fredag 27. desember 2013

Metal Underground Botswana

Langt om lenge og lenger enn langt sørover, ned gjennom hele Vest-Europa, Nord-Afrika, på andre siden av Sahara og Sentral-Afrika, der ligger det et lite land som nesten helt er dekket av Kalahariørkenen. Botswana, omringet av landjord, og på mange måter så forskjellig fra Norge som man kan tenke seg. 

Da burde det jo følge at en kvinne fra Norge, meg, og en mann fra Botswana, Tshomarelo Mosaka A.K.A Vulture Thrust, har lite til felles. Logisk, men feil. Han og jeg er metalheads. Jeg har intervjuet ham om alt det som er viktig for folk som oss.

Tell me a little bit about Winter Metal Manias background. Why did you decide to make your own metal festival, and how did you go about making it happen? 

Overthrust is a rock band playing a type of Rock Music known as old school death metal. The band was formed in 2008 but became active in January 2010, it was started by Tshomarelo Mosaka aka Vulture Thrust –bass and vocals, Shalton Monnawadikgang aka Spencer Thrust –guitars (lead), Gakeitse Bothalentwa aka Suicide Torment –drums and the former member Balatedi Folai aka Bist who was the  drummer  by then.

Overthrust theme of songs is strictly about Dirty deeds in Life and Death. Ever since the band was formed in 2010, it has released a single album titled “Freedom in the dark” in March 2011 at Stux Daemon Studio in Gaborone, the song talks about things that happen at night. We are currently working on recording our full 9 tracks album which will be completed around February to March next year.

The event “OVERTHRUST WINTER METAL MANIA FEST” was started by Overthrust Rock Band in May 2010.It was initial started as an ordinary annual rock festival, its main purpose was to bring all followers of rock music in one place to associate, unite and re-unite and have all local rock bands performing. The festival was initially called “Kgalagadi Desert Festival” in 2010 when it was started but upon realizing that the name sounded similar to other people’s brand it was changed in 2011 to “Overthrust Winter Metal Mania Fest” meaning a huge massive winter rock festival organized by Overthrust Deathmetal Band. This festival is an annual National big Rock Music Festival held in winter either end of May or first week of June every year. It usually attracts various Rock Music Bands from all corners of Botswana and recently bands from outside are taking part in it e.g. Within Madness from Windhoek-Namibia.

This event usually attracts about 200 people and more than that. When we started it in 2010 there were about 60 people who had attended. In 2011 there were about 140 people. In 2012 they were about 250 people. In 2013 there were about 300 people.
So in the next coming "Overthrust Winter Metal Mania Fest 2014" we hope to have between 300 to 500 people attending the event.

The theme of Overthrust Winter Metal Mania Fest is “Ride and March against Poverty”, “Rocking against Alcohol Abuse” and “Healthy body benefits”.

Overthrust Winter Metal Mania Fest is developing into a bigger event each and every year; the following bands have been supporting this event: Remuda, Vitrified, Disciplinary, Skeletal Saints, Dust N Fire, High Voltage, Stane, Synader/Simple Sex, Wrust, Thunderous, Crackdust and Wraith. As years go by we have seen bands like Amok, PMMA, Ras Jesus and Within Madness from Namibia becoming part of it, it has now turned into some sort of Rockers or Rock Music Followers Holiday.

So far majority of people start to prepare themselves beginning of every year for this festival. So in winter Gantsi is a place to be. This is when Rockers meet their old friends from all corners of Botswana, this is when different nations all over the world meet in one roof interacting, uniting as one, cultural exchange and speaking the same language and that’s Rock “N” Roll. During this festival we have people coming from Southern Africa, Americas and Europeans mainly Journalists and video graphers and fans.

A couple of years ago I saw the first pictures of metal-heads in Botswana, but how long have you actually had a metal scene there?

The metal scene in Botswana started around 1990s by a band called Noisey Road and then Metal Orizon; we treat these Bands and their members as fathers or gods of Rock music in Botswana. Around that time this two bands were popular but scene was not that big as it is developing now, despite that, this two bands never gave up, they fought their way through with the support they had until the birth of new heavy metal bands which most them emerged due to influence from Noisey Road and Metal Orizon. Bands like Wrust emerged, then Stealth now Alive N Bolder, Nodd, Barren Barrel now Remuda, Stane, Vitrified, Crackdust, Skinflint, Overthrust, Dust N Fire, Amok, PMMA and many upcoming bands.

Overthrust was started in 2008 and became active in January 2010.With the number of bands increasing in our scene we have seen the rise of a sub-culture of metallars in our scene and we are usually identified as “Marock” meaning Rockers, this is because we have our own identity in the public, we usually wear metal t-shirt, most of our fans wear cowboy boots, leather pants and jackets, spikes, cowboy hats and tight jeans, we have rocker bikers riding cruiser bikes in our scene, we also have horse riders and they also attend our shows riding bikes and horses. We have all kinds of metal fans in our scene.

What is the main challenge for a metal band in Botswana today?

We have several challenges as metal bands in Botswana, The main challenge is finance, many bands don’t have sponsors to finance band activities and most of band projects stop for a long time and the band end up disbanding.

Most members of the bands do music as part time as they are working in different organizations and this often disturb the activities of the band as most of time is spent at work.

Our country has a small population and most of people are not yet used to heavy metal but rock n roll and classics, so heavy metal is new to them and few number understands it but we not giving up, recently we have seen number of people increasing in our shows and many other people asking us about heavy metal and when we explain to them, that’s when they start to have an idea of what is all about heavy metal.

The sound system and venues are a problem as well, to hire a sound system is very expensive, the big good venues are few and very expensive and most of the time are booked, so we have to dig in our pockets to finance the band activities and projects and the expenses are always high than income BUT we don’t give up and we will never ever give up because we love metal, we live metal, we eat metal, we talk metal and we will die for metal. I always tell people that you know in metal we don’t run after money or benefits, they come last, we do it in passion, for the love of the music then money and benefits will come to us.

The other main challenge, according to my personal experience is that most people who don’t understand metal and the art in metal t-shirts regard rockers as crazy and evil. So because of this, some girls/ladies rejects us and tell us to quit being rockers first, then they will accept us, this is all because of lack of understanding, lack of confidence and other stuff in ladies of our society, I’m saying this with a burning heart because am a victim and my girlfriend dumped me after 7 years in a relationship together, the story goes like this,


(Me and my girlfriend started our relationship in August 2006 and ended it on March 2013)
“There say the beginning is usually the toughest and the weaker usually gives up before they could reach their mission"

The beginning of Overthrust deathmetal band had led to the competition of attention and support between the band and my girlfriend who was a hardcore follower of Hip Hop music and RNB. As The band was still in the process of building, lot of band activities took my time between 2010 and 2013 and this time my girlfriend was a little supportive when she was in good mood, as time goes I spent much time with band members doing band activities and drinking beers and wines in most of the weekends and most of the time coming late at home drunk and when the girlfriend complains I become angry. Well that was a bit harsh on her and I regret that but I ended up correcting that attitude.

As the girlfriend was a hardcore follower of Hip Hop music and me being a hardcore rocker, this lead to an underground tension creating minor conflicts between us. So my girlfriend will complain about the metal attire and playing of rock music in the house labeling metal as satanic music, noise and low quality music compared to her music but when she plays her Hip Hop music and RNB I did not complain.

These issues of life style differences became a very big obstacle in our relationship and this will often affect my metal friends when they have visited me, all this conflicts lead to minor fights. It was real hurting me a lot because my girlfriend couldn’t accept who I was, she was judging me but we loved each other very much when we started our relationship, she was even attending some of our shows to show support and maybe she was thinking that during our relationship I will change who I was and she became bitter, so all this frustrations showed out after 7 years.

Realizing that our differences were going too far we decided to end the relationship in August 2011 but came back together again in February 2012 thinking that the situation will become better but to no avail.

Sex in the house was cancelled as they were no more feeling of intimacy left, she refused to kiss me and have sex with me as a form of indirect punishment, so after 4 months without sex, sexual desires went a way too far and I couldn’t control them, so I started cheating on her by having sex with a different girl and this created even more tension. Now it was Rock N Roll, sex and Booze in my life was so stressed and I lost focus for 8 months but managed to beat the stress after all.

In March 2013 she left, she changed her contacts and the communication was completely cut. This is when I realized that for a relationship to succeed partners should have common or similar interests more especially their life style. They should support each other, respect each other and should not judge each other.

How many bands would you say are active in your metal scene, and do they play mainly Death Metal or also other kinds of metal?

We currently have these following bands which are active:
Noisey Road-Rock N Roll, Metal Orizon-African Heavy metal, Wrust-Death, Crackdust-Death, Vitrified-Death, Overthrust-Old School Death Metal, Stane-Heavy metal, Remuda-Heavy metal, Amok-Heavy metal, Skinflint-African Heavy metal, Dust N Fire-Heavy metal, Alive N Bolder-Heavy metal, PMMA-Rock N roll, Evergreen-Commercial Rock, High Voltage-Heavy metal, Shalton-Traditional rock, Disciplinary-Heavy metal, Esgent Zuende-Heavy metal and some bands have taken a break because the members have no chance to rehearse as they spent most of time at work in different places, some bands have disbanded, some new bands are still underground but coming soon.

Can you also tell me something about the metal scene in the nabouring countries of South-Africa and Namibia, if there is a lot of collaboration going on or challenges that make collaboration difficult?

The relationship and collaborations between our neighbours-South Africa and Namibia is a very good one, we, Overthrust, Wrust, Skinflint and Metal Orizon have played in South Africa along side with South African bands. The South African metal scene is big. During Overthrust Winter Metal Mania Fest 2013, this year in June we had invited metal band, Within Madness from Namibia and we were sharing stage with them in our base, Ghanzi-Botswana, they had also invited us for a show in Namibia next year, the Namibian metal scene is more like ours in Botswana, the only difference is that bands in Namibia and South Africa have good quality sound and venues. In general our relationship between Namibian and South African bands is an excellent one, a very good and first class. We Overthrust stay in Ghanzi, Ghanzi is a township near Botswana and Namibia boarder-Mamuno boarder, so we will be attending most shows in Namibia.

Are there a lot of women who are in to metal, and are any of them musicians?

We have few metal ladies in our scene but this days the number has started increasing in shows, we had one musician lady by the name Synder Queen, she was using a back track and then some bands were playing live instruments for her and as time goes on she just gave up and I don’t know why, we have metal ladies who are good vocalists but they have not shown themselves to us because they challenges starting their own bands such as finance, support from their boyfriends or partners who most of the time are against metal.

When did you personally start listening to metal, and how important has it been to you?

I personal when I grew up I was staying with my cousins and uncles who were listening to rock music, so I spent most of the time with them in their houses listening to metal in 1998 and I was 13 years doing standard 6 in Tsienyane primary school in my home village, Rakops-Botswana. They introduced me to listening to Iron Maiden and Cannibal Corpse, those were the first two bands I listened to and I loved them loved the album-Fear of the dark-Iron Maiden especially the track-Can I play with madness and the album Butchered at birth of Cannibal Corpse.

So as time goes on I became more interested in Death metal, I loved the growling part of it and those brutal harsh beats and started practicing how to do growling vocals, imitating Corps Grinder’s vocals and singing along as Cannibal Corps songs play. During this time I was becoming closer and closer to metal and when my cousins go out I sneak into their room and put on their metal attire, tight jeans, and half leather jackets cowboy hats and go around the street wearing them. I found Boston CD into my aunt’s wardrobe suite and I stole it, I also visited my cousins in Letlhakane and they gave me Cannibal Corps and Deicide Music and I immediately started enjoying Deicide more than Cannibal Corpse, When I was at a senior school I had a dream to start a metal band.

My passed my senior school and went to Botswana Police College to train to be a professional Police Officer and there one of my instructors-Kgosietsile Mmopi, in Karate(am also a first den black belt karate and have my own karate club where I train kids), was a metallar, my squad mate Masole Modise was also guitarist, he taught me how to play a guitar and I bought the acoustic guitar from him, I then met my cousin-our lead guitarist-Shalton Monnawadikgang  aka Spencer Thrust in 2008 and agreed to start a metal band together and when In 2009 I met our Drummer Gakeitse Botlhalentwa aka Suicide Torment and our ex-drummer, Suicide’s uncle Balatedi Folai  aka Bist and discussed the issue of starting a band, I had 1100cc black 1984 Yamaha motorcycle-eleven special chopper and I sold it to buy drum set ,bass, guitars and speakers, Then in 2010 January Overthrust was alive and kicking some goddam ass..Ha…ha…ha….introducing death metal to the township dwellers and within 3 months they knew who Overthrust was!

Metal has been very important to me and it contributed to my discipline and responsible attitude in my life, it taught me to do things by my own, it gave me as sense of team work, spirit and to express my feelings freely without fear or anything, it taught me to think for myself and do my own research and to believe in myself, I love metal.

Which are your favourite bands of all time, and which is your current favourite from Botswana? 

My favourite Bands of all time are as follows: Deicide, Mortician, Morbid Angel, Amon Amarth, Death, Possessed, Vital Remains, Obituary, Carcass and Deeds of Flesh. My favourite band in Botswana is Wrust and Crackdust.

I understand that Winter Metal Mania is a charity event. Do you pick a new charity each year, or does the proceed always go towards the same cause? Also why did you decide to make it a charity event in the first place?

In June, 2012 “Overthrust Winter Metal Mania Fest” was incorporated in to a charity event so as to help people in need in the community BUT specializing in raising funds and giving donations to orphan children and disabled children and needy children, we give then clothes, food and other necessary  materials.  The title: OVERTHRUST WINTER METAL MANIA FEST, remained in force. Also in 2012 we collaborated with Metal Head Botswana (MHB) to organize the event together, A Social Rock Club based in Gaborone. We liaise with Social and Community Development (S & CD) Department in Gantsi to help us identify those in need either registered with them or not.

MHB was formed so as to raise funds for those in need in the community, support community activities as well as to ensure the welfare of rock music  and its development  as well as to take Rock music to the people and making them understand what’s  all about rock music and style.

What are your plans for Winter Metal Mania in the future?

Our plan is to see Overthrust Winter Metal Mania develop into a very big event, we want it to be well known worldwide and so far the event is doing well.

mandag 23. desember 2013

Himatt Tel A' Mor

Nå er det itte sånn på julaften at vi damene må stå på kjøkkenet og vaske opp etter meddan. Mannfolka får hjølpe tel å bæra ut i oppvaskmaskin og unga får åpne presanga sine med en gong. Jobben til kjerringa er itte å fly og varte opp gubben. Det er ei annsles jul enn da je vaks opp.

Bestemora mi a.k.a Mor a.k.a Henny gikk på rundgang i familien vår i jula. Den relativt store klanen vår var spredd utover fire kommuner i to land. Det var tre par tanter og onkler, dom ti unga dommes, og enogtjue barnebarn. Mor var ei jul på Råholt, ei i Hurdal, og ei i Sverige.

For tidlig på sekstitalet rådde arbeidsledigheta i Norge. Da tok a' Tante-Bjørg og n' Onkel-Ragnar med seg unga og pikk-pakket rett over grensa, og slo seg ned på et lite sted med en papirfabrikk. Han hadde fått jobb på fabrikken. Sånn vart dom svenska. 

Familieenheten min hadde bodd både i Huddærn' og på Råholt, så som a' Mor vart vi litt julesigøynere. Vi var jo bare oss tre, og egentlig itte vanskelige å finna plass tel i noen sammenheng. Tre stoler ekstra har aldri vøri noe problem familien min, det er fyst når en kommer opp i en åtte-ti vi skær veta om det på forhånd.

Det var alltid stas å ha a' Mor i jula. Itte det at det var hu som sto for maten, det var mer en laginnsats fra dom andre damene, men hu laga saus. Og je lover deg, det var S.A.U.S. Men det var og å sitta på fanget hennes, holde i dom mjuke rynkete henda med dom krumme negla og å stå på badet og se a' plykstre mens a pussa tenna.

Ellers i året var stua tel a' Mor møteplass hver helg. Je trur itte det skjedde ei eneste helg i oppveksten min at vi itte dro på besøk tel noen i familien. Svenska kom så ofte dom kunne. Mor var limet vårt. Vår alles Mor, suveren matriark og mester i brun saus.

Om noen itte hadde noe sted å væra i jula, eller kom tel å væra der aleine, var dom alltid invitert tel å eta hos oss. Etter meddan gikk det rett som det var i døra. Nå kommer det fremen sa a Mor da, og titta spent mot antreen. Noen gonger tok je meg en tur ned tel nabounga for å se å slags presanger dom hadde fått. Om noen vil veta å som er gammal Råholtskikk, er det å ønske andre vælkømmin.

Så je har itte fått noen tradisjoner som dikterer å je skal væra hen eller åkken je skal væra sammen med i jula. Je setter opp det vesle plastikktreet je har etter a Mor, setter ei ribbe i ommen rett før Tre Nøtter For Askepott og ser på tv tel a er ferdig. Så lagar je sausen.

Je har lært mange ting hime. Mye om å væra sosial og knytte bånd. Mye om å laga mat og fø mange. Mest av alt å væra gjestfri. 

En kan itte trø ner i den samma elva to gonger sa n' Heraklit. Je ser for meg Bønsdalselva og tenker at en egentlig aldri kan dra himatt tel a' mor heller. Aldri eta kjøttkakene hennes, og aldri smaka på sausen som en gjorde før. Du skal sjøl væra mor og bestemor, og det er deg unga samles rundt. Det er sausen din det skal gå gjetord om.

Kan hende skal du væra far og bestefar. Sjøl ta på nissedrakta og si ho-ho tel unga mens dom gjømmer seg bak beina tel mor si. Så om en itte kan trø ti den elva igjen, kan en staka opp kursen for a videre. Om en itte kan dra himatt tel a' mor, så kan en væra den noen andre vil komma himatt tel. Om sausen itte blir helt lik a' mor sin, bare itte si det til no'n, så skær du se dom itte merker det.

God jul
Hege Hund

torsdag 12. desember 2013

Yusaf + Bjørn = Sant

Foto: Adrian Schmetz, Nekrographie

Hjemme hos Yusaf i Gabelsgate hadde han et dikt i ramme. Siden jeg liker poesi spurte jeg ham hva slags dikt det var. Han svarte at det var et dikt Bjørn hadde skrevet til ham. Da jeg gikk bort og tittet nærmere på det, kunne jeg se det også var ført nydelig inn og pyntet sirlig rundt kantene. 

Denne inderligheten og pasjonen mellom dem som i det ene øyeblikket kan være poesi verdig. Den kan i det andre få dem til å ryke uklar, fly i tottene på hverandre, og sverge på å aldri enes igjen. Mye likt to andre poetiske bestevenner.

Rett etter turneen i høst sendte jeg dem dette intervjuet. De har svart hver for seg, uten å høre svarene til den andre.

Unge og uskyldige? NOT!
Det vi som kjenner dere lurer mest på, er vel hvor voksne dere egentlig har blitt. Som svartmetallens svar på Tuppen og Lillemor har dere vært kronisk av og på. Nå som Aldrahn får skli på kjellerlemmen igjen, hva slags fremtid ser hver av dere for Dødheimsgard? 

Bjørn: Har vi blitt voksne? hm, det må ha skjedd mens jeg sov, for det har jeg ikke lagt merke til...eller, jo, når du sier det så har jeg jo lagt merke til at jeg har blitt mye kulere en Yusaf iallefall, men det skal jo ikke så mye til da, så jeg vet ikke jeg. Ser en interessant fremtid med bandet på flere områder. Musikken har nådd et helt spesielt nivå, som det er veldig spennende å være en del av. Jeg tror DHG er på veg mot et godt mål med tanke på bevisstheten og selvsikkerheten som ligger i lydbildet. Det er også en kjempefin gjeng å dele karakter med, tror vi kan fungere fint sammen som musikalske partnere både i studio og på scenen.    

Mye kulere enn Yusaf.
Yusaf: Nå når Aldrahn er med igjen, er fremtiden skrinlagt. Alle ambisjoner og planer jeg en gang hadde lagt i grus. Sånn er livet til en støttekontakt. Gleder meg til dattera hans blir 12 år, for da er hun i prinsippet eldre enn Aldrahn og kan ta over foreldreansvaret. 
Ellers så er jo jeg kjempevoksen, ble voksen som to åring, fikk meg løsskjegg og flyttet til Io (en av Jupiters måner). 
Som 13 åring vant jeg Europamesterskapet i verdens voksneste mann, før jeg tok verdenstittelen i 1772 som 14 og et halvt åring. Vant universets voksneste mann turneringen i 2356 som 16 åring.  Universkonkurransene går til litt andre tider dersom det var noen som stusset litt over årstallene. Pensjonerte meg, og døde deretter i 479 før kristus i slaget ved Plataiai. 
Deretter angret jeg meg, og bestemte meg for å satse på musikk. Først spilte jeg mye på vaskebrett, kam og lammekoteletter, men det ble litt vanskelig å få skikkelig dreisen på det, så omsider fant jeg rett og slett opp gitaren(Tanbur). Jeg ga den i gave til en Egyptisk sanger ved navn Har-Mose som tok den med seg i grava for rundt 3500 år siden, røffelig regnet. Desverre fikk jeg aldri patentert den skikkelig.
Dårlig metalmiljø på Io (Jeg hadde fortsatt folkeregistrert adresse på Jupiters måne Io), resulterte i at jeg pakket sakene mine og dro videre. 

Fremtiden skrinlagt, nå som Aldrahn er med igjen.
Nå skulle jeg egentlig til Gliese 667C, men havnet ved en feiltagelse i kloakksystemet på Gjøvik...det var der jeg traff Bjørn (Aldrahn) for første gang. Jeg synes det er mer respektfullt og anstendig å bruke Aldrahns virkelige navn når vi snakker om hans opphav. Bjørn fortalte om livet sitt. Han sa at det første han hadde sett var innsiden av en underbukse, før underbuksa gikk ned i et flislagt våtrom, deretter så han en porselenskål med ramme, før han ble presset ut og havnet i iskaldt vann nederst i skåla. Han sa det bruste og braket og at syndefloden skyldte han nedover rørsystemet. Han kom til seg selv i Gjøviks kloakksystem og fant seg et hjem der. 
Vi fikk etterhvert pratet litt om å starte band og slikt da vet du. Noe som var litt tricky, siden jeg allerede hadde lovet Napoleon Bonaparte plassen som vokalist i DHG. Når Napoleon senere fikk høre at jeg var i dialog med Bjørn om den samme "spotten", ble han så sur at han marsjerte rett inn i Nord-Italia og kjempet mot østerikere i slaget ved Marengo den 14. juni 1800. Så om noen av dere noen gang har lurt på hva som var årsakene bak Napoleonskrigene, så burde jo dette være til hjelp.
Nå vet dere litt om Dødheimsgard sin spede begynnelse, hva fremtiden bringer.

Fåkke leke mer med Dødheimsgard, ække venner med deg mer.

Har dere kranglet noe på turnéen, og hvem hadde i så fall rett?

Bjørn: Mja, asså, det er helt umulig å unngå slikt med den tullingen der omkring...jeg hadde selvfølgelig rett...han har aldri rett, han er bare dum og teit og dust.   

Har alltid rett.
Yusaf: Kranglet og kranglet, virker sikkert ekstremt for andre at det plutselig blir høy temperatur, men for min egen del føler jeg at slike ting flyter bedre nå idag enn for noen år tilbake. Den dagen vi begynte å tære litt på hverandre på turneen, fikk jeg noen fryktelige nyheter over telefonen, så jeg hadde mye å holde styr på rent emosjonelt. Noe som helt sikkert gjorde meg mer utålmodig og edgy. Oppskriften er jo egentlig å holde seg unna hverandre og heller prate om det når ting roer seg. Så der har vi noe å lære begge to. 
Kjenner at det er vanskelig for meg å gi noe annet svar på dette spørsmålet, da det som ligger i bånn her er så følelsesmessig tilknyttet min person.  

Tar aldri feil.
Noen vil kanskje si at det nettopp er dynamikken mellom dere som er ansvarlig for klassikere som Kronet Til Konge og Ion Storm. Hva slags tanker gjør du deg om de låtene har blitt definerende for yngre musikere?
Bjørn: Hmja, kan hende, vel, det er jo veldig hyggelig da, litt rart kanskje, syns ikke det er lenge siden jeg selv hørte på ting som ble definerende for meg (det gjør jeg jo fortsatt), men det er jo slik det fungerer. Jeg syns egentlig at det er litt kult, uten at jeg tenker så mye over det. Bra hvis det kan brukes og det funker.    

Hører fortsatt på ting som blir definerende.
Yusaf: Gjør meg ikke så mange tanker om det. Musikk er mere mat for meg enn fast føde. Det er vanskelig å måle noe som er en naturlig del av deg opp mot andre ting. Det virker ikke først og fremst på de knaggene. For meg har originalitet vært viktig, ikke nødvendigvis for å skille bandet ut, men fordi det virker ærligere på meg. Dersom DHG skulle hatt sitt fundament i noen andres musikalske uttrykk, kunne det fortsatt vært ærlig, men det ville aldri vært hundre prosent fra og av deg. Hundre prosenten er nok vanskelig å treffe i all tilfelle, men jo nærmere jeg kan komme to kilder for uttrykk jo bedre. Nr.1 - Musikk som ren følelsesformidling, og Nr.2 - Essensen av vedkommende som utrykker de følelsene. Følelser høres sikkert klissete ut, men da må man huske at rundt halvparten av mennesklige følelser sikkert havner i en negativ kategori sett fra et samfunnsmessig ståsted. Hvorfor brukes filmmusikk flittig for eksempel? Jo for å forsterke følelsene i bildene. Bildene er som regel mere døde, så de trenger lyd, og i noen tilfeller mangel på lyd for å forsterke formidlingen. Nå sier jeg ikke at all filmmusikk er ærlig musikk, men snarere hvilket potent redskap musikken er i det henseende. I de prosjektene jeg har vært involvert i ved å ha en sentrumsrolle, består arbeidet i stor grad av å grave. Lete etter det uttrykket jeg synes representerer meg på en best mulig måte der og da. Og da er det mere tilfredsstillende dersom folk ikke helt klarer å definere det, fordi det innholdet treffer dem på et annet plan enn de allerede eksisterende kognitive skjemaer. Det er viktigere for meg enn at noe er fett fordi det minner om Motörhead.  

Er ikke fett å minne om Motörhead.
Aldrahn har vært og er en stor brikke i DHG, og sånn vil det alltid være når du er knyttet til opphavet til noe. Ihvertfall for de som knyttet seg til opphavet. Jeg synes jo også Matt var en stor del av DHG i de åra han var innom, men fortalte han også at han rent mentalitetsmessig hadde en mye vanskeligere jobb enn Aldrahn. Siden han skulle fylle skoene etter Aldrahn, mens Aldrahn med sin historie i bandet reelt sett ikke blir målt opp mot Matt på de samme premissene. Jeg har vært heldig som har fått lov til å jobbe med to sterke vokalister, i ett og samme band.
Jimi Hendrix skulle jo egentlig synge i bandet også, men han hadde ikke blitt født enda. Så da snakket jeg en del med den prefødte Jimi Hendrix, og prøvde å få til en avtale med han. Så etterhvert som vi jammet, så ble Jimi Hendrix født, så da ble det mye drama mellom den prefødte Jimi Hendrix og den fødte Jimi Hendrix. Dette toppet seg når Hendrix døde, da hadde jeg plutselig den prefødte Jimi Hendrix, den fødte Jimi Hendrix og den døde Jimi Hendrix, eller Kai som han likte å bli kalt, å forholde meg til. Vi reiste til år 3000 og mot domstolen ved Titan (Saturns største måne) for å gjøre opp ved rettslig prosedyre, men havnet istedenfor på en utedass i opplandsområdet i år 3000. Merkelig nok hadde fremtidens Bjørn bosatt seg der. Så vi pratet litt da vet du og fikk ordnet en deal. De tre Hendrixene trivdes så godt i år 3000, så da lot jeg dem bli igjen og tok med meg Bjørn tilbake. Nå var det trøbbel for nå hadde jeg to Bjørner, noe som strengt tatt er to for meget. Så da tok vi oss først en tur innom Olav den hellige på mostertinget i Hordaland i 1024. Grimkjell, Olavs biskop tok oppvasken, når vi kom inn døra. Vi ble sittende der, delte en spliff og pratet litt skit i noen timer før jeg måtte hjem igjen for å lufte bikkja. Når jeg da skulle plukke opp avføringen etter bikkja med en hundepose, sa den ene Bjørn at dette var hans drømmehjem. Så han flyttet like så godt inn der, og vi etterlot han i en søppelkasse på Frogner. Da fikk ting en løsning og alle var glade.

Sur på tur.

Hva har vært den største forskjellen mellom å dra på turné nå, og da dere var yngre?

Bjørn: Største forskjellen er nok at trynet til Yusaf har grodd igjen. Det er bare et tidsspørsmål før det vokser skjegg ut av øyeepla hans. Før så han bare ut som en grell pakkis, men nå ser han jo faen meg ut som et arabisk troll. Ellers så er det jo blitt mindre toleranse for inntak av dop (Iaffal for min del), ga jo mere faen før, men det betyr jo også høyere prestasjonskvalitet på senen. Ellers er det ikke så mye som er annerledes, man kommer jo inn i en zone hvor man lissom er bare seg selv uten for mange andre tanker i tid og rom enn dagens konsert og rydding av backline, basicly det eneste som rører seg av tanker.    

Fra grell pakkis til arabisk troll.

Yusaf: Hver turne er ulik. Fordi sammensetningen av mennesker varierer. Dette preger jo di egen oppførsel også.
Noen ganger er det rølp, andre ganger tar man det rolig, alt ettersom sammensetningen av mennesker. Jeg nyter hvert øyeblikk i større grad nå dog, eneste tornen i øyet på denne turneen var at Bjørn var med, så kan ikke klage, eller jo, litt kan jeg jo klage. 
Når vi dro på turne i middelalderen, kjørte vi skip og tok vannveien, så det å komme seg på en buss var jo uvant i starten. Første turneen til Bjørn var visst at han kom med et skip i forbindelse med en Bergenskonsert i 1349. Og slik kom pesten til Norge, the rest is history. 

Noen ganger er det rølp, andre ganger tar man det rolig.
Dette er, om jeg kjenner dere rett, et vanskelig spørsmål. Men hvordan ligger det an med neste skive?
Bjørn: Asså, det meste er spilt inn, er i grunn vokalen min som henger etter, men er kommet over halvveis, så vi er godt på veg. Selv om det smerter meg å si noe positivt om Yusaf (heretter kalt "Dynga"), så har han prestert et mesterverk med denne plata. Det er absolutt sublimt i forhold til selvsikkerhet i komposisjon. Mye å ta inn for lytteren, og sikkert aldri noe som vil anerkjennes i en konvensjonell sammenheng, men som forhåpentligvis vil kunne nytes for alle de som vet hva Dødheimsgard handler om. Synd å si det, men mannen er et musikalsk geni (og ellers retardert).  

Yusaf: Joda, neste skive ha fått slippdato 54/16-4887 (Det er flere dager og måneder i året i fremtiden). Som dere sikkert har skjønt på dette intervjuet, har jeg en egen evne til å komme meg rundt. Tok interesse for reise når en fyr ved navn Noa inviterte meg på båttur for noen år siden. Siden har det gått slag i slag. 
Så jeg planlegger å ta meg en tur til 45/16-4887 i ferien, er invitert på julebord. Skal møte Bjørn på en søppelfylling dagen før julebordet, da dette er ferieresidensen til Bjørn. Drar på julebord den 46/16-4887. Deretter stikker vi og henter skiva på slippdatoen uka etter julebordet, men i fremtiden er uka etter egentlig året før, så det betyr at vi må vente et helt år. Så Bjørn leier seg et offentlig toalett og oppholder seg der mens jeg reiser litt rundt for sightseeing og besøker min gamle venn Bjørnerdust Pissstoffersen. Så når året har gått henter vi skiva, drar vi tilbake til 2013 og slipper den i 2014 en gang. Høres ut som en plan det....  
Etter skiveslipp har Bjørn annonsert at han skal trekke seg tilbake til en møkkakjeller (Bjørns landsted) oppe i fjellet et sted.


Kan dere noen sinne bli enige om noe?
Bjørn: Jeg kan ihvertfall bli enig om at han ikke er noe kul, og at jeg er mye kulere.

Yusaf: Nei, jeg var kronisk enig med Bjørn for en tid tilbake, men det var så slitsomt å ha feil hele tiden.

onsdag 4. desember 2013


Når man har kommet til min alder. sånn 36ish, og har holdt på med den samme greia siden man var tenåring. I mitt tilfelle metall. Innser man at en del av de menneskene en har hatt rundt seg, mens man har holdt på, de har vært der et halvt liv.

Innsikten kommer når man tar seg i å bli glad for å se folk, i stedet for å bare oppfatte dem som et hinder på veien mot den neste halvliteren. Samt et komfortnivå som bare kommer med lang tids bruk. Som et par inngåtte sko eller slitte jeans. Der materialet gradvis har formet seg rundt kroppen under. Slik former virkeligheten seg rundt individene i den, og skulle noen forsvinne, vil de etterlate seg et personlig formet hull. Med folder, rynker og det hele.

Jeg pleide da ikke være så komfortabel med disse menneskene, kan man tenke. Det er gjerne da man oppdager at de har vært der et halvt liv. Så tenker man noe sånt som, jøss tida flyr. Og skjønner hvorfor det er en sånn ting voksne folk sier, og nøyaktig hva de mener med det. Fordi tida faktisk flyr, mens man står der og gjør det samme, og virkeligheten former seg rundt en som en gammel sko.

Av slike grunner man kommer til å forstå når man er 36 år 2 måneder og 25 dager gammel, har jeg laget et intervju med min gamle venn Kim fra Trøndelag.

Selv møtte jeg Kim i 96´. Inne på Elm Street før den akk så legendariske Darkthrone gigen på Rockefeller. Det var også første gangen jeg traff Gærne-Ingrid, som seinere var sammen med Mayhem-Rune i flere år. Hun hadde på seg en mc-jakke med en fantastisk nøyaktig gjengitt Immortal logo på ryggen, og var fantastisk pen.

Jeg likte henne instinktivt, og hadde lagt merke til henne lenge før vi kom i prat. Anledningen til det skulle være at Kim Kane velta brusen min eller noe sånt dumt, og hun tok han i nakkeskinnet og tvinga han til å unnskylde seg eller kjøpe en ny. Jeg husker ikke detaljene helt. Kim var utvilsomt søplefull og frekk. Selv drakk jeg ikke på den tida, og var helt sikkert overanspent og aggressiv. Jeg er imidlertid veldig svak for pene gærne damer, og Ingrid var begge deler og litt til. Vi skulle komme til å oppleve en masse morsom galskap sammen, men i retrospekt må jeg si at den absolutt fineste tingen hun gjorde for meg var å presentere meg for Kim.

Han er et av de mest kreative menneskene jeg kjenner. En tusenkunstner eller Jack of all trades om du vil. For han behersker det visuelle, og er en meget god skribent, men det er i det musikalske elementet han virkelig skinner. Jeg vil gå så langt som å si at han er en genial musiker.

Noen vil kanskje si seg uenige med meg og argumentere med at Kim tuller for mye. Jeg på min side synes bare det er trist at de lar seg distrahere av ideflommen hans. Veldig mange mennesker er redde for å drite seg ut. Redde for å se dumme ut. Og ikke bare når de er sammen med andre, men når de er aleine med seg sjæl også. Redde for å slippe seg løs og synge falskt eller danse teit. Selv om ingen ser på.

Kim er ikke en av dem. Deri mener jeg at genialiteten hans ligger. Han er aldri redd for å prøve. Han har selvsagt også sin egen lille butikk man kan kjøpe alle skivene hans. Ikke en sånn fysisk en, men det er bare å sende ham en mail så kommer det du har bestilt i løpet av kort tid. Denne saken skulle egentlig komme før jul i fjor. I så måte er dette kanskje fjorårets julegavetips, men hos alle thrash-elskende metallhuer som ikke allerede har den burde definitivt Sacrifice Sacrifice ligge under treet.

Hellstorm er etter min mening noe av det beste på Thrash-fronten i Norge i dag.
Hvordan har det seg at du har latt bandet ligge på is så lenge, og hvorfor har du valgt å plukke det opp igjen nettopp nå?
-Jeg flyttet sørafor fra 2001 og da sklei alle planene langsomt vekk. Jo lengre tid som gikk ble alt bare et vagt minne om tapt ungdom. Årene gikk og jeg ble gammel og flyttet tilbake til trøndelag og gjenåpnet etter en stund bandet. Men hvorfor nå... Vårt evige problem var jo trommiser og vi fikk med en bra en nå så da kjører vi på.

Kan du fortelle litt om de nye medlemmene dine?
-Det er bare ett nytt medlem, han heter Duna. Veldig god metaltrommis. Han er også kampsportekspert. Bassist Spets og gitarist Knatten har jo så og si nesten alltid vært med. Han ene er lang, han andre har bart.

Hellstorm '99
Du er jo en godt over middels kreativ kar. Er det du som har laget mesteparten av materialet på Sacrifice Sacrifice, eller har de andre i bandet bidratt?
-Jeg og Knatten lagde ca halvparten hver. Spets lagde en sang, men den kom ikke med. Den ble aldri ferdig nok.

Sacrifice Sacrifice er mitt beste julegavetips til metallhuer i år, men for de som ikke kjenner Hellstorm, hvordan vil du beskrive den nye skiva?
-Den er veldig annerledes enn det gamle rælet. Er mye bedre låtskriving, mye skriking og fine gitarsoloer. Ganske variert og lite “rote seg bort”. Den er kun på vinyl i 250 eksemplarer. Vi tenkte før vi startet at det skulle være heavyplata til Hellstorm, og den ble vel det.

Personlig håper jeg dette bare er starten på en rekke gode utgivelser fra Hellstorm. Hvordan ser planene ut framover?
-Planene er først og fremst å bli kvitt skivene. Vi har tenkt å begynne å skrive nye sanger etter nyttår, har jo tusenvis av ideer, så håper vi på å spille noen gigs til våren (dvs. forrige vår). D bie.

Ok, da vil jeg gjerne bestille to eks, tror du de kommer fram før jul?
-Vi får se. Den der posten er jo så utilfredstillende. (De kom frem til jul. Red.)

tirsdag 3. desember 2013

Om Fenris, Fotballfrue, Og Fete Typer

Denne helga har det skjedd litt av hvert. Fenris har hatt bursdagsfeiring, Fotballfrue er fin igjen etter å ha født, og Suzanne Aabel har skapt debatt med å sinnablogge om sistnevnte.

Bursdagsfesten til Fenris var hyggelig. Dere som bare lurer på det kan slutte å lese omtrent nå. Da jeg leste bloggen til Suzanne på torsdag følte jeg meg også feit, og jeg har ikke født engang. Jeg var fremdeles menstruelt oppblåst, og full av hormoner og følte meg som følge fremdeles feit da jeg gikk i bursdag på fredag. Da jeg våkna på lørdag følte jeg meg litt bedre.  Dessuten er jeg ikke feit, jeg er bare tjukkere enn jeg har vært.

Tynn fra starten

Suzanne er forresten heller ikke feit. Hun er fet, som i tøff, og veldig pen. Det er imidlertid lett for meg å si som står på utsiden og ser på henne. Hvordan man føler seg på innsiden har sjelden noen reell sammenheng med hvordan man ser ut.
Kaldt å være tynn

Jeg vet det fordi jeg er et av de usmakelige menneskene som alltid har vært syltynn uansett hva jeg har spist. Det er bare det at jeg aldri har klart å spise særlig mye. Ikke fordi jeg ikke vil, eller har vært redd for å bli tjukk. Bare fordi jeg ikke har fått det til rent fysisk.

Maten har vokst i munnen, jeg har hatt problemer med å svelge, hatt ufrivillige brekninger og oppkast. Jeg har opplevd det helt siden barndommen, men det ble mye verre da jeg fikk en kjip kjæreste i tenåra. Han var sinnsykt sjalu, kontrollerende, og rett og slett bare slem. 

25 år og ca 55 kg

Det er sinnsykt stressende å hele tiden passe på å ikke si eller gjøre noe feil. Noe som setter i gang helvetet. Jeg var så frynsete at jeg ikke klarte å tisse hvis det ikke var lås på dodøra eller hvis det var glippe under den. Jeg klarte ikke å fortsette å spise hvis noen ba meg om å forsyne meg mer. Jeg tålte ikke noe form for press i forbindelse med mat, og enhver kommentar føltes som press.

Sommeren før studiestart

Jeg er 168 høy med spinkel beinbygning. Fra jeg var fjorten til jeg var enogtjue veide jeg 47.5 kg. Da la jeg plutselig på meg femten kilo, men uten å prøve gikk jeg stødig ned igjen. Da jeg var femogtjue og begynte å studere veide jeg omtrent 55. Da jeg var ferdig tre år etterpå var jeg nede i rundt 45. Det er ikke pent når man er åtteogtjue og ikke dverg.

Andre året på skolen

Jeg var så tynn at man kunne telle ribbeina mine uten at jeg trakk inn magen. Knoklene i ryggraden sto ut. Til og med brystbeinet kom til syne, og det begynte å vokse lyse dun mellom puppene mine. Da jeg hadde mensen blødde jeg ekstremt mye og noen ganger hadde jeg så sterke smerter at jeg kasta opp. Da jeg ble sjuk ble jeg veldig sjuk, og det kunne henge i i flere måneder. Jeg sov nesten ikke, mista masse hår, og det jeg ikke mista ble grått. Jeg skriver ikke dette fordi jeg synes synd på meg sjøl, men fordi jeg vil gi et bilde av hvordan det er å bo i en så tynn kropp.

Det er forresten vanlig å miste mensen når man blir for tynn eller hvis man trener for mye også. Det er fordi kroppen ikke har overskudd til å produsere kjønnshormoner og holde eggløsningen i gang. Jeg blør mindre og har lite smerter fra mensen nå.
Tredje året

Det har tatt meg lang tid å skjønne at det var stress og nerver som stjal matroa mi. Nå veit jeg at jeg må ha nettopp ro for å få til å spise, eller til og med føle meg sulten. Hos meg trenger ikke signalene fra magen gjennom hvis jeg er stressa. 

Siste semesteret
Det finnes mange som er motsatte av meg, og som legger på seg uansett hva de gjør. Som spiser mer hvis de blir stressa. Det går jo egentlig ut på det samme. Det er følelseslivet som styrer spisemønsteret.

Barndommen min var en parade av naturlige kvinnekropper. Mamma, bestemora mi, tanter og damer på offentlige bad i alle størrelser og former. Jeg oppfatta fra omgivelsene mine at det var sånn jeg kom til å bli når jeg ble voksen selv. 

Alt vi svarmetallere vil er å være grimme
Allikevel er muttern av generasjonen som levde med Twiggy. Jeg tror ikke nødvendigvis det var så bra for dem. Så kom åttitallet med Grethe Roede og fucka opp alt. Etter det har den ene trend-dietten tatt den andre. Mamma har aldri vært helt fornøyd med kroppen sin etter at hun begynte å legge på seg.

Jeg lurer på når i livet det er lov å bli litt tjukk nå. Alle forteller meg til stadighet at jeg burde trene mye. Taxisjåførene som kjører meg til og fra sykehuset. Vennene mine hver gang de kommer innom på besøk, og kjente som ukjente. Nevrologene sier at musklene mine ikke er problemet, og at jeg er veldig sterk. Ikke en gang nå, det året jeg har vært dårligst i mitt voksne liv og har hatt store problemer med å bevege meg, er det tilsynelatende greit at jeg legger på meg.
Sliten etter Fenrisfest, har ikke engang født

Hvis Fotballfrue skal være malen, er det ikke en gang nødvendig å legge på seg litt i forbindelse med graviditet eller i etterkant av fødsel. Hvis du gjør det er du et lat svin som fortjener at resten av samfunnet ser ned på deg. Det er signalet hun sender ut, men om hun eller tilhengerne hennes helt fatter at det er det som skjer er uvisst.

Jeg er veldig enig i denne kommentaren som sto i Dagsavisen for et par dager siden.

Jeg er utdanna journalist, og har tatt et bevisst valg om å ikke lese ukeblader, aviser eller se på nyheter.  Det handler om at jeg ikke vil ta innover meg den virkelighetsoppfatningen mediene til en hver tid promoterer. Jeg vet at avisene styres av salgstall. De tre største selgerne er Sex, Sjokk, og Frykt.

Det er greit å bli eldre

Suzanne er journalist, og det viser seg jo når hun skriver en så treffende kommentar om et fenomen i samfunnet. Det er åpenbart at det rører ved noe hos folk enten de er på ene eller andre siden. Meg inkludert. Men jeg visste at Suzanne er journalist, bare ikke at Fotballfrue er det.

Det er greit å forandre seg
Det vil si at hun også burde vite hva hun driver med. Det vil si at det ikke er Suzanne sin oppgave å verne Fotballfrue mot sin egen dumhet, eller sy puter under armene hennes. Som er det hun gjør hvis hun er raus eller tar hensyn til den nybakte mora, som så mange etterlyser. Fotballfrue burde vite at hun ikke har noen andre enn seg selv å takke dersom det blir drittstorm. Hun lever av å være snakkis, utdannelsen hennes bør ha gitt henne verktøyene til å takle det.

Det er viktig at Suzanne skrev det hun skrev. Det er viktig at unge jenter ikke måler seg mot uoppnåelige kroppslige idealer. Det er viktig at vi voksne damene ikke gjør det heller. Det er viktig at vi er bevisste på hva slags budskap vi sender ut. Selv et instagram. Spesielt når man når ut til så mange. Det er oss småjentene tar etter.