tirsdag 21. januar 2014

Amerikanske terrortrusler, Anathema, og anarki

I dag kom det en skummel epost til Polypus. Et band som het Nekrogoblikon sende beskjed om at de utfordrer oss, eller Troll da, men alle vet jo at jeg er et troll. At goblinsene fra USA er i anmarsj og om vi ville akseptere og svare på utfordringen. For man vil vel ikke gjøre goblinsene sinte. Hah! Den aksepterte vi sporenstreks.




Det betyr nok at dere andre furier og troll av noen kjerringer burde være på vakt og. Bare ikke ta feil av de amerikanske goblinsene og vår egen hjemmedyrka Goblin fra Isvind, eller italienske Goblin som kommer til Norge i mars. Det er altså bare de amerikanske som vil utfordre oss. De har riktignok ikke spesifisert hva de vil utfordre oss i, men kjenner jeg amerikanerne rett er det vel en dance-off. Vi er uansett klare.




Småen Johansen A. K. A Sturt har begynt å jobbe hos Urban Sound Studios på løkka, og stortrives med det. Nå holder et norsk progrock band som heter Marathon på å ta opp i det studioet Jens jobber i, men noen dører nede spiller Anathema inn. De har allerede vært i studio i flere måneder og driver med den siste delen av innspillinga.




Hvis noen har lyst til å spille inn med sitt eget band i Urban Sound, er det ledig tid i studio C fra midten  av mars og i begynnelsen av april. Bare ta kontakt med Jens på Facebook eller mobil.

Troll har kunngjort at de har signert på Polypus Records. Det kommer sikkert ikke som et sjokk på noen at Nagash signerer Troll på eget selskap, det er bare sundt bondevett. Det er også det siste jeg har av relative nyheter for i dag. Jeg tar tips fra Bloggerne på tv2 Bliss, og prøver å blogge litt oftere. Vi får se hvordan det går med det. En gang anarkist, alltid anarkist.

Simma Lugnt 
Hege Hund




mandag 20. januar 2014

Bjølsebubben Kulturforening

De siste månedene har det skjedd store forandringer på øvingslokalefronten. Troll, Whip, Attentat og en hel rekke andre band har gått sammen om å starte et nytt øvingsfelleskap.

De leide seg et svært lokale oppe i de gamle fabrikkhallene på Bjølsen, og siden desember har de bygd og bygd der oppe. Det har blitt tre øvingsrom, opptaksrom, og innspillingstudio/pauserom. Nå er utstyret hentet, så litt etter litt går de seksogtredve musikerne i gang med å spille.

Bjølsebubben Kulturforening er et faktum. Med både innspillings- og utgivelsesmuligheter under samme tak prøver de å skape det perfekte stedet å være kreativ og produktiv. Lokalet og foreningen har potensiale til å bli utspring til en rekke spennende utgivelser i åra som kommer.

Det nystarta plateselskapet Polypus Records klemte ut to utgivelser på tampen av fjoråret, og planlegger minst tre utgivelser til i løpet av våren/sommeren 2014. Personlig gleder jeg meg stort, siden jeg har bidratt med tekst på alle tre.

Både jeg og Ksenia Astera, som gjorde Whip coveret, skal dekorere noen av veggene oppe på Bjølsebubben. Jeg har gjort meg noen tanker om hva jeg har tenkt til å gjøre, men jeg er fremdeles åpen for forslag. Hva er det absolutt feteste motivet dere kan tenke dere å ha på en vegg? Jeg mener, hvis man kunne velge fra øverste hylle.

mandag 6. januar 2014

Om Putin, Pynteputer, og Sexpress

Jeg satt godt plantet blant pynteputene i sofaen min og så på en dokumentar om Putin. Denne journalisten som fulgte ham stilte et vanskelig spørsmål om Russlands opprustning av atomvåpnene sine eller noe sånt.

Poenget er ikke hva spørsmålet var men hva slags. Det var et av disse som er ment å trenge journalistobjektet opp i et hjørne. Putin lo av spørsmålet. Nedlatende. Lenge. Journalisten beholdt det konfronterende ansiktsuttrykket sitt gjennom hele den lange latteren. Putin forklarte hvorfor han lo og svarte på spørsmålet. Enkelt. Som om han snakket til et barn. Poenget er ikke hva han svarte men hvordan.

Latterliggjøring er en hersketeknikk. Det er det å trenge noen opp i et hjørne også. Både i politikken og i journalistikken er hersketeknikker en legitim metode for å oppnå et mål. Når det skjer i vennegjengen, på arbeidsplassen eller i familien, er det legitimt da? Hva er et legitimt mål?


Det er vanskelig å komme utenom at hvert mikromiljø har sin egen politikk, og sine egne maktkamper. Man ser det allerede i barnehagen. Haha, du spiser bæsj og lukter vondt! Der har man tre hersketeknikker i en setning. Man opplever det også når man blir valgt sist til et lag, når de andre barna har en hemmelighet de ikke vil dele med deg, eller når du ikke får være med å leke.

I Aftenposten i går leste jeg en artikkel som het - Hverdagssexismen er så utbredt at vi ikke merker den. For ikke lenge siden hadde vi debatten om mobbing etter en tidligere mobber sto frem. Dessuten har vi hatt kroppsdebatt. Jeg mener alle disse er gode emner vi burde debattere i samfunnet vårt. I hver debatt ser jeg likevel en mengde mennesker som mener at vi må slutte å syte. Mener de menneskene at samfunnet vårt har blitt moderne nok og at vi kan stoppe opp her?

Spør du meg er det rester av en antikvarisk tenkemåte. Vi kommer ingen vei med å tenke sånn. Hadde alle tenkt sånn hadde jeg hverken hatt stemmerett eller retten til fri abort (kremt). Debatten er en del av demokratiet, en vi ikke kan klare oss uten, og noe av det som betegner et opplyst samfunn. Det er veien mot atter en morgendag. Noe som er et ubønnhørlig faktum både for Russland og menneskeheten som helhet.

Sannheten er vel at det finnes langt flere former for hersketeknikker enn fem. Vi damer opplever til stadighet kjønnbaserte hersketeknikker som å bli tiltalt som vesla, eller få høre "du er så søt når du er sint". Aggresjon, trusler og skremsler kan også føyes til listen. Det aller mest vanlige er varianter av seksuelt ladet hets.

Menn opplever det også, ikke tro at jeg glemmer det. Men jeg synes det er spesielt ille å se en dame be en annen dame om å slutte å syte, når hun tar opp problematikken med kjønnsbasert hets for kvinner i dag.

Som kvinne og menneske evner jeg å tenke flere tanker. Jeg kan både være opptatt av pynteputene i sofaen min og hvordan hjemmet mitt ser ut generelt. Om utsiktene til Russland fremover, med eller uten Putin. Om utsiktene til verden. Verdenspolitikk og -økonomi. Makro og mikro. Feminisme i Norge, i dag.

Jeg kan mene at selv om vi har fått mange rettigheter i Norge, er det fremdeles vanlig å bli behandlet annerledes på bakgrunn av kvinneligheten sin. Så vanlig at man blir blasert og ikke orker protestere hver gang.

Jeg og alle voksne på min alder og eldre kommer fra et samfunn der kvinnen hadde en rolle som var mer underordnet mannens. Der det fremdeles var greit og vanlig å omtale damer som dårlige sjåfører, og si sånne ting som 'dette skjønner du deg nok ikke på jenta mi', 'damer skjønner seg ikke på politikk' eller lignende. Der menn aldri smurte en brødskive eller hentet en kopp kaffe selv, og man skulle være stille fordi far leste avisen.

Jeg synes vi skal bli litt flinkere til å huske på at vi har med dette i bagasjen. Reflektere over det som individer og samfunn, og bli bevisste på hva vi lærer videre. For de fleste mener kanskje at man må lære seg å tåle å bli valgt sist til lag, føle seg utenfor og å få seksuelle tilrop på gata (hvis man er dame).

Det er vanlig å møte andre forventninger fordi man er kvinne. Forventninger om at man skal være myk og føyelig, like å pleie og gi omsorg, kle seg i pastellfarger og aldri heve stemmen. Ikke som meg høylydt, frekk fra fødselen, urolig, like metal og andre bråkete ting. Bråkete vesen og bråkete meninger. Det er ingen automatisk forventning om stillhet mens mor leser Kapital.

Jeg sier ikke at det er målet heller, men kanskje noe nytt som ikke er basert på inngrodde oppfatninger om kjønn. At veien mot det går gjennom å innse at vi bærer med oss disse oppfatningene. Så ikke be meg om å slutte å syte. Det er da vel bare en hersketeknikk for å opprettholde status quo og gjeldende maktfordeling, er det ikke?

Så når er det greit å begynne med hersketeknikker? Skal vi lære barna at det er greit eller ikke? Det er jo en del av det sosiale samspillet til arten vår, men nøyaktig hvor går grensene?

Kanskje skal man, spesielt som kvinne, bli flinkere til å besvare hersketeknikk med hersketeknikk. Som Putin og journalisten.



onsdag 1. januar 2014

Releasefest Whip, Astaroth, og Isvind

Med krykke, kamera, backdrop og ekstra plekter i veska stablet jeg meg inn i taxien. Klokka var litt over åtte fredag 13. desember. Kjør meg til Møllergata 32 sa jeg til sjåføren, mens jeg fikla etter lommeboka.


Merchboden var satt opp allerede og etter litt om og men installerte jeg meg der. For det var agendaen min for kvelden. Selge merch, notere hvor mye av hver ting jeg solgte, og passe på penga. Siden jeg gjorde en rimelig slett jobb den gangen jeg var med Whip til Trondheim, og det resulterte i et merkbart minus i kassa, hadde jeg denne gangen tenkt å prøve meg på en mer edruelig framgangsmåte.

Dessuten hadde jeg god hjelp av Morten A.K.A Bonden, som var ute for å gjenoppdage ungdommens gleder i form av en undergrunns metalgig. Merchboden var selvsagt bak en søyle, så da Isvind begynte å spille så jeg ikke en dritt.


Selv da jeg sto på en stol så jeg bare halve Christian og Andre, en kvart Trish og hodet til Tommy. Jeg hørte imidlertid alt. Det var veldig bra lyd i kjelleren på Revolver, og selv om det er litt flaut å melde at det var første gangen jeg fikk med meg Isvind live, så var det i det minste en ekstremt bra førstegangsopplevelse. Det var en fengende, fascinerende og fet konsert.


Da Astaroth spilte var det mer aktivitet i merchboden, og det var stort sett Astaroth de ville kjøpe. Det virket som om de i det hele tatt hadde veldig mange støttespillere som møtte opp til gigen. Folk som handla tok gjerne med seg mer enn ett eks av skiva og flere t-skjorter. Noen lurte på hvor mye av penga som gikk til bandet, og da kunne jeg heldigvis svare ALT. Andre igjen bare bemerket at de ville støtte bandet. Yup, that's how we roll i Osloundergrunnen.


Under Astaroth gigen hadde dessuten Duplicate-Einar dukket opp. Heseblesende hele veien fra Telenor Arena og Depeche Mode konsert. Han prøvde salgstalentene sine på intetanende bodkunder, men de var sånn, neeei jeg venter til etter jeg har hørt dem. Jeg fikk solgt en Whip-skjorte, men det var bare fordi jeg ikke hadde Astaroth i large. Så fant jeg en Astaroth i large etterpå, lite flaut.


Så spilte Whip og bortsett fra litt tekniske problemer, som egentlig var en full Kai, satt settet som et skudd. De spilte hele skiva og singelen de ga ut tidligere i år. Mot slutten av gigen kom stadig fler innom boden for å kjøpe skiva. Einar og jeg solgte en liten eske og noen til. Det gikk endel trøyer og. Han som kjøpte Whip istedenfor Astaroth kom tilbake og så skikkelig fornøyd ut, så kjøpte han likegodt den Astaroth-trøya jeg hadde funnet ut at jeg hadde likevel.

Først mye seinere på natta kom jeg på at jeg hadde sitti og solgt mitt eget åndsverk. En hel liten eske. Og ble sånn, wow.


Etter gigen var det egentlig bare litt somling fram og tilbake før vi pakka sammen og dro hjem. Ute snødde det i store våte filler.  Vi ble nærmest nedsnødd mens vi venta på en taxi å praie. Ronny fra Valhall kom gående forbi og sa hei før han hasta videre i vinternatta. Så kom den etterlengta drosja.


Hjemme kunne Bonden, Jens og jeg endelig prate uten å skrike hæ hele tida. Jeg skal ikke ljuge, det er alltid digg når man kommer hjem fra gig. Hagen så ut som et fortrolla rike der den lå dekka i nysnø og månelys. Vi kunne slappe av for første gangen på lenge, for nå er skiva endelig ute.


Hele lørdagen var jeg kaput, og egentlig dagen etter også. Det eneste som skjedde var at mamma ringte og ba meg sjekke noen nyheter på nett. OgjegbareFAENass! Åsne Seierstad, jeg hater deg. Jeg trodde ikke at det var mulig å hate deg mer enn jeg allerede gjorde, men det gjør jeg. Faen ta deg. Fra nå skal jeg tenke på deg når jeg hører Halo Of Hate. Til alle dere andre...

Simma Lugnt
Hege Hund