tenkte jeg å by på noen bilder fra gigen han nevnte der. Det er vår alles kjære Nekromuffin McNasty som har tatt bildene, siden han like godt hadde hele bandet boende hos seg under Inferno. Det er ikke bare-bare spør du meg. Alle som noengang har hatt et helt band boende hos seg, vet hva jeg snakker om. Derfor vil dere se at det er litt bilder fra soundcheck og backstage i tillegg til de vanlige livebildene. Kos dere! Tusen takk til Nekromuffin <3
I forrige uke gikk det varmt rundt øra mine en stund. Jeg var på GTK øving på mandag, skrev om det på tirsdag, og var på konsert med dem på onsdag. Konserten var selvsagt dødsfet, det er klart jeg mener det. For jeg var jo sånn, Trish, Yeah wohoo.
En ting er jo at jeg alltid synes det er fett å se damer drive med metall, men det er jo ekstra spesielt å se venninna si. Kvinnelige trommiser er knall. En annen ting er at jeg la merke til at Trish har blitt mye tightere. Jeg kunne ikke høre et slag ute av plass, og ikke merke at hun speeda opp heller. Hvis det skjedde var det så minimalt at kun bandet kunne lagt merke til det.
Noen tror kanskje det er sånn at man alltid synes det venna gjør er helt perfekt. Jeg synes nesten det er motsatt. At man blir ekstra vár på om noe høres litt feil ut, om lyden er litt kjip, eller publikum er daffe. Man bryr seg jo om at gigen går bra på en helt annen måte enn hvis noen fremmede spiller. Jeg prøver å følge med på alt, og dokumentere alt. Det er et jævla slit. Spesielt siden jeg alltid kommer for seint.
På onsdag kom jeg nok sånn omtrent midt i gigen. Selv om jeg visste godt når den begynte. Jeg klarte bare ikke bli ferdig i tide, og det skjer meg hele tiden. Uansett. Sceneantrekket til Ida var helt genialt. Hvit bukse, hvit singlet, og et antall remser svart gaffa. Det så helt fantastisk ut på bilde. Jeg ble skikkelig fornøyd med bildene jeg tok av Hans Petter også. De så evil ut. Daniel klarte jeg ikke få et eneste tydelig bilde av. Hverken på øvinga eller gigen.
Ganske snart etter konserten ble kvelden grøtete. En grøt av halvlitere, turer ut for å røyke, og kampen for å få seg et bord. Jeg satt og følte litt på at jeg var svimmel da småen Johansen spurte om vi skulle hjem. Jeg ble letta. Når vi var på vei ut døra huka Maja tak i meg og spurte om jeg var on for dj´ing på Revolver dagen etter. Jeg kom på at Småen hadde sagt noe om det tidligere på dagen, og at jeg hadde sagt ja. Derfor svarte jeg yes, og så tok vi en drosjebil hjem.
Da vi kom hjem gomlet jeg i meg en sånn pepciduo, for jeg har fått halsbrann av å drikke pils i det siste. Så gikk jeg og la meg på soverommet og tenkte at alt skulle være greit. Det var det ikke. Jeg våknet midt på natta av at jeg måtte spy veldig, veldig snart. Derfor løp jeg, på ben som egentlig lå i senga og sov fortsatt, mot dass mens jeg kasta opp i munnen min.
Det fikk meg selvsagt til å kaste opp mer, fortsatt inni munnen, men siden det begynte å bli ganske fullt der inne måtte jeg holde meg for med begge hendene. Jeg kasta meg over dassen og tømte hender, munn og mage. Æsj. Jeg vaska meg og krøyp stakkarslig opp i senga og sovna igjen.
Dagen etter da jeg sto opp og så meg i speilet kunne jeg ikke annet enn å le. Klassisk utflytt mascara og max herja morratryne møtte meg. Prikken over i´n, eller rettere sagt i panna mi var en flott liten spyflekk. Jeg antar at man vet det er Infernouka når man våkner med spy i panna.
På dagen la jeg ut bilder av gigen, men på ettermiddagen måtte jeg ta meg en lur. Jeg er ikke tjue år lenger ikkesant. Så sto jeg opp igjen litt for sent for å rekke å være på Revolver akkurat når jeg skulle. Maja, Sturt og jeg skulle dj´e alle tre, og hun var heldigvis der allerede da vi kom. Vi fikk oss noen pils og satte i gang.
Jeg har i hemmelighet vært litt sjalu på Maja, Gylve og David Dajani, når de har holdt på å dj´a der. Det er så god lyd, og rommet er så kvadratisk og flott at det liksom blir rettferdig lyd også. Like god for alle sammen. Det var veldig gøy å få prøvd ut yndlingslåtene mine i lokalet. Jeg håper jeg får spilt der igjen med et av settene som ikke er metall. Sånn at jeg får prøvd hele spekteret på anlegget.
Å dj´e litt er en veldig ålreit måte å tjene seg noen pils på. For dere må ikke tro jeg er sånn viktig dj som får betalt i ekte penger eller i gull og edelstener. Jeg får kun pils. Stort sett bare akkurat så mye jeg klarer å drikke, noenganger vanker det en ekstra jeg kan spandere på en blakk venn. Jeg kunne hatt en t-skjorte der det sto will dj 4 beer, og så ville det vært morsomt fordi det er sant. Det er sant, men jeg skal ikke ha sånn t-skjorte.
Først på kvelden var det ikke så mange som var der, men etterhvert som konsertene ble ferdig kom det fler. Da baren stengte satt det metallhuer vet hvert bord i rommet. Det er fett å kunne få til fest selv om man ikke har annonsert eller forberedt seg kjempemasse. Så at jeg drakk gratis, fikk sette på alle låtene JEG liker, og at det faktisk kom folk gjorde det til et kinderegg av en kveld. Vinn-vinn-vinn.
Når jeg var ferdig var jeg ikke like full som kvelden før heller. Jeg hadde jo tross alt vært opptatt med å sette på låter og ikke hatt begge henda fri til å drikke med. Jeg følte meg i helt passe form når jeg dro hjem, og jeg slapp å våkne med spy i panna dagen etter. Det er kanskje litt trist, men for meg er det faktisk også en vinn.
På fredag våkna jeg alt for tidlig. Jeg begynte å skrive, men det tok dødslang tid siden jeg var så trøtt. Telefonen min ringte masse, for jeg hadde åpenbart gjort opp til flere avtaler. Linferno ville ut og svinge seg, og jeg regna med at Pia Mercedes var hypp på det og. Planen min var at jeg skulle ta meg en lur igjen, og gå ut på kvelden. Men ALT tok lang tid, og jeg fikk aldri tatt meg den luren. Jeg måtte bare innse at slaget var tapt. Jeg er som sagt ikke tjue år lenger.
Jeg snakka med Linferno siste gang ved halv tolv tida, og var fortsatt våken da hun sendte meg et bilde av døra på Unholy. Så sovna jeg på sofaen. På lørdag dro Sturt til Gbg på øvingstur. Jeg fikk ikke sove mer etter at han dro, så jeg skjønte fort at det ikke ble noen tur ut den kvelden heller. Da kapitulerte jeg like godt helt, og rigga meg til på sofaen med dyne og påskeegget svigermor sendte.
Det var deilig å flate ut og snaske litt i egget. Så så jeg på teite dramafilmer til jeg nesten begynte å grine. En av dagene skreiv jeg en tekst som Sturt skal få bruke. Jeg har ikke bestemt meg for hva jeg skal kalle den ennå, men jeg gleder meg til å høre den med musikk. Det ble en litt slitsom, men bra bypåske i år. Jeg ser meg fornøyd. Forresten, jeg lagde et intervju til Nagash også. Det kommer snart. Til da.
Nok en svart påske har rullet inn over Oslo, og som alle andre år er det gjenstand for oppmerksomhet i mediene. Akkurat som årets første snøfall for kollektivtransporten, later tusenvis av svartkledde rundt i byen til å komme som en overraskelse for norske medier. I motsentning til den første snøen, som faller hvert år, er jo bare tolvte gang Inferno Festivalen går av stabelen, så det er klart.
Årets foretrukne vinkling synes å være at vi metallfolk er HYGGELIGE. Trivelige satanister, og omgjengelige djeveldyrkere. Aggressive i vårt kunsteriske uttrykk, men ikke i vår fremferd. Hvert tv-klipp jeg har sett og hver avis jeghar åpnet har uttrykt nærmest barnslig undring over denne sensasjonelle nyheten.
Jeg kjenner at jeg blir litt oppgitt. Er det latskap, dårlig håndtverk, mangel på intelligens, sneversynthet eller bare en usalig blanding av disse dårlige egenskapene, som fører til en sånn slett jobb med vinklinga? Nei metallfolk, merkelige og svartkledde som vi er, burde kanskje bare være glade for at mediene ikke driver heksejakt på oss.
For i dag, nitten år og en medieutdannelse etterpå ser jeg på den norske mediefremstillingen av metallfolk siden nittitallet som helt hårreisende. På bakgrunn av en liten gruppes kriminelle handlinger, klarte norske medier å kriminalisere og rettferdiggjøre hets av en hel generasjon med metallhuer. Det gikk ikke an å gå ut i det offentlige rom med skinnjakke og svart hår på nittitallet, uten at folk ropte ukvemsord etter deg.
Selv har jeg aldri vært fenglset eller begått noen kriminelle handlinger. Jeg har kun en langt over middels interesse av musikk. Metallen kom inn i livet mitt på gutterommet til en eldre fetter. Han spilte gitar, leste MAD og likte Iron Maiden. Jeg syntes han var kulest i verden og ville bli akkurat som han. Jeg slutta ikke å synes det etter at jeg ble større heller.
Fetteren min gjorde ferdig mastergraden sin, landa en fet jobb, og tok lappen. Alt i løpet av forrige sommer. Tidligere har han eid sitt eget firma og han har eid sin egen kåk siden han var tidlig i tjueåra. Han er i ingen henseender et dårlig forbilde. Han er fremdeles dritflink til å spille gitar og han liker fremdeles metal. Jeg vil fremdeles bli akkurat som han når jeg blir stor.
Jeg blir ikke forundret over at folk som for eksempel har langrenn, seiling eller kirkekor som hobby, lever komplette liv ved siden av. At de har koner, menn, barn. Er med på dugnad i borettslaget, barselgruppe, eller turer med jobben. At de har en vanlig jobb, med vanlige kolleger og vanlig arbeidstid. Men når det samme gjelder metallfolk serveres det oss som nyheter.
HVORFOR DET!? Fordi vi har dårlig rykte på oss kanskje? Og hvem var det som ga oss det dårlige ryktet? Det var dere. DET ER VEL FOR FAENMEG KLART AT VI ER HYGGELIGE! Spørs hvor lenge det varer sånn som dere holder på. Se for dere min lange anklagende pekefinger. Den er rettet mot norsk presse.
Å framstille meg som en jovial satanist er sånn en fattig beskrivelse at det gjør meg trist. For det er meg dere framstiller når dere snakker om metallfolk. Det hadde vært ålreit om aviser og tv kunne by på litt stoff som tar metall på alvor. Siden det ennå er så mange av oss som samles i Oslo fordi vi liker nettopp det. Noen gode dokumentarer eller forseggjorte portretter vi kunne hatt glede av mellom slaga. Jeg mener en musikksjanger som genererer så mye turisme og interesse for hovedstaden vår fortjener seriøs mediedekning.
Nei, norsk presse kan spise en Trachinus
draco for alt jeg bryr meg. Til dere andre, til neste gang.
