torsdag 21. juli 2011

Refleksjoner over Burzum

Burzum 2010

Smak er et ord som blir brukt om preferanser når det gjelder alt fra partnere til klær. Uten at det nødvendigvis går an å smake på alt man bruker uttrykket om. Allikevel liker jeg å leke med tanken på hva forskjellig musikk ville smakt.

Den første Burzumskiva, etter det lange oppholdet, smaker sommer og sol. Akkurat som cola eller øl smaker annerledes når man sitter i sola og drikker, smaker denne Burzumskiva annerledes. Man kjenner igjen stilen og oppbygningen, men følelsen og de visuelle assosiasjonene er endret.

Burzum har alltid vært preget av en distinkt kald følelse, og de visuelle assosiasjonene likeså. Frostrøyk, snø og øde vinterlandskap var gjerne bilder som gled forbi det indre øyet. Nå er det bilder av solskinn, bjørkesus, og glitrende vann som manes fram.

Ikke den eksotiske varme følelsen man finner i musikk fra varmere land, ikke sydenferie, men skjør nordisk sommer og frihet.



Burzum 2011

I dag gjør jeg ting som begynner på b. Baker brød, hører på Burzum og er besserwisser. Jeg baker fordi jeg trenger brødsmuler til fiskegratengen i kveld. Bedrevitenskapen er et bi-produkt av blackmetal-baben i meg, og Burzum har kommet med ny skive.

Det er en av disse allerførste deilige vårdagene med sterk sol, og snø som smelter. Drypp, drypp.

Burzum, tenker jeg, og smaker på ordet. Burzum, Burzum, Burzum. Det får meg til å tenke på humler, sånne man kan la suse, ikke sånn man lager øl av.

Snart kommer knoppene på frukttrærne, så blomstrer syrinen, og til sist kommer rosene. Store velduftende klaser av lyse roser, akkurat som på det siste Burzumcoveret.

mandag 18. juli 2011

Dj´ing @ revolver

Da Maja Maiden spurte meg på fredag, om jeg skulle henge med og høre Fenriz dj'e på lørdag, sa jeg: NEI! For jeg var skikkelig sur, etter en hel uke i resepsjonen, og kunne ikke se for meg at jeg noengang skulle bli i godt humør igjen. Jeg har nemlig vært sur sammenhengende i flere år før, og det kunne jo ha skjedd igjen.

Da jeg våknet på lørdag hadde imidlertid surheten reversert seg, og da jeg i tillegg fikk tatt meg en lang lur midt på dagen steg min personlige lykke til nærmest svimlende høyder. Det at jeg får meg en lur er nemlig noe som skjer once in a blue moon, siden jeg er en kronisk insomniac, og altså går gjennom livet som en sur søvnberøvet zombie.

Etter en særs vellykket tur til Ikea, med köttbullar og det hele, tenkte jeg at jeg kanskje skulle høre Fenriz dj'e likevel. Sambo Sturt syntes det var en god idè, og vi gikk igang med å overtale Nagash til å henge med også. Nå står vel ikke verden til påske, for vi fikk det jammen til. 




Nagash på byen, usett siden slutten av 90-tallet
 Klokka ble rundt 23 før vi klarte å somle oss ned, men vi fikk likevel sitteplass og alt var såre vel. For den som ikke har tatt turen på Revolver ennå, kan jeg opplyse at dette er et over middels koselig rockested, med god mat og trivelig atmosfære. Når de i tillegg klasker til med drevne dj's som Fenriz og Dajani, er det nærmest umulig å holde seg hjemme. Pilsen kunne godt ha vært billigere, og køen for å kjøpe den kunne godt vært kortere, men som Ella synger somethin's gotta give. Så vi setter oss til og begynner å nyte musikken. Da tenker sikkert dere, å fytti katta, det må ha vært skikkelig metal ass. Men da tar dere feil.. Med tanke på musikken da altså.




En fuzzy Fenriz snurrer skiver UTEN fuzz !?

For det var stort sett søt sommermusikk som fløt ut over anlegget. Det er nemlig noe både DJ Dajani og DJ V.K.O.M AKA Fenriz gang på gang har bevist at de har greie på. Det er få compilations som har gått så mye på repeat hos meg som disse gutta sine. Er det noen som kan lage soundtrack til en varm sommernatt så er det dem.


Offender Scarpa er på offensiven
Så ankommer herr og fru Scarpa, og jeg blir midlertidig distrahert fra musikken. For disse to er også bidragsytere av undergrunnskultur her i hovedstaden. Herr S. er teksforfatter, vokalist, bartender, og barrista og det er bare på hverdagene. Hun på sin side sjonglerer flere jobber, både betalte og frivillige. Den frivillige innsatsen går udelt til metal- eller musikk-relaterte kulturarrangement. Jeg tenker at de kan sitere svenske one-hit-hip-hop-wonder Feven -Och alla snackar om respekt från underjorden
                                         Så jag respekterar mig själv för jag var med och grävde den-

Og så kan de tenke på seg sjæl. Det synes jeg er veldig metal!


Fru Scarpa AKA Maja Maiden, DJ og femtegangs innvandrer































































































































































Så kom det mange andre folk som jammen også driver med kultur. Det på så mange måter at jeg ikke orker å ramse dem opp. Med så mange band mellom seg at internett går tomt for plass hvis jeg blir nødt til å nevne alle. Nei, det får bli en annen gang. På lørdag var det uansett bare drikkekulturen alle andre enn dj'ne utøvde i noen særlig grad. Ellers klødde man på myggestikk, hadde smalltalk om hvor solbrent man hadde blitt, og sto i verdens lengste dokøer.



Mistenksomme multimusikere
En sommerpunk og en wunderkind

Det var veldig varmt i Oslo akkurat denne lørdagskvelden i juli. Så jeg måtte drikke ganske mye øl. Dehydrering er rett og slett en fare man ikke skal kimse av.

Jeg øver på alternativ drikkekultur





Så skjedde det noe helt fantastisk! Folk begynte å danse. Da tenker sikkert noen at det jo er helt vanlig, men så er det jo ikke det. Ikke for metalheads. Så var det ikke bare metalheads som var der heldigvis, for musikken var veldig dansbar. Skikkelig gode rytmer, og fine frigjorte damer.


Success! In dj'ing & beard-growing..?



Dyrisk dansbart fra Dajani
Ingen kveld på byen er dog fullendt uten en liten uenighet med noen om noe. Denne gangen var det med en venn av en venn, om en stol. Jeg tegnspråka diskrèt til ham at han ikke skulle ta stolen til typen min, og det provoserte ham enormt. Jeg ser kanskje frekk ut når jeg prøver å være diskrèt avvisende, men siden han ble så sur, bestemte jeg meg for å fortsette å se frekk ut. Han ble uansett blidgjort når han så den behandlinga jeg ga hun dama som prøvde å ta stolen rett etterpå. HEI DU! Ropte jeg med den høye fæle stemmen min, og pekte med en truende finger. Jeg har lange skumle fingre, og jeg er ikke redd for å bruke dem. I pity the fool som er på andre siden av den anklagende pekefingern min faktisk, og den frekke dama måtte bare gi opp stolen. Den provoserte fyren tok meg i hånda og sa at vi var venner. Jeg sa ok.


Prøver du å ta stolen min


Så svinset alle sammen litt mer rundt, hørte mer på musikken, drakk litt mer øl, og sto i verdens lengste dokøer igjen.
Dokøen begynner her
Roman Pride

Norges sinte sønner





Så tar jeg bilder av ting som skal skje på Revolver, eller har skjedd, finn det ut selv hvis du lurer.







Traff Clint i dokø

Fett bandnavn

Menger meg med fiffen, bildet beskriver formen

Neida, hun tar ikke bilder

Ok, ett tungekyss da
Så var vi klare til å ta kvelden. Men det var en finfin kveld. Jeg ville gjort det igjen.

onsdag 13. juli 2011

Troll rehearsal 12.07.11

Så hadde jeg altså avtalt å bli med Troll på øving. Fordi.. THAT'S HOW WE ROLL, i Oslo. Helt siden de fleste av oss bare var kids, har nemlig vi Oslo-folk hengt med hverandre på øving. Uten nevneverdig fare for industrispionasje eller riffrøveri utover det vanlige. For det ER et uomtvistelig faktum at musikere stjæler fra hverandre over en lav sko, men siden samtlige tar stort sett like lett på det, er det liksom ikke så farlig.

Jeg hadde fått med meg øvingsniste i form av en liten flaske pils. Den kastet jeg meg grådig over straks jeg kom inn på lokalet, eller rettere sagt forsøkte. Min lille brune venn var ikke av det velvillige slaget, eller jeg var kanskje i tørsteste laget, men Henrik åpnet den for meg, og jeg ble kjempeglad. Derfor er det kanskje ekstra urettferdig at Henrik ikke er med på noen av bildene nedenfor. Det er altså ikke fordi jeg hater Henrik, men fordi jeg ikke fant kabelen til det dumme kameratet, og derfor bare får lagt ut de få bildene jeg tok med mobilen.


Så kommer Espen slentrende og øvinga, som ikke har begynt engang, når et humoristisk høydepunkt. Det viser seg nemlig at tre av fire troll velger Troll-trøye framfor andre bandtrøyer.
Espen sier han skal spille ekstra høyt i dag,
siden jeg er så fryktelig glad i synth. "Hurra!"-sier
jeg i en lite overbevisende tone....

Troll-gründer og primus motor
Trommis Raymond glimrer med sitt fravær denne varme julikvelden. Han har dratt på ferie og koser seg forhåpentlig der han er. Det gjør imidlertid at lydbildet blir noe mykere enn vanlig, og man får en sjelden anledning til å finlytte på hvert av de andre instrumentene. Nå er dette tross alt en øving, så man hører noen riff flere ganger enn andre, man hører feil og gjentatte forsøk på å få det til, men man får også i mye større grad enn under en konsert høre og oppleve måten musikerne kommuniserer med hverandre. Det er rett og slett en annen musikkopplevelse, en som anbefales for alle musikkelskere.


Troll har utstyret i orden
På øving kan man også få muligheten til å høre låter før noen andre. Det er en egen følelse å høre en låt før den er ferdig. Jeg opplever også at jeg får et helt spesiellt forhold til låter som jeg blir kjent med på øvingsstadiet. Et nærere, råere, og mer intenst forhold.

For selv om en konsertopplevelse vel kan være intens, er det så mange andre sanseinntrykk som spiller inn på opplevelsen. Da dreier det seg ikke lenger bare om musikken, men hele følelsen alt gir til sammen. Sminken, kostymene, det svette headbangende publikumet, jubelen og applausen. For på konserten, er da det gjelder. For bandet er det både å jobbe og en del av det de har jobbet for. Det er en spesiell anledning. Dermed har jeg, fordi jeg kjenner bandet, også et ansvar. Eller en jobb å gjøre.

Som publikum, støttespiller og statist i showet deres. Som publikum må jeg heve stemningen, trekke resten av publikumet nærmere scena (ja, dette er Norge, og her holder folk avstand), hoie med den høye stemmen min, og applaudere som en idiot. Jeg må følge med godt nok til å fremheve det beste ved framføringa, tone ned det som gikk litt skeis (det er alltid lydmann, teknisk anlegg, eller arkitekturen som har skylda), minne dem på at ingen legger merke til småfeil når de kommer i katastrofemodus etter gig'n. For det skjer nesten aldri at musikere går av scena med en følelse av at det gikk perfekt og at de er fullstendig fornøyde. De har slitt seg ut fysisk og mentalt. Kunstnerisk har de utlevert seg fullstendig. De er sårbare som hudløse spedbarn. Jeg må være snill.

Sist men ikke minst, må jeg se bra ut. For det er en del av illusjonen at bandet har de fine damene. Det er en del av det som skal få folk ønske at de var bandet. Hvis folk skulle ønske at de var deg har du lykkes. I alle fall med illusjonen.

På øving derimot vil enhver illusjon briste. Alle har joggesko. Jeg har grønn hettejakke. Tre av fire bandmedlemmer har på seg lik t-skjorte, med sitt eget band. Det fjerde medlemmet sutrer fordi han ikke har fått den skjorta ennå. Det er ikke så nøye med rollene. Jeg kan for eksempel være stygg, og Nagash kan spille trommer.











- Stryk kristenkorset av ditt flagg, og heis det rent og rødt
La ingen by deg det bedrag, at frelseren er født
                                              Arnulf Øverland

Mange låter, bilder og et par pils senere blir likevel alle slitne, selv på øving. Helt på tampen gåes det raskt gjennom riff til nye låter, idèer om hva som kan passe sammen, og andre ting bandet må bli enige med seg selv om. Fra en sosialantropologisk synsvinkel er det veldig fasinerende å observere en gruppe mennesker oppføre seg som en enhet. Det leder tankene hen på synkronsvømming. Satanisk synkronsvømming!

So long and thanks for all the fish
Hege Hund


                                                                                                         Sturt; Posessed by the unholy spirit