Whip - Digitus Impudicus

Foto: C. Eek
Endelig, er Whip skiva ute. I første omgang digitalt, og så med release på vinylen den 13 . desember. Dette er en skive jeg endelig kan fortelle nøyaktig hvordan ble til. Fra mitt perspektiv da.

Den tiende mars i 06' hadde jeg sett Whip og Lobotomized på South Of Heaven. Det hadde vært så oppløftende at jeg gjorde noe jeg ikke hadde gjort siden 99', nemlig gi fra meg en av metalltekstene mine. Jeg hadde sverga dyrt og hellig til meg sjæl at det aldri skulle skje igjen. Aldrig, aldrig nånsinn! 

Men ikke bare hadde jeg gitt den fra meg. Den hadde sluppet gjennom nåløyet til den sinnsykt pedantiske vokalisten Grrr. Det var Hellhound. Etter å ha bodd sammen med et par trommiser, hvorav en øvde hjemme, og det var ikke han som var god, endte jeg opp i bokollektiv med to tredjedeler av Whip. Dette var etter at Grrr hadde flyttet hjem til Australia.

Å flytte i "kunstnerkollektiv" har helt klart vært en av de beste avgjørelsene i livet mitt. Er du kreativ, ikke prøv å fornekt det, det kommer bare til å gjøre vondt. Sturt og Mr. Fister er ekstremt kreative. På loftet rigga de til for innspilling og låtene bare trilla ut av dem som perler på en snor. Demoversjonen av You Can Rot med islandske Ingvar fra Skitliv ble for eksempel jævlig tøff.

Sturt spurte meg jevnlig om tekster til nye låter de lagde. Jeg redigerte og ga de fra meg. Noen ganger sa jeg hvilken setning i teksten jeg likte best, men oftest ikke. Gutta gjorde sammenføyningen av teksten med musikken. De sa at det passa så bra og jeg syntes det hørtes så bra ut sjæl. Tøft.

Mr. Fister

Jeg syntes ikke at jeg lagde noe særlig selv da, men når jeg ser tilbake var jeg ganske produktiv allikevel. Jeg malte for eksempel bilder av Sturt og Mr. Fister, og Sturt, Barbara Darling og jeg malte opp de store bildene nede på Unholy. Mr. Fister var jo daglig leder på Unholy. Så som dere skjønner var det en ekstremt god kreativ mettallstemning.

Hellkikk

Da Hellkikk ble med i bandet i 2010 ble ligninga komplett. Alt passa bare sammen og de kunne begynne innspillinga av selve skiva.

Sturt

Før jul for to år siden dro Mr. Fister og Sturt til den avsidesliggende hytta til kusina mi. De hadde med seg mat, øl, sprit, utstyr, og alt annet de trengte. Så isolerte de seg fra omverdenen i en uke og la bass, gitar, og vokal. Telefonisk kontakt hadde de, men det var også alt. Uten bil, langt fra folk, uten internett og uten damer.

Trommene ble spilt inn i Endless Tinnitus studio på Grønland (ironisk nok, men det er ikke samme Endless), og skiva blei miksa av Ruben Willem. Så mastra Tom Kvaalsvoll hos Strype den. Etter litt diskusjon om hvordan er den nå altså endelig ute.

Den har ikke blitt sendt ut til pressen ennå, så det har ikke heller ikke kommer noen anmeldelser. Den ligger i spotify, wimp, itunesstore, på bandcamp men har også dukket opp på massevis av nettsider til ulovlig nedlasting. Noe som selvsagt også er helt greit for Whip. Last heller ned ulovlig enn å ikke høre den. På bandcamp kan man kjøpe den for 7€, der kan man også kjøpe en digital versjon av singelen Unholy og bestille vinyl.

På vinylen kommer selvsagt tekstene i coveret, men de ligger også ute på polypus.no. Den 13. desember skal Whip spille sammen med Astaroth som også gir ut skive og Isvind som ga ut skive tidligere i år. Så sees vi der. Inntil da.

Simma lugnt

Hege Hund

Gylves Underground Resitance

Jeg har vært hetro hele livet, og jeg vet det, fordi jeg alltid har elska mannfolk. Små, store, tjukke, tynne, pene, og veldig pene. Det er likevel en type mann jeg er ekstra glad i. Den typen som elsker damer, alle slags damer, og lager låter om det. Men det må være fett. Som Kiss. Eller Darkthrone.

Darkthrones Underground Resitance er en liten konfektbit av en skive. En Darkthronish delight. Med bare seks, men gode låter, får man umiddelbart lyst på mer. Da hører man den like godt en gang til. 

Det som imidlertid er litt synd, og dette kommer til å høres selvmotsigende ut, er at Valkyrie er litt lett å få oppheng på og den kommer som låt nummer to. Dermed blir det altfor lett til at man setter på Valkyrie, fordi man går og nynner på den, at skiva blir stående på, man hører den derfra, og så får første låta ufortjent lite oppmerksomhet.

For Valkyrie er en nydelig låt. Den åpner med en stemningsfull akustisk gitarintro, og følger opp med riffing og vokalinjer som er så utsøkte og innbydende å synge med på, at jeg ikke har sett liknende fra Fenris siden Storm. Virkelig, er vi her igjen? Da håper jeg han er forberedt på at dette er noe som mange kan komme til å like. Til og med folk som ikke kjenner til Darkthrone fra før, eller har sterke tilknytninger til metal.

(... ikke synes jeg han skal komme og ødelegge det for oss etterpå heller. Sånn som han har gjort med Storm. Det er kjipt hvis en så fin låt skal bli noe vi aldri kan nevne eller sette på når vi er sammen, uten at han skal få trassanfall og gå sin vei ...)

Når jeg leser tekstene mens jeg hører på skiva, merker jeg meg en del ting. Det er tydelig at Gylve har mer erfaring som tekstforfatter enn Ted. Man kan si at Gylve er mer stilsikker både med det poetiske og det tekniske selv om dette med riming er noe ganske nytt for dem begge. Likevel er Ted tydelig mer rutinert som vokalist, dermed er han merkbart sterkere på dette med å skrive tekst som lar seg plassere godt på melodiene.

Som vanlig er jeg mest opptatt av tekst og vokal. Det er liksom det som gjelder, uansett hva jeg hører på. Men hva mener Gylve selv? Ikke bare om skiva, men om andre emner som er sentrale i år. I livet for den saks skyld.

La oss få det få det på det rene en gang for alle, hvor mange kjærester har du egentlig hatt?

Vel...jeg gifter meg kun for annen gang nå, jeg da (i desember). Ettersom jeg er mye i media er jeg temmelig fuckings privat i privatlivet og liker best å bare henge m dama. Så jeg byr på meg selv men forsøker å ikke ta med så mange andre i dragsuget. Natassja var kun en fiktiv person, typisk King Diamond måte å skrive på. (Det var ikke det jeg spurte om, og du svarer på neste spørsmål. Red.)

Argh, journalister stiller teite spørsmål

Det vises allerede i Natassja In Eternal Sleep og nå i Valkyrie at du er glad i damene. Er kjærligheten viktig for at du skal fungere optimalt, både som kunstner og i hverdagen?

Tja, jeg hadde ikke noen kjæreste da jeg starta band, starta Darkthrone, starta Isengard, ble med i Valhall, øvde med Mortem, spilte inn demoene, fikk platekontrakt endelig, øvde og spilte inn første skiva...jeg var jo drithypp på det da, men jeg fikk jo utretta utrolig mye uten å ha hatt det, så sånn sett så kan man ikke si at det TRENGS kjæreste som ung musiker for å oppnå noe. Bare kjærlighet til musikk, tenker jeg.

Aargh, finnes det ingen ende på idiotien

Men nå har vi jo kjøpt rekkehus og investert mye i et liv sammen og da blir det litt hypotetisk å spørre hvordan jeg hadde klart meg uten. Det jeg tror mest, er at uten INTERNETT-tilgang så hadde nesten ingen fungert optimalt i detta miljøet lenger, og at vi skal tenke mere over dette enn "med-eller-uten-kjæreste-temaet". Men for all del, jeg husker hvordan livet var uten kjæreste (såvidt haha) kontra det å alltid ha det og jeg velger jo helt klart det siste.

Liker å ha kjæreste

Det er jo hundre år siden kvinner fikk stemmerett i år. Hvor synes du kvinnekampen bør utkjempes i 2013?

Jeg sitter litt på gjerdet i forhold til kvotering. Og etter å ha vært veldig involvert i Aftenposten så valgte jeg i sommer å si opp abonnementet til fordel for Oppegårds lokalavis. Jeg mener at jeg har forsøkt å holde meg oppdatert på alle fronter man blir servert gjennom en seriøs avis som Aftenposten i godt over 10 år, men føler likevel at jeg får lite bruk for det i det daglige artistlivet. Har tenkt endel på at jeg ville forsøke mikrofokuset og bestemte meg for å abonnere på lokalavisen i stedenfor. Jeg mener at jeg på mange plan er i ferd med å RETURN TO THE WOMB og jeg reflekterer over det daglig. Jeg leser opp de gamle bøkene mine en etter en, har mye KONTAKT med mine gamle TING, flytter tilbake til der jeg vokste opp...og dette har vært en prosess siden jeg flytta i 1987.

Hvis vi så ser på hvor meget jeg var involvert i feminisme eller kvinners plass i samfunnet eller menns plass i samfunnet for den del i 87 kontra nå så vil jeg ikke si at jeg har lest OVERVELDENDE mange timer om subjektet. Jeg har ikke nok kunnskap om dette til å uttale meg. Artister bes uttale seg om mer og mer og de har bare ikke greie på så mye. Jeg har greie på musikk og marka og det for jaggu meg holde. 

Hvem er dine kvinnelige forbilder?

Nå har jeg aldri hatt noen forbilder syns jeg, er forferdelig dårlig på dette med idolisering. Jeg digga Kevin Keegan som liten, jeg skulle bli fotballproff i England og tjene penger til muttern. Nå har muttern TO hus så det er ikke noe jeg trenger å bekymre meg over, føler jeg. 

Jeg syns Anette Sagen har gjort seg veldig godt, hun har ufrivillig kommi opp i en situasjon som gubbeveldet i idretssorganisasjonene har takla pinlig dårlig til tider, og det hjelper vel ikke på den ufrivillige symbolverdien hennes at jeg også nevner henne her...men sånn har det blitt. Hu er flink til å ikke kokettere (i motsetning til meg, hahaha). 

Ellers var det en fast spalte med faste spørsmål i A-magasinet hvor det ene spøsmålet var "hvem syns du er verdenshistoriens mest imponerende". Planen min var der å svare "fotball jenter overalt i verden" på det spørsmålet. 

Oh yeah, fotballjenter

Så får du vel si noe om den siste skiva..? Hvis ikke du er helt lei, i så fall kan du velge på øverste hylle.

Nå ble jo det en veldig TYDELIG skive, da. hvorfor? Vel det er ikke ofte vi bevilger oss 3 års pauser. Men det bare ble slik. Hadde en del forandringer i livene våre og låtskrivinga stoppa plutselig opp. Så er det det at jeg alltid må gjøre så sykt mange intervjuer (dette er nr 104 ift T.U.R.) at jeg ender opp med å gå helt i kjellern etter hver skive. Jobben begynner ETTER at skiva er ute for min del og det er mentalt helt .... nærmest uakseptabelt. Tipper en rundt 90 intervjuer ville knekki en liten prosent av folk i avhør, hehe. 

Så det jeg kan si om skiva er at jeg ikke har fått'n på avstand nok. Valgte just ut THE ONES YOU LEFT BEHIND til en best of vinylbox MED DARKTHRONE-BOKA som kommer i 2014, da det kun var EN av de 104 journalistene som nevnte den låta. haha. 

Forøvrig er det uvant å skrive tekster som skal passe med låter men i Darkthrone var det jeg som starta det der, Ted ville helst alltid at jeg skulle skrive alle tekstene mens jeg personlig TROR mere på vokalister som har egne tekster. Så jeg pressan litt til å skrive egne tekster og nå har det blitt fryktelig bra. Det er en god noia å tenke på at de truende tekstene kanskje er skrevet om meg, da blir jo den brutale (nei ikke døv cookie-monster growling men REELL brutal) vokalen hans ekstra personlig og skremmende. Siden 5 av 6 tekster er fordømmende (vi er noen righteous motherfuckers) så bør de færreste INKLUDERT OSS selv ikke føle seg så inderlig trygge fra tekstenes refsing.

ikke trygg for egen refs

Jeg syns egentlig ikke at jeg sliter (Det var ikke det jeg sa. Red.) med å sette ord til musikken, men når man setter ord TIL musikken (songwriting) og ikke skriver tekst FØRST (artistisk snarvei if there ever was one, og også noe vi alltid gjorde før) så blir det jo mye tilfeldig, da er det MUSIKKEN og sangrytmen som er viktig og ikke nødvendigvis teksten. There's pros and cons about everything. For meg har det alltid vært EKSTREMT lett å skrive kunstnerisk gode tekster uten å tenke på musikken som følger. 

Foto: Aftenposten

Så når man legger om musikkstilen til uoppdaga pen speed metal fra tidlig åttitallet så må man legge alt det trygge kunstneriske vekk og kaste seg inn i det mere banale ALLIKEVEL uten å miste noe av særpreget. Det får gå som det går. Jeg har omtrent kun fokus på speed metal fremdeles og har hatt det i mange mange år nå, som inspirasjon for egne låter. Allikevel dukker det opp helt andre ting, rock, sakte drit, celtic greier, you name it, og jeg tar med det for ikke å KUN bli en speed metal-kis. Jeg vet av erfaring at hvis jeg lar meg bli for enspora så ender jeg alltid opp med å hate "den perioden" senere i livet. Eller? (Jepp. Red.)

Ah, endelig ferdig med teite spørsmål. Nå ut på T.U.R.

Simma Lugnt
Hege Hund

Sarke-post

Som jeg har sagt tidligere, hoper metallen seg opp hos meg. Nå også i postkassa. Og da snakker jeg ikke om den digitale. Jeg har faktisk fått sånn snail-mail. Post fra Sarke, med Sarke, er en Sarke-post verdig.

Thomas Sarke Bergli og jeg har kjent hverandre siden '91. Han kjørte da jeg fikk bli med de store gutta på min aller første Death Metal konsert, og han var den første som viste meg Darkthrone (se Om Black-Metal Og Haiking). Jeg husker forresten ikke om den første Death Metal gigen var Sadus på Huset i Nannestad eller Red Harvest på Jessheim, men det var Thomas som kjørte til begge to.

Foto: Erik Luyten

Han har med andre ord vært instrumentell for at jeg skulle havne akkurat der jeg er i dag. Etter at jeg ble helt oppslukt i Black Metal, spurte jeg ham hvorfor han fremdeles spilte Death. Da sa han at han skulle gjøre det for alltid, og at han hvertfall ALDRI skulle begynne å spille Black Metal. Heldigvis er han ikke så prinsippfast, og mye, mye bedre til å lage Black Metal enn å spå framtida.

 

Jeg kjenner så mange som enten liker Tulus eller Khold, og nå har vi altså Sarke. Akkurat som på forrige skive syntes jeg vokalen til Ted høres bedre ut enn i Darkthrone. Og hva mener jeg med høres bedre ut? Tøffere, først og fremst. Fordi den er litt mer typisk Thrash. Kanskje fordi den slipper den endeløse sammenligningen men den musikalske og lyriske gull-gutten Gylve. Og kanskje fordi at, selv om Ted og Gylve sier at hver av dem gjør sin egen greie i Darkthrone, så påvirker de hverandre jævlig mye. For meg er Ted en bra vokalist i Darkthrone, men ennå bedre i Sarke. Som vanlig sier jeg, ja takk begge deler.

Sturt, også kjent som Småen Johansen, merka seg et riff han syntes var skikkelig bra i første låta. Som husets beste gitarist og soleklar autoritet på det feltet, har han som vanlig rett. Jeg, som er sjølutnevnt tekstspeialist, journalistutdanna og poet på si, vendte øya mot tekstene.

For det første står alle tekstene i coveret, og det får selvsagt applaus fra meg. Jeg hater å måtte nøye meg med Internett-tekster folk har skrevet etter gehør, de er bare ikke til å stole på. Det var umiddelbart en som fanga blikket mitt. I'm Ugly, den lille tilsynelatende enkle teksten, som er nærmest teknisk perfekt. Skinnet bedrar.

Lyden er bra på skiva, i følge meg da. Jeg er som metallfolk flest egen, og vil ha ting akkurat sånn som jeg vil ha det. Thomas har vært veldig opptatt av musikk veldig lenge, og har utvilsomt mange egne musikalske preferanser. At hans og mine sammenfaller overrasker meg ikke. Jeg liker Sarke, men det er ikke så rart. Vi snakker tross alt om mannen som presenterte meg for King Diamond og Mercyful Fate.  

Vi metallfolk og musikknerder generelt har som regel til felles at vi har møtt en eller flere som fyrer oppunder musikkinteressen vår i løpet av livet. Det er som regel det som leder oss til å lage musikk selv til slutt. Jeg kan ikke sette ord på hva det betyr, men dere vet.

Simma Lugnt

Hege Hund

Andre bollar når papen kjem heim

Europas største instrumentbutikk, i Wien

Foto: Adrian Schmetz of Nekrographie

Incantations for the world's end turneén er over, og svartmetallerne har vendt helskinnet hjem til koner og barn. Utslitte ligger de nå spredt på sofaer over hele østlandet, og snorker den siste turnestølheten ut av kroppen. 

Wiener-Troll

Ta med noe hjem til meg, hadde jeg sagt før de dro. Så nå er jeg den stolte eier av en kastanje fra Ljubljana, en Dødheimsgardskjorte med skrivefeil, en litt ødelagt lighter fra Paris, og et turnevirus man mister stemmen av. Jeg som egentlig bare vil ha Virus på vinyl.

Lykke-Troll & lyd-dama

Jeg skal likevel si noe om de siste konsertene på turen. Da vi forlot gutta var de på sightseeing i Paris. På kvelden spilte alle banda problemfrie giger, og publikum var engasjerte. Til Dødheimsgard tok publikum skikkelig av. Sturt kom ut i salen i det de satte i gang med Ion Storm fra 666 International og sier han så en mosh pit av en annen verden. Mest jubel ble det likevel til Traces Of Reality, som var konsertens siste låt.

Härliga Hetroertzen

Etter det gikk ferden videre til Lausanne i Sveits og Brüssel i Belgia. Der Sturt møtte Alexey, kompisen vår fra sist høsts tur til Arnhem, som stilte opp med hjemmebakst og godt humør. Så dro de videre til nettopp Arnhem. Der headlinet DHG festivalen, mens Troll spilte for utsolgt sal på afterpartyet som fant sted på en annen venue.

Like barn leker best

Det var ikke annet å gjøre enn å si til de stakkarene som ikke kom inn, at de hadde en ny sjangse i Groeningen dagen etter. Det betød at det ble fullt hus på turnéens siste konsert også. Som en rosin i pølsa kom alle medlemmene fra alle banda opp på scenen da Troll spilte turnéens siste låt.

Lik-barn leker pest

Dere som er sugne på mer turnéstoff kan sjekke ut facebooksidene til DHG, Troll, og Hetroertzen, der massevis av bilder og videoer er lagt ut. Dere som ikke er det kan bare simma lugnt.

hello, mr. crazy-face