Bömbers på Betong

Denne uka var jeg skikkelig flink. Jeg tok kontakt med Betong tidlig, og ordna Elisabeth og meg på liste. Jeg sendte mail til Tanja sånn at hun kunne varsle bandet om at vi kom for å ta bilder. På fredag dusja jeg tidlig, gikk på butikken, og gjorde alt jeg skulle til riktig tid. Da Elisabeth kom ned til meg var klokka litt før åtte og jeg var nærmest klar.

Jeg hadde fått grønn hårfarge i posten fra England, og brukte timen vi hadde til overs på å legge inn en prøvestripe. Mamma liker ikke at jeg er blond, men hun blir ikke gladere når jeg sier at jeg bleker håret for å kunne farge det grønt. Farg det brunt, sier hun. Nei, sier jeg. Brunt er pent, sier hun. Grønt er penere, sier jeg. Nei, sier hun. Vent og se, sier jeg. Hmpf, sier mamma.

Litt etter ni var Elisabeth og jeg flinkt på vei til Betong i den blå bilen.
For de som ikke vet det, er Betong kjelleren på Chateau Neuf. Der har et klubbkonsept som heter South Of Heaven arrangert metallkonserter i årevis. Massevis av gode og rimelige konserter, hvis man melder seg inn i klubben får man enda billigere inngang, kanskje. Jeg vet ikke helt, for personlig tror jeg ikke på å melde meg inn i klubber.

Det var sånn ca fem andre som hadde kommet, så det var med andre ord rimelig tomt. Gylve og madammen sto borte i dj-bua, og var de eneste jeg dro kjensel på. Jeg gikk bort og spurte om Gylve hadde sett Tanja, men så på det glassaktige blikket han ga meg at han ikke skjønte hvem jeg snakka om. Så jeg skynda meg å si Tanja Mørk. For det er det vi kjenner henne som. Han sa nei.

Jeg skaffa meg en pils, og Elisabeth og jeg fant oss et bord. Først snakka vi litt om foto og sjekka ut scena, men det var ikke stort å si så vi sladra like godt litt. Neste gang jeg snudde meg rundt var det masse folk der. Innimellom alle sammen fikk jeg øye på Tanja og vinka henne bort.

Tanja Mørk. Like nydelig som hun alltid har vært, og ikke en rynke rikere etter alle disse årene. Første gang jeg traff Tanja var en skikkelig varm vårdag på Jessheim i 94´. Noen mennesker du møter i livet gjør uutslettelig inntrykk, og for meg er Tanja en av dem. Jeg kom jo tross alt fra enda lenger ut på landet enn Jessheim, og hadde praktisk talt aldri sett en skikkelig rocka dame før.

På hele Romerike var det kanskje et par-tre frika damer med lange skjørt og nesering jeg kunne ha sett opp til. Tanja grusa dem alle. Hun sto foran meg i bandtrøye, svarte skinnyjeans, og lilla metallic boots. Den utvokste ellers mørke panneluggen var farga skarpt lilla nederst, og matcha bootsa. Hun hadde bass og tøyveske med Shangri-la logoen på.

Jeg ga henne et tredjegradsforhør bare en imponert tenåringsjente kan lire av seg. Hun var snill og svarte på alt uten å vise tegn til at hun syntes jeg var slitsom. Når man er tenåring synes som oftest de som er noen år eldre at man er nettopp det. De vil holde på med de viktige voksne tinga som folk tidlig i tjueåra holder på med, og har ikke tid til fjortismaset ditt. Tanja var ikke sånn. Hun behandla meg som folk.

Derfor valgte jeg meg henne som rollemodell der og da. Jeg har slitt ut fire fem sånne Shangri-la vesker og farger håret mitt i frekke farger fremdeles. Uansett hvor mye mamma protesterer. Jeg har jo alltid visst at man skal være snill mot de som er mindre enn en selv, men dette var den dagen jeg erfarte hvor viktig det kan være. Det var en dag som var med på å definere meg som menneske. Shangri-la veska og de freshe fargene har blitt symboler jeg har for å minne meg på det jeg lærte da.

Hvis noen synes det høres ut som om jeg er mer fan av Tanja enn av Bömbers, så er det sikkert fordi det er sant. Det betyr på ingen måte at Bömbers er dårlig, og de tror nok ikke at jeg synes det heller. Hallo, en av dem er kjæresten hennes liksom. Så der har dere det. Tanja Mørk, så bra at bandet blir fan. På fredag så hun forøvrig ut akkurat som hun gjorde for atten år siden, minus lilla pannelugg og boots.

Rett før bandet skulle begynne å spille løp jeg opp på do for å hente papir å putte i øra. Elisabeth og jeg hadde glemt propper begge to. Så måtte jeg så innmari tisse, og tenkte at jeg kom til å rekke det, men det gjorde jeg ikke. Jeg gikk selvsagt glipp av den første låta, og jeg som hadde vært så flink. Typisk!

Jeg møtte Elisabeth nede i trappa. De spiller skikkelig høyt, sa hun. Ja, sa jeg, men tenkte ikke på å nevne at Motörhead er kjent som the loudest band in the world. Det var jo tross alt en coverkonsert, det er jo meningen å etterligne originalen. Det var høyt nok til å ligne i mine ører. Jeg putta papir i dem og gikk og stilte meg rett foran scena.

 


Jeg visste at det kom til å bli gøy på forhånd. Det var derfor jeg hadde vært i godt humør hele dagen. Det var enda morsommere enn jeg hadde forventa. Ikke morsomt sånn haha, men morsom som i at jeg hadde det skikkelig bra og koste meg. Bömbersgutta er så rutinerte livemusikere at de slapper helt av og kan showe masse for publikum. Som tilhører kommer man i en herlig symbiose med et sånt band. En tilstand hvor man føler seg avslappet men likevel veldig energisk.

En annen ting er at det er skikkelig digg å høre Motörheadlåter i en sånn setting. Det er live, men på en mye mer intim måte enn man noengang kan håpe å høre Motörhead. Det er lenge siden de spilte på klubber. Dessuten er jeg ikke sikker på om jeg har lyst til å se Lemmy på så nært hold. Jeg er ikke sånn som synes at skikkelig gamle gutter er hot, og Lemmy er tross alt eldre enn muttern. Muttern holder seg godt hun, det er ikke det, men så har ikke hun levd på speed og rock n´roll heller.

Det tøffe metalltrynet mitt hadde tatt seg ferie, og jeg smilte som en gladkristen jævel. Jeg var åpenbart overdue for en god dose skikkelig rock. Den satt akkurat der den skulle. Jeg sto foran og rista på rumpa nesten hele gigen. Så fulgte jeg litt med på hva Elisabeth dreiv med.

Det er en helt annen opplevelse å se en konsert uten å ta bilder sjæl. Vanligvis må jeg fokusere på å få tatt bilder av alle bandmedlemmene, og andre ting som handler om det visuelle utover det å bare ta det inn over seg. På fredag overlot jeg alt det til Elisabeth. I sin tid møtte jeg tross alt henne gjennom jobben. Vi samarbeider og kommuniserer lett, og trengte nesten ikke å snakke sammen i det hele tatt under konserten.

Jeg er glad for at jeg valgte akkurat denne konserten å få henne til å ta bildene på av flere grunner. Som jeg nevnte tidligere er Bömbersgutta veldig rutinerte og flinke til å posere mens de spiller. Elisabeth har både bedre utstyr og kunnskap enn meg om foto. Når bandet leverer så mange gode motiver er det ålreit å gi skikkelig kvalitet på bildene tilbake. Den andre grunnen er at det var sinnsykt deilig å bare kunne kose seg.

Jeg sto fremdeles da de spilte Orgasmatron, men når de hadde kommet til Ace Of Spades hadde jeg funnet meg en sofa. Vi hadde gått og satt oss fordi Elisabeth hadde gått tom for plass på minnekortet. Jeg sa at vi trengte noen bilder til etterpå, og hun satte seg ned og sletta litt. Så pekte jeg ut noen andre folk jeg ville ha bilder av også.

 

Så var konserten ferdig, men jeg hadde kost meg så mye at det var greit. Alle andre så litt sånn slitne men lykkelige ut også. Spesielt bandet. Jeg hadde sagt til Elisabeth at vi måtte henge igjen litt. Jeg gidder ikke bli her til fire altså, sa hun. Jeg var sånn, jiiz, vi skal ikke det da.

Vi trengte ikke vente lenge heller, for ganske snart kom Tore ut for å hjelpe Tanja med merch-boden. Da gikk vi bort dit og spurte hva han syntes om gigen selv. For oss var det som å feste, sa han. Sånn var det jo for publikumet også. Det er skikkelig luv 4 rock n´roll når et band får til å feste med hele publikumet sitt.

Så spurte Tore om vi ville være med backstage og da sa jeg ja. Det var akkurat det jeg ville faktisk. Vanligvis har jeg ikke egentlig lyst til det. Backstager er som regel knøttsmå røykfylte rom med altfor mange folk i. Denne gangen var inget unntak.

Olve satt og snakka høyt og energisk til Attila, så det var ikkeno vits i å prøve å bryte inn der. Jeg har ikke fulgt med på Mayhem i det siste og jeg kjenner ikke Attila, så jeg vet ikke hva jeg skulle ha spurt om. Jeg regner meg selv for å være en rimelig høylytt og flamboyant dame. Det finns imidlertid en breial bergenser jeg ikke gidder å konkurrere med. Mister Bömber himself, Olve Abbath Eikemo. Det blir for mye jobb, og ikke minst veldig slitsomt for øra.

Ikke forstå meg sånn at jeg prøver å si noe negativt om ham, for det gjør jeg ikke. Han har en stor og flott personlighet, og er som født til å stå på en scene. Det blir åpenbart så snart man ser ham gjøre det.

Trommisen Pez har jeg truffet før, og dessuten liker jeg trommiser ekstra godt, så da spurte jeg hva han syntes om gigen. Han sa akkurat det samme som Tore. Konspirasjon! De har blitt enige om hva de skal si på forhånd. Så åpnet han kjøleskapet og tilbød meg pils. Er det rart jeg liker trommiser eller? Jeg sa neitakk da, for jeg hadde egen. Men det var skikkelig snilt uansett. Elisabeth sa også neitakk, for hun skulle kjøre bilen hjem.

Elisabeth tok noen flere bilder. Jeg drakk opp pilsen min, og så gikk vi. På vei ut møtte vi Mirko og Maja og spurte om de skulle sitte på hjemover. Men de skulle på Unholy. Så skrådde Elisabeth og jeg over kunstgressbanen og hoppet i den blå bilen. Ved t-banen tuta vi på Gylve og dama. It was a happy honk.

Jeg var veldig fornøyd med kvelden, og det var Elisabeth. Det ble Småen Johansen også når jeg kom hjem og avleverte to vinylsingler jeg hadde kjøpt til han. Studfaust og Batallion, to av de andre prosjektene til Tore. Hvis noen lurer på hva Småen gjorde alene hjemme, så kan jeg informere om at han hadde feber og måtte holde sofaen. Elisabeth ble med opp en tur og vi (med vi menes jeg) snakka høylydt og oppspilt om konserten. Ikke ulikt en viss bergenser noe tidligere. Man skal visst ikke kaste hus når man sitter i et steinglass, jeg har hørt at det betyr uflaks.

Simma Lugnt
Hege Hund