Burzum 2012 - Umskiptar

Burzum har liksom aldri nådd helt inn. Den uendelige repetisjonen av riffa har irritert meg. Det skal være sånn, har alle sagt. Akkurat som om det skulle forandre på preferansene mine. Jeg er for utålmodig, ukonsentrert, og rastløs. Det betyr likevel ikke at jeg har ment at det er dårlig. Så jeg har hørt gjennom skivene, bare for å gang på gang komme til at det ikke er for meg.

Derfor kommer det som en skikkelig overraskelse når en Burzumskive plutselig er det. Jeg merka at jeg likte den allerede på første låta. Jøss, tenkte jeg. Hva skjer?

Klar vokal på gammelnorsk kunne fort blitt veldig feil, men ikke her. Det er ikke en mjød-svingende sing-along-vennlig farse. Enkelte partier er lavmelte med nydelige melodilinjer. Noen riff er tøffe. Ekte Burzumsk instendig gitarlyd. Skiva byr i det hele tatt på et veldig bredt spekter av stemninger, og god variasjon i yttrykkene, men beveger seg aldri mot det lystige. Det er godt å høre dette ur-nordiske på en måte som hverken høres ut som det er laget for et museumspublikum eller sklir over i det banale.

Alt høres veldig tydelig på denne skiva. Lyden er veldig klar og god. Det er ikke rom for slurvete spilling, eller sur vokal, og det er det også fritt for.

Den andre låta er den første favoritten min. Jóln. Det er den frekke lille perkusjonen på trommekanten som gjør det. Nice! Jeg liker pianolyden på introen i tredjelåta veldig godt også. Nesten like godt som pianolyden på Confessione av Biglietto Per Línferno, og det er ikke bare litt heller.

Den siste låta ble også en umiddelbar favoritt. Begynnelsen er merkelig. Når man er i skogen og alt er stille for uten fugler og sus i trærne. Så hører man en lyd, for eksempel av noe motorisert. Først et stykke borte, men så kommer det nærmere. Da stopper man gjerne opp, og bare lytter intenst. Sansene skjerper seg, man er på alerten. Akkurat det gjorde begynnelsen av den siste låta med meg. Det var ikke bare jeg heller. Kattene våre, som lå og slappet av i sofaen, satte seg opp og kikka vaktsomt rundt seg.

Det å bygge opp stemning slik at det faktisk har en fysisk effekt, er et veldig kraftig virkemiddel. Jeg tror det samme som før fikk meg til å ikke like Burzum, er det som får meg til å like det nå. Før ble jeg gretten i hele kroppen fordi jeg ikke følte at forventningen som ble bygd opp noensinne ble forløst. Denne skiva innfrir hver eneste musikalsk forventning den gir deg. Det er nærmest noe ekstatisk ved det.

Denne skiva skal jeg ha på vinyl. Jeg vil ha all lyden, for meg selv!

Simma Lugnt
Hege Hund