DHG Spesial

Her kommer en stor pose med lørdagsgodt til alle dere DHG-tilhengere der ute. I tillegg byr jeg dere på den aller første konkurransen her på bloggen. Premien er intet mindre enn unik.

The story of DHG, according to Hege

Første gang jeg traff Yusaf var på Skippern en junidag i 1994. Vi er født i 77´ begge to og da han lurte på om jeg hadde fylt 17 ennå sa jeg at han kunne gjette. Han sa at han kunne se at jeg var 16 på den røde streken i øyet mitt. Den streken som i realiteten er et sprengt blodkar fra da jeg hadde kikhoste i barndommen.

Jeg hadde truffet Bjørn et par uker før på Nannestaddagene. Da snakker jeg tivoli, hjembrent, bygdeslagsmål og hele sulamitten. Etter det har jeg bare fortsatt å treffe på dem. 

Jeg har diskutert religion, musikk, og filosofi med dem til vi har begynt å krangle høylytt. Blitt uvenner. Blitt venner igjen. Kunnet gå fra å tenke at de er de hotteste gutta i byen til de mest irriterende skapninger på denne jord, noen ganger bare med sekunders mellomrom.

Spesielt Yusaf har hatt en egen evne til å si ting som får meg til å tenke, hva faen mener han med det? En gang sa han, Stephanie er en SKIKKELIG metalldame, det er sjeldent. Hva faen MENER han med det !!? Tenkte jeg. Men jeg lata som ingenting, og sa meg enig. For det er sant at Stephanie ER en skikkelig metalldame, og jo, det ER sjeldent. Dette var etter Yusaf og jeg hadde begynt å prøve å ikke begynne å krangle hele tiden.

Jeg hadde en følelse av at han forsøkte å erte meg. Jeg har alltid vært notorisk lett å erte opp, og det har blitt grovt utnytta av fettere og alle andre ertekroker. Det at vi jentene ikke hadde en genuin interesse i metal men hørte på det på grunn av kjærestene våre, var et yndet tema blandt gutta da vi var tenåringer. Jeg ble alltid like dritsur. Dessuten hadde Yusaf det lure uttrykket han ofte får.

 Nå som jeg har fått ENNÅ flere år på baken skjønner jeg at jeg gir både Yusaf og meg sjæl altfor lite kred ved å la meg fjetre av en sånn kommentar. Han har jo i alle år vært primus motor i Dødheimsgard, og jeg har jo fulgt med på dem siden før de ga ut første skiva.

Jeg husker tida da Gylve spilte bass, da Alver spilte bass, da Bjørn tok håret, da han slutta og da Yusaf holdt på med DHG nesten helt på egenhånd. Yusaf har jobba frenetisk, nesten som besatt til tider, men det har betalt seg. DHG er med tida blitt et kultband, en musikerfavoritt. Visst, det setter kanskje ikke like mye brød på bordet, men det er en anerkjennelse som mange musikere streber etter og aldri får. Jeg er ikke sikker på om Yusaf skjønner hvor mye kred jeg får som metalldame for å kjenne så godt til band som Dødheimsgard og Ved Buens Ende heller. Man blir noen ganger litt blind for det som står en nærmest.

Selv har jeg hørt og likt hver eneste skive. Helt fra starten og opp til i dag. DHG har utviklet seg på så mange måter, men jeg synes allikevel det er en noe veldig organisk med måten det har foregått på. Noe av det jeg liker best med DHG er likevel at hvert album på et vis utgjør et eget univers.

I all den tiden gutta har drevet med musikk har jeg operert som skribent. Jeg har skrivi mye både for og om mange band, men aldri om DHG. Derfor har dere det altså her. The story of Dødheimsgard, according to Hege.

 Blå

Blå er et sted med helt spesiell atmosfære. Smugene rundt som er så nydelig dekorert med gatekunst. Den deilige beliggenheten ved elva, med den pittoreske lille brua som går over og leverer deg rett i uteserveringen om sommeren. Jeg har vært på kule klubber og barer i andre land som også har klart å skape unike atmosfærer. 

Det jeg synes er så bra med Oslo er for det første av vi har en god del steder med spesiell ambiance. I motsetning til i andre europeiske hovedsteder som er mye større i areal ligger alle de kule klubbene våre ganske nær hverandre. 

Hvis man for eksempel er på ferie i Oslo og vil innom flere utesteder på en kveld er Blå et skikkelig bra sted å enten starte eller avslutte kvelden.  Spesielt på sommeren. Det er sjeldent vakkert. Når det er sagt kan det være like så vakkert om vinteren når hele landskapet ved elva er frossent.

 DHG og I.N.I live på Blå

 Torsdags kveld var jeg selvsagt sent ute til DHG gigen. Ikke selve DHG, men oppvarmingsbandet I.N.I fra Trondheim. Jeg hørte at de var i gang da jeg var på vei ned bakken mot Blå. Etter at jeg hadde kommet meg innenfor, og møtt Sturt som sto og glimra i djbua, fikk jeg tatt bandet i nærmere øyesyn. Jeg var ikke sikker på hva jeg skulle forvente meg.

Når jeg prøvde å researche bandet for noen dager siden fant jeg nesten ingenting, på hele internettet! Ellers er infoen om dem ikke tagga godt nok. Det eneste jeg fant var facebook siden deres, og der var det bare et enslig bilde, ikke sto det stort der heller. Jeg fant forresten en artikkel som sa noe om særegen growling, men etter å ha hørt I.N.I selv vil jeg ikke si at det var en spesielt god beskrivelse av vokalen.

 Personlig mener jeg at vokalen var sjeldent god. Vokalisten leverte aggressivt, sykt, melankolsk, klare partier, growling, skrik og til tider hvisking. Det utgjorde en utrolig velavrundet helhet, og var veldig stemningsfullt. Teknisk sett var det selvsagt godt utført. Det var faktisk den eneste forventningen jeg hadde til dette bandet. Sturt hadde jo kommet først og spionert for meg. Da vi konspirerte over telefon var vi enige om at dette sikkert var noe teknisk flinkis-prosjekt, siden alle sammen hadde kort hår.

Fordomsfull som faen fikk man rett, men samtidig en veldig positiv overraskelse. Grunnen til at man kan bli litt negativt innstilt når man tenker teknisk metall er jo at det fort kan bli kjedelig for den gjengse publikummer. Flinke folk vil ofte vise det fram, uten å tenke på om det er gøy for den som skal høre på. Det var uansett ikke et issue med I.N.I. 

Tvert imot vil jeg si at den spillegleden de utviste hadde smitteeffekt på meg i publikum. De to gitaristene haddde en veldig rolig fremtoning på scenen, men sammen med vokalisten og bassisten som beveget seg mer rundt og til musikken, var de visuelt sett interessante. Absolutt ikke kjedelig. Begge gitaristene leverte nydelige soloer, og det var i det hele tatt mange gode melodilinjer å høre. 

Bassisten var en fornøyelse både å se på og å høre. Han var god, spilte gøyalt, og var helt tydelig MED i hver eneste tone de spilte. Trommisen var like god som alle de andre, og gjorde litt vokal i tillegg. Vokalisten brukte maske og gorde en veldig god figur. Han var også veldig tilstede i opptredenen sin. De lekte seg mellom ulike stemninger, stilarter, og uttrykk, men skapte likevel en utrolig harmonisk helhet. Det er i slike tilfeller man blir helt blown away av flinke folk. Alle elementene til sammen ga meg en stemningsfull, spennende og gledelig kunstopplevelse. De hadde definitivt soul, og de vant meg over.

Få ut mer bilder og info om dere selv på nett gutter! Folk må kunne finne dere hvis de leter. Det er også det eneste jeg kan gi dere råd om, alt annet har dere åpenbart full kontroll på.

 

Dødheimsgard bygde opp stemningen med forheng foran scenen mens de gjorde seg klare. Jeg hadde vært ute og tatt en sigg, og når jeg kom inn igjen var det stappfullt av folk. Hvor kom de fra? Jeg så ikke at de gikk inn da jeg var ute. Det hadde blitt utrolig varmt inne, og den intense forventningen i publikumet bygde opp et tordenværlignende trykk i lokalet.

Da introen satte i gang og teppet gled til side, var det kun et par triggerhappy fotografer som blitzet i vei, for øvrig var publikum stille. Scenen var dekorert med hvite og svarte levende lys. Det ga en umiskjennelig aura av black metal nordic style. Så satte de i gang.

Publikum forløstes i headbanging, løftede horn og ulike former for utrop. Anerkjennende nikk var å se lenger bak i lokalet. Dødheimsgard var intense i framtoning og lydbilde. 

Lyden holdt generelt veldig høy standard på Blå. Det var ingenting å sette fingeren på hverken med I.N.I eller DHG. Lydmannen var forøvrig sjeldent høflig, i tillegg til flink. Jeg tok meg i å tenke at det eneste som muligens kunne gjort det ennå bedre var hvis Hinkel kjørte lyd. Men det er ikke så sikkert, selv om jeg regner ham som Oslos beste lydmann. Det var veldig full lyd, og det gjorde nok også sitt for intensiteten.

Lyden var jo et element som gjorde at det var veldig annerledes å høre de gamle låtene live enn på sine respektive utgivelser. Et annet var at det nå er Yusaf som gjør all vokalen. Noen kan kankje foretrekke det gamle varierte vokallandskapet, men jeg mener det gir DHG en helt ny dimensjon. I stedet for å veksle mellom stemninger føler jeg at Yusaf sin vokal alene gir lyden et mye kraftigere uttrykk. Han har jo også utviklet seg enormt mye som vokalist siden midten av nittitallet.

Det var kanskje kombinasjonen av de gamle låtene, den gode lyden, hva som lød som feilfri fremføring, og Yusafs vokalprestasjon som gjorde dette til en utrolig intens opplevelse. Settet var jo uvanlig langt også. Jeg er litt kresen og kan lett begynne å kjede meg under lange konserter, men DHG klarte å holde på oppmerksomheten min helt til siste låt.

Det er sant at jeg innvilget meg en liten røykepause, men det var mest for å kjøle meg ned. Jeg hadde tross allt kavet meg frem og tilbake mellom folkene foran scena for å prøve å få noen gode bilder. Som den raskeste rullingsrøykeren på begge sider av Akerselva klarte jeg lett å være inne igjen før det hadde gått fem minutter.

DHG spilte en par tre låter til før de hadde tenkt til å gi seg, men publikum lot dem ikke slippe unna så lett. To låter til klarte vi å presse ut av dem med ivrige tilrop og ellevill jubel. Før hånda til Yusaf låste seg i en klolignende krampe, han takket for seg, og vinket et krabbeaktig farvel.

Jeg kan ikke annet enn å la meg imponere over det fysiske aspektet av å spille en så lang gig i et varmt og fullt lokale. Det rant så mye svette ned fra panna til gitaristen på venstresiden da han bøyde seg forover at det så ut som han hadde en slags vårsmelting på gang. Alle sammen var gjennomvåte og sannsynligvis fullstendig utmattet da de var ferdig.

Etterpå følte jeg meg skikkelig gira. Etter en rask øl og gratulasjoner til Yusaf vendte Sturt og jeg nesa hjemover. Vi snakka oppglødd til hverandre i taxien. Begge to var i en stemning som spruta og freste som en nysløyd fisk i en stekepanne.

På vei inn i blokka vår ville Sturt at jeg skulle gjengi hva Yusaf hadde svart om Aldrahn på gjestevokal i intervjuet. Jeg forsøkte etter beste evne, men dette resulterte bare i at Sturt begynte å diskutere fordi han ikke var enig. Ikke i gjengivelsen min som så, men av grunnene jeg oppga og hva Yusaf syntes. Jeg så meg nødt til å si at dette er det Yusaf som bestemmer, og det nytter ikke diskutere det med meg. Hvis du føler så terkt for det, må du ta det opp med ham. Sturt var så oppspilt at jeg måtte be ham dempe seg flere ganger. Til slutt sovnet han lykkelig og utslitt på sofaen. Han hadde jo tross alt vært dj i tillegg til fan på gig.

Søvnen fant ikke meg like lett, men etter en stund klarte jeg likevel å gå å legge meg i senga. Trodde jeg i det minste. Glasset mitt var på soverommet når jeg våknet, men når jeg kom ut i stua så jeg at det var cola utover hele stuebordet. Jeg antok at Sturt hadde hatt et uhell før han dro på jobb, for jeg så at han hadde glemt telefonen sin. Da Sturt kom hjem fra jobb anklaget jeg ham åpent for å ha sølt.

Nei det var du, sa han. Hva, sa jeg. Ja, sa han. Jeg våknet så vidt i løpet av natten, og da satt du rett opp og ned og sov i sofaen. Glasset ditt var veltet, og bordet var tilsølt, men jeg reiste det bare opp og sovnet igjen. Aha, da har jeg drukket cola i søvne igjen. Det er ikke første gangen. Det hender jeg gjør ting i søvne når jeg sover urolig. Favorittene er coladrikking, røyking, og godtespising. Det er sjelden jeg går rundt, og jeg har aldri skrudd på ting i huset, men den røykinga i søvne kommer sikkert til å ta livet av meg en dag. Jeg har ikke tall på hvor mange topper jeg har med svihull. 

I natt har jeg altså sovet sittende, sølt, drukket cola, gått rundt og sikkert røyka også. Alt mens jeg sov. Kanskje DHG burde komme med ADVARSEL: Ekstremt oppkvikkende effekt. Vanlige bivirkninger er søvngjengeri og annen søvn-pøbleri. Plutselige utbrudd av sterke følelser kan også forekomme.

Proxy Management

Den ansvarlige for å virkeliggjøre denne 90-tallsdrømmen, i tillegg til bookingansvarlig på Blå, er Proxy Management. Alle som kjenner metall i Oslo kjenner Proxy, eller burde gjøre det. Mye som meg selv har hun drevet med metall siden hun bare var jentungen, og visst har hun spilt litt sjæl, men det kan alle lære seg. Det er imidlertid ikke alle som har like store administrative talenter som henne.  

Hun er en av dem som klarer å ha med seg jobben sin hele tida, som klarer både å kose seg og å gjøre avtaler med bransjefolk og musikere samtidig. En av disse ildsjelene som i tillegg til å legge inn en masse gratis arbeid i metallscena, også bidrar til kulturlivet i Oslo i en videre forstand. 

Den lange erfaringen hun har på fagfeltet sitt har hun riktignok ervervet seg gjennom å jobbe med metallband, men nå har hun mye mer enn metall i stallen sin. For Proxy kan mer enn metall, hun kan musikk, og man ser med blotte øyet at hun elsker det hun gjør. Hun er definitivt en person man har nytte av å kjenne om man ønsker å etablere seg som liveband i Oslo. Hun har sinnsykt stort kontaktnettverk, og hun leverer det hun lover. Dessuten er hun kul.

Dere som trenger noen til å booke dere i Oslo kan komme i kontakt med Proxy her.http://www.facebook.com/proxy.mngt?ref=ts

DHG intervju

Dere har jo blandt annet spilt både i Nederland og i Tyskland nylig. Hvordan opplever du mottakelsen hos publikumet ute i europa?

Folks holdninger som konsertdeltakere er ofte veldig geografisk forankret. I Europa generelt, det finnes alltid unntak selvfølgelig, er folk ganske avmålt. Jeg har spilt konserter hvor publikum ser ut til ha mord i blikket, men det er de samme folka som kommer opp etter konserten for gratulere meg med årets gig.
Mini garden med gutta som kjører “TRUE” metall pakka 666 %, står gjerne helt foran, og fremfører lidenskapelig en nakketaktfast version av låtene konserten igjennom. Den sofistikerte garde står litt på avstand, men såpass nærme at de indirekte avslører sin interesse. Alvorlig min, armene i kors, analytisk blikk og bena støpt fast i gulvet i halvannen time.
Spredd rundt om i resten av lokalet har man så de som kun perifert bryr seg om deg, ikke vet hvem du er, eller hater deg. Denne gruppen mennesker, får gjerne ett mer definert forhold til deg i løpet av kvelden.
Noen ganger er det så dødt foran scenen at man helt tydelig kan erindre begravelser med mer liv og spenning, så derfor har jeg lært meg å se etter andre ting under gigen. Er det noen som går i løpet av konserten ? Er det mange som tar bilder ? Beveger det seg noen lepper, bortgjemt bak hennafargede hårlugger ? Høy eller lav kne- og hofte- luft-tromme faktor ?
Folk har ulike behov de definerer seg igjennom og utrykker det enten passivt eller aktivt. De søker nok den samme feelinga i bunn og grunn, men har to motsatte måter å ta det inn på.
Personlig synes jeg jo folk må få lov til å være den konsertdeltakeren de er komfertabel med å være. Og det nytter jo ikke å prøve å lese hva alle føler oppe fra en scene. Er man virkelig opptatt av hva “fansen” eller publikum syns, så må man ta seg en tur ut i folkemengden og slå av en prat.

Du laget materialet til de første DHG skivene da du fremdeles var veldig ung. Hvordan føles det å fremføre dette materialet nå?

Jo, det er helt og holdent svært givende. Vi jobbet med disse låtene som band for snart 20 år siden og merkelig nok så føles det underlig nært og kjært å ta tak i disse sangene igjen selv om dhg idag er en helt annen gjeng. Det er nesten som om det var igår vi la de vekk.
Som sagt består Dhg idag av en ny sammensetning mennesker, og det har vært veldig riktig å ta disse “nye” dødheimskara med tilbake til begynnelsen. De har rett og slett fått seg en komprimert og kronologisk tur gjennom bandets historie og dermed også fått festet et sterkere grep om hva som utgjør bandets hjerte og sjel.
Dhg skivene låter alle ulikt i forhold til hverandre, så derfor har jeg et like sterkt individuelt forhold til hver og en av de. Alle skivene har sin egen ånd, intellektuelt-innhold, konsept, språkbilde, atmosfæreform osv., så det er veldig lett å opprette tilknytningen til alle tidsepokene og føle at de rent dhghistorisk alle er like relevante.

I forbindelse med at dere framfører gammelt materiale, kan vi vente oss noen gjesteopptredner av Aldrahn?

Ikke i utgangspunktet, og for å være helt ærlig har jeg ikke helt trua heller. Aldrahn sin stemme og fremføringsevne er min overlegen med i hvertfall 10-15 ganger, men man får ikke se seg helt blind på sånne ting. Eller hva som er det objektive drømmescenario. For meg blir det helt feil å skrape sammen originalbesetningen kun basert på ytre faktorer. Det føles i det hele tatt litt falskt, som om man gjør seg så attraktiv som mulig for å tjene mest mulig på det uten å ta hensyn til idealene som burde ligge i bånn.
Aldrahns interesse for hele sjangeren har til tider vært ikke eksisterende, sammen med det faktum at han ga seg i bandet for lenge siden(...med metall generelt så vidt jeg hører). Jeg synes det er vanskelig å forsone det å konstruere en midlertidig dhg-setting med min iboende idealisme vedrørende  black metallens betydning for meg personlig. For meg har dette alltid vært en livslang dedikasjon og hyllest til noe som har gitt meg så uendelig mye. Og å dele den dedikasjonen med de gutta jeg har rundt meg idag, som villig  blør for bandet, betyr alt for meg.
Godt over halve livet har gått med til å opprettholde og drive dhg. Så jeg trenger en viss stabilitet og autensitet i forhold til det som har blitt et slags livsverk. “Nå spiller de fra gamle skiver, Aldrahn skal synge på to konserter, men på skiva skal ….. synge, med mindre vi får et par oldschoolbookinger til, for da tar Aldrahn turen igjen osv osv” , alt dette høres ut som to ting i mine ører, nr. 1, en gimmikk og nr. 2,et band som ikke har noe annet en nostalgi å tilby.

Dere har jo gått en lang vei når det gjelder kunstnerisk uttrykk siden nittitallet. Både musikalsk og ambisjonsmessig, hva jobber DHG mot for fremtiden?

Tiden har primært blitt delt mellom to ting: Bygge en gruppe som fungerer. En leir der det sosiale,det kollektive, arbeidsvilje og moral, lojalitet, ambisjon osv. er på stell. En harmonisk bandkjemi der det kollektive behov kommer først. At folk er med av de rette årsaker, at man bryr seg om hverandre på det medmennesklige planet og har gjensidig respekt, dette er alfa omega prinsipper for meg og MÅ være på plass før man i det hele tatt skal leke band. Har hatt nok folk innom som ikke er veldig kollektivt oreintert, eller som alltid sluntrer unna den delen av banddriften som både er dyr, tidkrevende og jævelig beinhard.
Dette er den beste gjengen  jeg har hatt på mange år. Og da mener jeg alle de objektivt målbare aspekter ved det å ha et band og de subjektive faktorene som gjør det hele til en sann glede. Jeg er jeg jævelig stolt av gutta mine. De engasjerer seg,rett og slett, ikke bare i det som er moro, men tar også sin del av det som koster krefter. I motsetning til den ensomme prosessen det har vært i mange år, så er vi et band i dag.
Den andre tingen tiden har gått med til er å forme et nytt sound. Jeg har brukt mye tid på det nye materialet. Dette materialet har endt opp som 30 skall av noen låter. Bryter man det ned er vel det sånn ca 150 riff. Disse tredve låtene skal nå i den kollektive kverna og formes til et ca 10 låters produkt som vi stolt kan banke på studiodøra med. Neste skive kommer etter all sansynelighet ut på Peaceville records til neste år.
Store dhg begivenheter i år er brutal assault og wacken festivalen,vi skulle også en tur over til usa, men det så ut som vi for øyeblikket er for store rejects til at den amerikanske stat har noe som helst ønske om å slippe oss inn. Uansett, så har vi generelt ryddet live-kalendern i år for å få skikkelig fart på plateplanene. Ny skive er nr. 1.  

For en som digger DHG er det en lansgsom pine å vente sju år mellom hvert album. Forrige var riktignok helt fantastisk, men når kommer neste?

Ja, synes du det? Det var veldig trivelig å høre. Jeg er personlig veldig stolt av Supervillain, for den kostet meg så jævelig mye å lage. Og da snakker jeg ikke om kapital, men først og fremst frustrasjon og smerte. Mange sa til meg på den tida at jeg aldri kom til å få det ferdig og burde gi det opp , derfor var tilfredsheten desto større når produktet var et faktum.
Dhg har ikke vært et lett band å holde i live, jeg synes jeg hele tiden rydder opp i fortidens søl eller jobber med å få på plass ny besetning. Det gir en følelse av å alltid måttte begynne på nytt. Noe som selvfølgelig har sin pris; innad tærer det på meg personlig og utad så føkker det med kontinuiteten i selve bandet.
Jeg kunne jo selvsagt for et år eller to siden tatt en knippe låter og leid meg noen musikere for gå i studio med, spilt inn en skive og dermed tettet igjen hullene i større grad, men dette er NEI NEI scenario for min del. Blir så jævlig upersonlig. Går man tilbake til tiden hele vår vidunderlige sjanger er tuftet på, så var det ingen som snakket om innleide muskler eller var opptatt av tidspress og den slags. Hele drivkraften handlet om å lage den beste musikken sjangeren hadde å by på. Det er idealismen jeg holder fast ved, produktets kvalitet og verdi må komme i første rekke, så får andre hensyn pent stille seg bak i køen.
Er den ulykke og forbannelse som har fulgt dhg siden oppstart tatt seg en lang fortjent ferie og besetningskabalen intakt over en lengre tid, så ser vi en skive til neste år.
Takk for tålmodigheten.
Takk for interessen Hege, vi har begge trøkket rundt i miljøet i mange år, så veldig trivelig å gjøre noe sammen.  

Vi sees i skyggene.

YsF 

Konkurranse

Så helt til sist. Sturt fikk Skyrim i forrge uke og har blitt det man kan karakterisere som litt for komfortabel med å plukke opp ting. Når jeg ikke fulgte med stjal han fire av stearinlysene til Dødheimsgard. Jeg har sagt til Sturt at vi ikke har plass til mer crap, og at han må begynne å stjele noe mer fornuftig. Derfor lodder jeg like godt ut lysene som premie i den allerførste konkurransen min. Jeg vil ha svar på følgende spørsmål.

Hva er det mest populære norske kallenavnet på den første Dødheimsgardskiva?

Jeg håper på mange gode svar, og får jeg det så trekker jeg vinneren neste lørdag. Hvis vinneren bor i Oslo kan jeg avlevere lysene på Unholy og ta bilde av vinneren til bloggen. Hvis ikke skal jeg sende dem i posten.

Simma lugnt

Hege Hund