Så hadde jeg altså avtalt å bli med Troll på øving. Fordi.. THAT'S HOW WE ROLL, i Oslo. Helt siden de fleste av oss bare var kids, har nemlig vi Oslo-folk hengt med hverandre på øving. Uten nevneverdig fare for industrispionasje eller riffrøveri utover det vanlige. For det ER et uomtvistelig faktum at musikere stjæler fra hverandre over en lav sko, men siden samtlige tar stort sett like lett på det, er det liksom ikke så farlig.
Jeg hadde fått med meg øvingsniste i form av en liten flaske pils. Den kastet jeg meg grådig over straks jeg kom inn på lokalet, eller rettere sagt forsøkte. Min lille brune venn var ikke av det velvillige slaget, eller jeg var kanskje i tørsteste laget, men Henrik åpnet den for meg, og jeg ble kjempeglad. Derfor er det kanskje ekstra urettferdig at Henrik ikke er med på noen av bildene nedenfor. Det er altså ikke fordi jeg hater Henrik, men fordi jeg ikke fant kabelen til det dumme kameratet, og derfor bare får lagt ut de få bildene jeg tok med mobilen.
Så kommer Espen slentrende og øvinga, som ikke har begynt engang, når et humoristisk høydepunkt. Det viser seg nemlig at tre av fire troll velger Troll-trøye framfor andre bandtrøyer.
 |
| Espen sier han skal spille ekstra høyt i dag, siden jeg er så fryktelig glad i synth. "Hurra!"-sier jeg i en lite overbevisende tone.... |
 |
| Troll-gründer og primus motor |
Trommis Raymond glimrer med sitt fravær denne varme julikvelden. Han har dratt på ferie og koser seg forhåpentlig der han er. Det gjør imidlertid at lydbildet blir noe mykere enn vanlig, og man får en sjelden anledning til å finlytte på hvert av de andre instrumentene. Nå er dette tross alt en øving, så man hører noen riff flere ganger enn andre, man hører feil og gjentatte forsøk på å få det til, men man får også i mye større grad enn under en konsert høre og oppleve måten musikerne kommuniserer med hverandre. Det er rett og slett en annen musikkopplevelse, en som anbefales for alle musikkelskere.
 |
| Troll har utstyret i orden |
For selv om en konsertopplevelse vel kan være intens, er det så mange andre sanseinntrykk som spiller inn på opplevelsen. Da dreier det seg ikke lenger bare om musikken, men hele følelsen alt gir til sammen. Sminken, kostymene, det svette headbangende publikumet, jubelen og applausen. For på konserten, er da det gjelder. For bandet er det både å jobbe og en del av det de har jobbet for. Det er en spesiell anledning. Dermed har jeg, fordi jeg kjenner bandet, også et ansvar. Eller en jobb å gjøre.
Som publikum, støttespiller og statist i showet deres. Som publikum må jeg heve stemningen, trekke resten av publikumet nærmere scena (ja, dette er Norge, og her holder folk avstand), hoie med den høye stemmen min, og applaudere som en idiot. Jeg må følge med godt nok til å fremheve det beste ved framføringa, tone ned det som gikk litt skeis (det er alltid lydmann, teknisk anlegg, eller arkitekturen som har skylda), minne dem på at ingen legger merke til småfeil når de kommer i katastrofemodus etter gig'n. For det skjer nesten aldri at musikere går av scena med en følelse av at det gikk perfekt og at de er fullstendig fornøyde. De har slitt seg ut fysisk og mentalt. Kunstnerisk har de utlevert seg fullstendig. De er sårbare som hudløse spedbarn. Jeg må være snill.
Sist men ikke minst, må jeg se bra ut. For det er en del av illusjonen at bandet har de fine damene. Det er en del av det som skal få folk ønske at de var bandet. Hvis folk skulle ønske at de var deg har du lykkes. I alle fall med illusjonen.
På øving derimot vil enhver illusjon briste. Alle har joggesko. Jeg har grønn hettejakke. Tre av fire bandmedlemmer har på seg lik t-skjorte, med sitt eget band. Det fjerde medlemmet sutrer fordi han ikke har fått den skjorta ennå. Det er ikke så nøye med rollene. Jeg kan for eksempel være stygg, og Nagash kan spille trommer.
 | ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
- Stryk kristenkorset av ditt flagg, og heis det rent og rødt
La ingen by deg det bedrag, at frelseren er født-
Arnulf Øverland
Mange låter, bilder og et par pils senere blir likevel alle slitne, selv på øving. Helt på tampen gåes det raskt gjennom riff til nye låter, idèer om hva som kan passe sammen, og andre ting bandet må bli enige med seg selv om. Fra en sosialantropologisk synsvinkel er det veldig fasinerende å observere en gruppe mennesker oppføre seg som en enhet. Det leder tankene hen på synkronsvømming. Satanisk synkronsvømming!
So long and thanks for all the fish
Hege Hund
  |
| Sturt; Posessed by the unholy spirit |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar