I samme sekund kjente jeg igjen de første tonene av Ghoulfriend, og det kjentes som om hodet mitt skulle eksplodere av pur lykke. JESS! Ghoulfriend er min absolutte Hellstorm favorittlåt, og som om ikke det skulle være nok, er den også en av mine yndlingslåter gjennom tidene. Den ligger og duver komfortabelt på samme nivå som Morbids Disgusting Semla og Celtic Frosts Morbid Tales.
Jeg kunne ikke ha opplevd en mer perfekt åpning på en konsert. Jeg kom kanskje ikke når gigen begynte, med jeg kom til akkurat riktig tidspunkt for meg. Det var som Julaften og 17. Mai på en gang.
Jeg skjønte med en gang at jeg ikke hadde noe håp om å ta bilder uten blits. Publikum var ville. Ekstra ville. Nesten hele konsertrommet på Unholy var en bølgende moshpit. Å komme seg helt foran for å få tatt bilder var en umulighet. Selv store mannefotografer holdt seg ute på sidene. Klint inn til høyttalerene på høyresiden knipset jeg bilder med en hånd, mens jeg holdt meg for øret med den andre. Jeg hadde ikke en gang tatt meg tid til å stikke på dass og putte papir i øra.
Mellom to låter klarte jeg å komme meg over på den andre siden. I det bandet stemte i neste låt, tok han som sto foran meg siste slurk av halvliteren sin. Det tomme glasset kastet han i gulvet bak seg så det knuste i tusen biter. Det var tydeligvis ikke det første som gikk, for jeg la merke til at jeg sto på en god del glass. Jeg tok noen bilder, men skjønte fort at det ikke var et blivende sted. Det er skjelden jeg tenker sånn, for jeg føler meg jo hjemme i et metallpublikum, men det slo meg at det ikke var noe lurt sted å stå.
Jeg sendte Sturt fremover med kameraet mens jeg fikk av meg ytterklærne, kjøpte en pils, og gjorde opp uferdige forretninger med inngangsmannen. Jeg så en fyr som ligna sikkelig på Dirge Rep i publikummet. Han ligna på Per fra Stavanger, tenkte jeg. Senere viste det seg at det VAR Per. Jeg har blitt gammel.
At Hellstorm spiller og lager låter igjen er en gave for den norske thrash fansen. Heldigvis fikk vi filma en av de nye låtene de har laget. Sacrifice Sacrifice er en ekstremt fet låt, og jeg håper alle andre digger den like mye som meg. Jeg er nemlig ikke sånn at jeg går og håper på at de tinga jeg liker ikke blir trend. Hvis jeg hadde fått det som jeg ville hadde alt jeg likte blitt trend, så kanskje venna mine hadde tjent litt på musikken sin også.
Jeg er jo kapitalist, men av den snille skandinaviske sosialkapitalistiske varianten. Derfor kjøper jeg alltid så mye merch jeg har råd til. Etter en ekstremt fet, drivende, og på alle måter overveldende Hellstormgig. Tok Sturt og jeg merchboden i nærmere øyensyn. Den var breddfull av ymse snisk og snask, selv jeg som kjenner Kim og vet hva jeg kan forvente ble positivt overraska. Det var Laserguys, Endwarfment, Hellstorm, Deathhammer, Prostata Zine, andre ukjente trønderfristelser og alt til en rimelig pris.
Sturt og jeg fikk hvert vårt Prostata Zine, og hver vår Deathhammer og Körgul The Exterminator split 7". Ja vi kjøper to av alt. Vi er kanskje sammen, men vi har hver vår samling.
Mens vi sto ute og røyka mellom konsertene kom Forsker-Trish sjanglende. Hun hadde vært på ølbryggingsfestival, og var tydelig prega av det. Jo fullere hun er jo laver snakker hun, og jeg hørte nesten ikke hva hun sa i det hele tatt. Men øra mine hadde jo fått kjørt seg under Hellstorm også så jeg skal ikke leke the blame game.
Der ute sto også Stavanger-Per, og vi slo av en prat om alt som hadde skjedd siden sist. Han fortalte at han fremdeles holder på med Gehenna og Orcustus, og at vi nok kan vente oss noe oldschool greier fra dem på linje med DHG gigen nylig. Jeg tenker jeg skal sende Gehenna-gutta noen spørsmål om akkurat det jeg. Så får dere blogglesende metallhuer noe mer konkret å holde dere til enn hva jeg får med meg når jeg er ute på fylla.
Så var det klart for Deathhammer. Det er et band som liksom har vært på alles lepper de siste åra, men som jeg likevel ikke har danna meg noe bevisst inntrykk av. Jeg har nok hørt dem uten å være klar over det og sånt, men aldri satt meg ned og hørt på dem. Jeg har lest intervju med dem, faktisk i forrige Prostata Zine jeg kjøpte, men that´s it.
Dette var altså kvelden jeg hadde satt av til å danne meg et førsteinntrykk av Deathhammer. Litt av et valg må jeg si. Deathhammer gigen var kanskje den mest intense gigen jeg noen gang har vært på. Publikum var frenetiske. Jeg klarte å komme meg ganske langt fram for å ta bilder igjen. Heldigvis er kraniet mitt ganske herda, jeg klinker jo hue oftest mot is, asfalt og mur. Det skal mer til en noen mjuke manneskaller for å gjøre denne jenta svimmel. Jeg kunne ikke stå der jeg sto uten å få meg noen panner, så godt er det.
Jeg holdt ut til kameraet gikk i bakken og det ene batteriet forsvant. Forberedt på sånne eventualiteter hadde jeg fler batterier i veska. Kameraet mitt er heldigvis en billig variant, som tåler ganske mye. Med batterier på plass overtok Sturt fotograferinga. Det var så intenst, svett, småvoldelig og jævlig bra at vi helt glemte å filme Deathhammer. Æsj, jeg sparker meg sjøl for det nå.
Begge banda leverte ekstremt bra på lørdag. Publikumsresponsen overgikk det som kan ansees som kult for et band. Jeg syntes flere ganger direkte synd på dem. Å spille for et så gira publikum er sikkert jævlig fett hvis man står på trygg avstand fra dem. Deathhammer og Hellstorm sto nese til nese med publikummet sitt. Det er noe det virkelig står respekt av. Ingen tvil om hvem som er gutta på gølvet her i byen.
Hvis noen lurer på hva slags førsteinntrykk Deathhammer endelig ga meg, vil jeg si at det var uutslettelig. Dette var en thrash gig jeg ikke ville ha gått glipp av for noe i verden. Deathhammer har fått seg ennå en fan.
Jeg ble presentert for vokalisten Daniel bare et par dager før gigen. Han har en stor og livslang kjærlighet for Bamse Verdens Sterkeste Bjørn, og det var en av de tinga vi prata om. På lørdag etter gigen var Daniel dritforbanna. Jeg trengte ikke kjenne han godt for å se det. For alt jeg visste hadde han god grunn og. Han blødde litt fra panna, og gikk rundt og kjefta. Så, etter en stund traff vi på han igjen, og da smilte han fra øre til øre. På seg hadde han en hjemmestrikka genser med Bamse og Dunderhonningkrukka. Han sa en fremmed dame bare hadde kommet bort og gitt den til han. Da ser man det. Alt som ender med Bamsegenser ender vel.
Simma Lugnt
Hege Hund
P.S Vinneren av Dødheimsgardkonkurransen var Are Lund. Jeg trengte ikke trekke engang, for han var den eneste som hadde anstendighet nok til å svare riktig. Gratulerer Are!! Forvent deg en mail fra meg veldig snart.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar