Om Putin, Pynteputer, og Sexpress

Jeg satt godt plantet blant pynteputene i sofaen min og så på en dokumentar om Putin. Denne journalisten som fulgte ham stilte et vanskelig spørsmål om Russlands opprustning av atomvåpnene sine eller noe sånt.

Poenget er ikke hva spørsmålet var men hva slags. Det var et av disse som er ment å trenge journalistobjektet opp i et hjørne. Putin lo av spørsmålet. Nedlatende. Lenge. Journalisten beholdt det konfronterende ansiktsuttrykket sitt gjennom hele den lange latteren. Putin forklarte hvorfor han lo og svarte på spørsmålet. Enkelt. Som om han snakket til et barn. Poenget er ikke hva han svarte men hvordan.

Latterliggjøring er en hersketeknikk. Det er det å trenge noen opp i et hjørne også. Både i politikken og i journalistikken er hersketeknikker en legitim metode for å oppnå et mål. Når det skjer i vennegjengen, på arbeidsplassen eller i familien, er det legitimt da? Hva er et legitimt mål?

Det er vanskelig å komme utenom at hvert mikromiljø har sin egen politikk, og sine egne maktkamper. Man ser det allerede i barnehagen. Haha, du spiser bæsj og lukter vondt! Der har man tre hersketeknikker i en setning. Man opplever det også når man blir valgt sist til et lag, når de andre barna har en hemmelighet de ikke vil dele med deg, eller når du ikke får være med å leke.

I Aftenposten i går leste jeg en artikkel som het - Hverdagssexismen er så utbredt at vi ikke merker den. For ikke lenge siden hadde vi debatten om mobbing etter en tidligere mobber sto frem. Dessuten har vi hatt kroppsdebatt. Jeg mener alle disse er gode emner vi burde debattere i samfunnet vårt. I hver debatt ser jeg likevel en mengde mennesker som mener at vi må slutte å syte. Mener de menneskene at samfunnet vårt har blitt moderne nok og at vi kan stoppe opp her?

Spør du meg er det rester av en antikvarisk tenkemåte. Vi kommer ingen vei med å tenke sånn. Hadde alle tenkt sånn hadde jeg hverken hatt stemmerett eller retten til fri abort (kremt). Debatten er en del av demokratiet, en vi ikke kan klare oss uten, og noe av det som betegner et opplyst samfunn. Det er veien mot atter en morgendag. Noe som er et ubønnhørlig faktum både for Russland og menneskeheten som helhet.

Sannheten er vel at det finnes langt flere former for hersketeknikker enn fem. Vi damer opplever til stadighet kjønnbaserte hersketeknikker som å bli tiltalt som vesla, eller få høre "du er så søt når du er sint". Aggresjon, trusler og skremsler kan også føyes til listen. Det aller mest vanlige er varianter av seksuelt ladet hets.

Menn opplever det også, ikke tro at jeg glemmer det. Men jeg synes det er spesielt ille å se en dame be en annen dame om å slutte å syte, når hun tar opp problematikken med kjønnsbasert hets for kvinner i dag.

Som kvinne og menneske evner jeg å tenke flere tanker. Jeg kan både være opptatt av pynteputene i sofaen min og hvordan hjemmet mitt ser ut generelt. Om utsiktene til Russland fremover, med eller uten Putin. Om utsiktene til verden. Verdenspolitikk og -økonomi. Makro og mikro. Feminisme i Norge, i dag.

Jeg kan mene at selv om vi har fått mange rettigheter i Norge, er det fremdeles vanlig å bli behandlet annerledes på bakgrunn av kvinneligheten sin. Så vanlig at man blir blasert og ikke orker protestere hver gang.

Jeg og alle voksne på min alder og eldre kommer fra et samfunn der kvinnen hadde en rolle som var mer underordnet mannens. Der det fremdeles var greit og vanlig å omtale damer som dårlige sjåfører, og si sånne ting som 'dette skjønner du deg nok ikke på jenta mi', 'damer skjønner seg ikke på politikk' eller lignende. Der menn aldri smurte en brødskive eller hentet en kopp kaffe selv, og man skulle være stille fordi far leste avisen.

Jeg synes vi skal bli litt flinkere til å huske på at vi har med dette i bagasjen. Reflektere over det som individer og samfunn, og bli bevisste på hva vi lærer videre. For de fleste mener kanskje at man må lære seg å tåle å bli valgt sist til lag, føle seg utenfor og å få seksuelle tilrop på gata (hvis man er dame).

Det er vanlig å møte andre forventninger fordi man er kvinne. Forventninger om at man skal være myk og føyelig, like å pleie og gi omsorg, kle seg i pastellfarger og aldri heve stemmen. Ikke som meg høylydt, frekk fra fødselen, urolig, like metal og andre bråkete ting. Bråkete vesen og bråkete meninger. Det er ingen automatisk forventning om stillhet mens mor leser Kapital.

Jeg sier ikke at det er målet heller, men kanskje noe nytt som ikke er basert på inngrodde oppfatninger om kjønn. At veien mot det går gjennom å innse at vi bærer med oss disse oppfatningene. Så ikke be meg om å slutte å syte. Det er da vel bare en hersketeknikk for å opprettholde status quo og gjeldende maktfordeling, er det ikke?

Så når er det greit å begynne med hersketeknikker? Skal vi lære barna at det er greit eller ikke? Det er jo en del av det sosiale samspillet til arten vår, men nøyaktig hvor går grensene?

Kanskje skal man, spesielt som kvinne, bli flinkere til å besvare hersketeknikk med hersketeknikk. Som Putin og journalisten.