Out To Die fikk sin første spilling hos meg for et par dager siden. Åpningsriffet dro meg umiddelbart inn. Jeg var som slakt på en kjøttkrok.
Det kom ikke som noen overraskelse på meg. Jeg er aldri redd når jeg skal sette på en helt ny Aura Noir skive, for jeg vet at det ikke kommer noe fælt. Ironisk med tanke på at de kaller seg the ugliest band in the world. I mine ører er Aura Noir alt annet enn stygt.
Stygt er fremmede folk på bussen som lukter nybæsja. Plastsøppel i naturen, eller folk som gå fler i bredden med barnevogn. Stygt er sånn Småen Johansen lukter hvis han ikke har dusja på en stund. En gang var det så episk at jeg så meg nødt til å dikte en sang om det på stedet. You Smell Like A Hyena Looks, het den.
Aura Noir derimot fremstår som en ganske nydusja velstelt gjeng. Jeg kunne godt ha sitti ved siden av dem på bussen. Jeg hadde nok ikke blitt uvel hvis de kom borti meg engang, og alle vet at jeg har issues med berøring.
Første låta på skiva, Trenches, går rett på sak. Det må til hvis man skal fange oppmerksomheten min. Jeg har vokst opp med farge-tv og instant gratification. Nå til dags dukker det opp tre nye videoer med band jeg liker bare jeg tar meg en tur på do. Aura Noir kaster ikke bort tida på sånt fjas som intro. Det er action og spenning fra første stund.
Kjenner jeg Aura Noir rett er det Ole som har skrevet tekst og gjør vokal på første låta, og skiva går annenhver fra han og Calle. Jeg har imidlertid ikke sjekka opp dette, så snus på denne fisken før dere sluker den. Jeg vil nødig gi noen informasjonforgiftning.
Det første riffet på Abbadon, som er tredje låt på skiva, høres ut som et skikkelig Rune-riff. Nok en gang er jeg ikke SIKKER på om det er hans, men jeg liker det i alle fall skikkelig godt. Det er raskt, smårart, og gøyalt. Det er i det hele tatt mange gode spennende riff på denne skiva. Jeg skjønner ikke hvordan de får det til gang på gang, men riffene er faenmeg nye og freshe også.
Det er vanskelig å plukke favoritter blandt låtene, for de har noe eget og er kule på forskjellige måter alle sammen. Ole og Calle er også to metallvokalister som etterhvert har fått bredt spekter. De gjør tekstene levende på en veldig god måte, og jeg liker hvordan de leker med forkjellige tonefall og rytme i tekstfremførelsen. Vokalen til Calle er helt konge på The Grin From The Gallows, og det er forøvrig en skikkelig god låttittel.
Låtrekkefølgen er veldig god, og gjør akkurat det den skal gjøre. Første låta drar deg inn og deretter loses du gjennom et variert landskap. Alle låtene bærer preg av å være godt gjennomarbeida, og står godt for seg sjøl. Samla sett er skiva dynamisk, spennende og over alt for fort. Personlig synes jeg det er et godt grep å gjøre en skive kort men god. Man får lyst til å høre den igjen med en gang den er slutt. Det er konfekt i metallform.
Jeg er en person som ser mer med hjertet mitt enn med øya. Det er nok derfor jeg finner fremmede folk så stygge. For å være ærlig er det der jeg henter mesteparten av inspirasjonen til låt-tekstene mine. Æsj, randoms! Det kan jo hende at jeg hører mer med hjertet enn øra også. På lik linje med DHG er jo Aura Noir et band jeg har fulgt siden oppstarten, både musikalsk og på privaten. Når jeg hører på denne skiva hører jeg de individuelle stilene til Ole, Calle, og Rune. Jeg mener også at jeg kan høre hvordan stilene deres har hatt innflytelse på hverandre.
Alt dette tatt i betraktning, er Out To Die en skive som byr meg på veldig mye jeg liker. Den er spennende, tøff, nyskapende og velkjent terreng. Alt på en gang. I tillegg fylles jeg av stolthet over at de jeg kjenner er så flinke. Det er liksom en ekstra bonus jeg får.
Helt på tampen vil jeg bare nevne Nekromantheons Rise, Vulcan Spectre. Den høsta jo seksere over hele fjøla, så det er overflødig å gå i detalj. Jeg skal nøye meg med å si at jeg kjente et lite stikk av sjalusi første gang jeg hørte den. Jeg er jo ikke musiker engang, så det er jammen godt gjort. Den tanken jeg gjør meg er at jeg gleder meg til å følge med på Nekromantheon i åra som kommer. Bare tiden vil vise om de gir metallen like lang og tro tjeneste som Aura Noir.
Det virker for øvrig som om dette blir et meget godt år for metall. Jeg gleder meg sinnsykt mye til Hellstorm og Deathhammer på Unholy i morra. Regner med å se mange av dere der, men til da.
Simma Lugnt
Hege Hund
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar