Om Fenris, Fotballfrue, Og Fete Typer

Denne helga har det skjedd litt av hvert. Fenris har hatt bursdagsfeiring, Fotballfrue er fin igjen etter å ha født, og Suzanne Aabel har skapt debatt med å sinnablogge om sistnevnte.

Bursdagsfesten til Fenris var hyggelig. Dere som bare lurer på det kan slutte å lese omtrent nå. Da jeg leste bloggen til Suzanne på torsdag følte jeg meg også feit, og jeg har ikke født engang. Jeg var fremdeles menstruelt oppblåst, og full av hormoner og følte meg som følge fremdeles feit da jeg gikk i bursdag på fredag. Da jeg våkna på lørdag følte jeg meg litt bedre.  Dessuten er jeg ikke feit, jeg er bare tjukkere enn jeg har vært.

Tynn fra starten

Suzanne er forresten heller ikke feit. Hun er fet, som i tøff, og veldig pen. Det er imidlertid lett for meg å si som står på utsiden og ser på henne. Hvordan man føler seg på innsiden har sjelden noen reell sammenheng med hvordan man ser ut.

Kaldt å være tynn

Jeg vet det fordi jeg er et av de usmakelige menneskene som alltid har vært syltynn uansett hva jeg har spist. Det er bare det at jeg aldri har klart å spise særlig mye. Ikke fordi jeg ikke vil, eller har vært redd for å bli tjukk. Bare fordi jeg ikke har fått det til rent fysisk.

Maten har vokst i munnen, jeg har hatt problemer med å svelge, hatt ufrivillige brekninger og oppkast. Jeg har opplevd det helt siden barndommen, men det ble mye verre da jeg fikk en kjip kjæreste i tenåra. Han var sinnsykt sjalu, kontrollerende, og rett og slett bare slem. 

25 år og ca 55 kg

Det er sinnsykt stressende å hele tiden passe på å ikke si eller gjøre noe feil. Noe som setter i gang helvetet. Jeg var så frynsete at jeg ikke klarte å tisse hvis det ikke var lås på dodøra eller hvis det var glippe under den. Jeg klarte ikke å fortsette å spise hvis noen ba meg om å forsyne meg mer. Jeg tålte ikke noe form for press i forbindelse med mat, og enhver kommentar føltes som press.

Sommeren før studiestart

Jeg er 168 høy med spinkel beinbygning. Fra jeg var fjorten til jeg var enogtjue veide jeg 47.5 kg. Da la jeg plutselig på meg femten kilo, men uten å prøve gikk jeg stødig ned igjen. Da jeg var femogtjue og begynte å studere veide jeg omtrent 55. Da jeg var ferdig tre år etterpå var jeg nede i rundt 45. Det er ikke pent når man er åtteogtjue og ikke dverg.

Andre året på skolen

Jeg var så tynn at man kunne telle ribbeina mine uten at jeg trakk inn magen. Knoklene i ryggraden sto ut. Til og med brystbeinet kom til syne, og det begynte å vokse lyse dun mellom puppene mine. Da jeg hadde mensen blødde jeg ekstremt mye og noen ganger hadde jeg så sterke smerter at jeg kasta opp. Da jeg ble sjuk ble jeg veldig sjuk, og det kunne henge i i flere måneder. Jeg sov nesten ikke, mista masse hår, og det jeg ikke mista ble grått. Jeg skriver ikke dette fordi jeg synes synd på meg sjøl, men fordi jeg vil gi et bilde av hvordan det er å bo i en så tynn kropp.

Det er forresten vanlig å miste mensen når man blir for tynn eller hvis man trener for mye også. Det er fordi kroppen ikke har overskudd til å produsere kjønnshormoner og holde eggløsningen i gang. Jeg blør mindre og har lite smerter fra mensen nå.

Tredje året

Det har tatt meg lang tid å skjønne at det var stress og nerver som stjal matroa mi. Nå veit jeg at jeg må ha nettopp ro for å få til å spise, eller til og med føle meg sulten. Hos meg trenger ikke signalene fra magen gjennom hvis jeg er stressa. 

Siste semesteret

Det finnes mange som er motsatte av meg, og som legger på seg uansett hva de gjør. Som spiser mer hvis de blir stressa. Det går jo egentlig ut på det samme. Det er følelseslivet som styrer spisemønsteret.

Barndommen min var en parade av naturlige kvinnekropper. Mamma, bestemora mi, tanter og damer på offentlige bad i alle størrelser og former. Jeg oppfatta fra omgivelsene mine at det var sånn jeg kom til å bli når jeg ble voksen selv. 

Alt vi svarmetallere vil er å være grimme

Allikevel er muttern av generasjonen som levde med Twiggy. Jeg tror ikke nødvendigvis det var så bra for dem. Så kom åttitallet med Grethe Roede og fucka opp alt. Etter det har den ene trend-dietten tatt den andre. Mamma har aldri vært helt fornøyd med kroppen sin etter at hun begynte å legge på seg.

Jeg lurer på når i livet det er lov å bli litt tjukk nå. Alle forteller meg til stadighet at jeg burde trene mye. Taxisjåførene som kjører meg til og fra sykehuset. Vennene mine hver gang de kommer innom på besøk, og kjente som ukjente. Nevrologene sier at musklene mine ikke er problemet, og at jeg er veldig sterk. Ikke en gang nå, det året jeg har vært dårligst i mitt voksne liv og har hatt store problemer med å bevege meg, er det tilsynelatende greit at jeg legger på meg.

Sliten etter Fenrisfest, har ikke engang født

Hvis Fotballfrue skal være malen, er det ikke en gang nødvendig å legge på seg litt i forbindelse med graviditet eller i etterkant av fødsel. Hvis du gjør det er du et lat svin som fortjener at resten av samfunnet ser ned på deg. Det er signalet hun sender ut, men om hun eller tilhengerne hennes helt fatter at det er det som skjer er uvisst.

Jeg er veldig enig i denne kommentaren som sto i Dagsavisen for et par dager siden.

Jeg er utdanna journalist, og har tatt et bevisst valg om å ikke lese ukeblader, aviser eller se på nyheter.  Det handler om at jeg ikke vil ta innover meg den virkelighetsoppfatningen mediene til en hver tid promoterer. Jeg vet at avisene styres av salgstall. De tre største selgerne er Sex, Sjokk, og Frykt.

Det er greit å bli eldre

Suzanne er journalist, og det viser seg jo når hun skriver en så treffende kommentar om et fenomen i samfunnet. Det er åpenbart at det rører ved noe hos folk enten de er på ene eller andre siden. Meg inkludert. Men jeg visste at Suzanne er journalist, bare ikke at Fotballfrue er det.

Det er greit å forandre seg

Det vil si at hun også burde vite hva hun driver med. Det vil si at det ikke er Suzanne sin oppgave å verne Fotballfrue mot sin egen dumhet, eller sy puter under armene hennes. Som er det hun gjør hvis hun er raus eller tar hensyn til den nybakte mora, som så mange etterlyser. Fotballfrue burde vite at hun ikke har noen andre enn seg selv å takke dersom det blir drittstorm. Hun lever av å være snakkis, utdannelsen hennes bør ha gitt henne verktøyene til å takle det.

Det er viktig at Suzanne skrev det hun skrev. Det er viktig at unge jenter ikke måler seg mot uoppnåelige kroppslige idealer. Det er viktig at vi voksne damene ikke gjør det heller. Det er viktig at vi er bevisste på hva slags budskap vi sender ut. Selv et instagram. Spesielt når man når ut til så mange. Det er oss småjentene tar etter.

Gylves Underground Resitance

Jeg har vært hetro hele livet, og jeg vet det, fordi jeg alltid har elska mannfolk. Små, store, tjukke, tynne, pene, og veldig pene. Det er likevel en type mann jeg er ekstra glad i. Den typen som elsker damer, alle slags damer, og lager låter om det. Men det må være fett. Som Kiss. Eller Darkthrone.

Darkthrones Underground Resitance er en liten konfektbit av en skive. En Darkthronish delight. Med bare seks, men gode låter, får man umiddelbart lyst på mer. Da hører man den like godt en gang til. 

Det som imidlertid er litt synd, og dette kommer til å høres selvmotsigende ut, er at Valkyrie er litt lett å få oppheng på og den kommer som låt nummer to. Dermed blir det altfor lett til at man setter på Valkyrie, fordi man går og nynner på den, at skiva blir stående på, man hører den derfra, og så får første låta ufortjent lite oppmerksomhet.

For Valkyrie er en nydelig låt. Den åpner med en stemningsfull akustisk gitarintro, og følger opp med riffing og vokalinjer som er så utsøkte og innbydende å synge med på, at jeg ikke har sett liknende fra Fenris siden Storm. Virkelig, er vi her igjen? Da håper jeg han er forberedt på at dette er noe som mange kan komme til å like. Til og med folk som ikke kjenner til Darkthrone fra før, eller har sterke tilknytninger til metal.

(... ikke synes jeg han skal komme og ødelegge det for oss etterpå heller. Sånn som han har gjort med Storm. Det er kjipt hvis en så fin låt skal bli noe vi aldri kan nevne eller sette på når vi er sammen, uten at han skal få trassanfall og gå sin vei ...)

Når jeg leser tekstene mens jeg hører på skiva, merker jeg meg en del ting. Det er tydelig at Gylve har mer erfaring som tekstforfatter enn Ted. Man kan si at Gylve er mer stilsikker både med det poetiske og det tekniske selv om dette med riming er noe ganske nytt for dem begge. Likevel er Ted tydelig mer rutinert som vokalist, dermed er han merkbart sterkere på dette med å skrive tekst som lar seg plassere godt på melodiene.

Som vanlig er jeg mest opptatt av tekst og vokal. Det er liksom det som gjelder, uansett hva jeg hører på. Men hva mener Gylve selv? Ikke bare om skiva, men om andre emner som er sentrale i år. I livet for den saks skyld.

La oss få det få det på det rene en gang for alle, hvor mange kjærester har du egentlig hatt?

Vel...jeg gifter meg kun for annen gang nå, jeg da (i desember). Ettersom jeg er mye i media er jeg temmelig fuckings privat i privatlivet og liker best å bare henge m dama. Så jeg byr på meg selv men forsøker å ikke ta med så mange andre i dragsuget. Natassja var kun en fiktiv person, typisk King Diamond måte å skrive på. (Det var ikke det jeg spurte om, og du svarer på neste spørsmål. Red.)

Argh, journalister stiller teite spørsmål

Det vises allerede i Natassja In Eternal Sleep og nå i Valkyrie at du er glad i damene. Er kjærligheten viktig for at du skal fungere optimalt, både som kunstner og i hverdagen?

Tja, jeg hadde ikke noen kjæreste da jeg starta band, starta Darkthrone, starta Isengard, ble med i Valhall, øvde med Mortem, spilte inn demoene, fikk platekontrakt endelig, øvde og spilte inn første skiva...jeg var jo drithypp på det da, men jeg fikk jo utretta utrolig mye uten å ha hatt det, så sånn sett så kan man ikke si at det TRENGS kjæreste som ung musiker for å oppnå noe. Bare kjærlighet til musikk, tenker jeg.

Aargh, finnes det ingen ende på idiotien

Men nå har vi jo kjøpt rekkehus og investert mye i et liv sammen og da blir det litt hypotetisk å spørre hvordan jeg hadde klart meg uten. Det jeg tror mest, er at uten INTERNETT-tilgang så hadde nesten ingen fungert optimalt i detta miljøet lenger, og at vi skal tenke mere over dette enn "med-eller-uten-kjæreste-temaet". Men for all del, jeg husker hvordan livet var uten kjæreste (såvidt haha) kontra det å alltid ha det og jeg velger jo helt klart det siste.

Liker å ha kjæreste

Det er jo hundre år siden kvinner fikk stemmerett i år. Hvor synes du kvinnekampen bør utkjempes i 2013?

Jeg sitter litt på gjerdet i forhold til kvotering. Og etter å ha vært veldig involvert i Aftenposten så valgte jeg i sommer å si opp abonnementet til fordel for Oppegårds lokalavis. Jeg mener at jeg har forsøkt å holde meg oppdatert på alle fronter man blir servert gjennom en seriøs avis som Aftenposten i godt over 10 år, men føler likevel at jeg får lite bruk for det i det daglige artistlivet. Har tenkt endel på at jeg ville forsøke mikrofokuset og bestemte meg for å abonnere på lokalavisen i stedenfor. Jeg mener at jeg på mange plan er i ferd med å RETURN TO THE WOMB og jeg reflekterer over det daglig. Jeg leser opp de gamle bøkene mine en etter en, har mye KONTAKT med mine gamle TING, flytter tilbake til der jeg vokste opp...og dette har vært en prosess siden jeg flytta i 1987.

Hvis vi så ser på hvor meget jeg var involvert i feminisme eller kvinners plass i samfunnet eller menns plass i samfunnet for den del i 87 kontra nå så vil jeg ikke si at jeg har lest OVERVELDENDE mange timer om subjektet. Jeg har ikke nok kunnskap om dette til å uttale meg. Artister bes uttale seg om mer og mer og de har bare ikke greie på så mye. Jeg har greie på musikk og marka og det for jaggu meg holde. 

Hvem er dine kvinnelige forbilder?

Nå har jeg aldri hatt noen forbilder syns jeg, er forferdelig dårlig på dette med idolisering. Jeg digga Kevin Keegan som liten, jeg skulle bli fotballproff i England og tjene penger til muttern. Nå har muttern TO hus så det er ikke noe jeg trenger å bekymre meg over, føler jeg. 

Jeg syns Anette Sagen har gjort seg veldig godt, hun har ufrivillig kommi opp i en situasjon som gubbeveldet i idretssorganisasjonene har takla pinlig dårlig til tider, og det hjelper vel ikke på den ufrivillige symbolverdien hennes at jeg også nevner henne her...men sånn har det blitt. Hu er flink til å ikke kokettere (i motsetning til meg, hahaha). 

Ellers var det en fast spalte med faste spørsmål i A-magasinet hvor det ene spøsmålet var "hvem syns du er verdenshistoriens mest imponerende". Planen min var der å svare "fotball jenter overalt i verden" på det spørsmålet. 

Oh yeah, fotballjenter

Så får du vel si noe om den siste skiva..? Hvis ikke du er helt lei, i så fall kan du velge på øverste hylle.

Nå ble jo det en veldig TYDELIG skive, da. hvorfor? Vel det er ikke ofte vi bevilger oss 3 års pauser. Men det bare ble slik. Hadde en del forandringer i livene våre og låtskrivinga stoppa plutselig opp. Så er det det at jeg alltid må gjøre så sykt mange intervjuer (dette er nr 104 ift T.U.R.) at jeg ender opp med å gå helt i kjellern etter hver skive. Jobben begynner ETTER at skiva er ute for min del og det er mentalt helt .... nærmest uakseptabelt. Tipper en rundt 90 intervjuer ville knekki en liten prosent av folk i avhør, hehe. 

Så det jeg kan si om skiva er at jeg ikke har fått'n på avstand nok. Valgte just ut THE ONES YOU LEFT BEHIND til en best of vinylbox MED DARKTHRONE-BOKA som kommer i 2014, da det kun var EN av de 104 journalistene som nevnte den låta. haha. 

Forøvrig er det uvant å skrive tekster som skal passe med låter men i Darkthrone var det jeg som starta det der, Ted ville helst alltid at jeg skulle skrive alle tekstene mens jeg personlig TROR mere på vokalister som har egne tekster. Så jeg pressan litt til å skrive egne tekster og nå har det blitt fryktelig bra. Det er en god noia å tenke på at de truende tekstene kanskje er skrevet om meg, da blir jo den brutale (nei ikke døv cookie-monster growling men REELL brutal) vokalen hans ekstra personlig og skremmende. Siden 5 av 6 tekster er fordømmende (vi er noen righteous motherfuckers) så bør de færreste INKLUDERT OSS selv ikke føle seg så inderlig trygge fra tekstenes refsing.

ikke trygg for egen refs

Jeg syns egentlig ikke at jeg sliter (Det var ikke det jeg sa. Red.) med å sette ord til musikken, men når man setter ord TIL musikken (songwriting) og ikke skriver tekst FØRST (artistisk snarvei if there ever was one, og også noe vi alltid gjorde før) så blir det jo mye tilfeldig, da er det MUSIKKEN og sangrytmen som er viktig og ikke nødvendigvis teksten. There's pros and cons about everything. For meg har det alltid vært EKSTREMT lett å skrive kunstnerisk gode tekster uten å tenke på musikken som følger. 

Foto: Aftenposten

Så når man legger om musikkstilen til uoppdaga pen speed metal fra tidlig åttitallet så må man legge alt det trygge kunstneriske vekk og kaste seg inn i det mere banale ALLIKEVEL uten å miste noe av særpreget. Det får gå som det går. Jeg har omtrent kun fokus på speed metal fremdeles og har hatt det i mange mange år nå, som inspirasjon for egne låter. Allikevel dukker det opp helt andre ting, rock, sakte drit, celtic greier, you name it, og jeg tar med det for ikke å KUN bli en speed metal-kis. Jeg vet av erfaring at hvis jeg lar meg bli for enspora så ender jeg alltid opp med å hate "den perioden" senere i livet. Eller? (Jepp. Red.)

Ah, endelig ferdig med teite spørsmål. Nå ut på T.U.R.

Simma Lugnt
Hege Hund

Thomas og Gylve torsdags dj's @ Unholy 28.07.11

Så har turen endelig kommet til Unholy. Selve metall-Oslos perle. Det eneste stedet man kan nyte death, thrash, black og alle andre typer vass metall, til langt ut i de små timer, hver eneste natt. Nå tenker sikkert noen av dere, men hva med Rock In. Æsj sier jeg bare. Puddelrock og pils som smaker såpe, nei takk! Dere ser ikke meg der i alle fall.

Men på Unholy der er jeg oftere enn noe annet sted i byen. Dessuten er det lett å finne, for det ligger tvers over gata for Blitz. Nå trenger ikke dette å oppfattes som en åpen invitasjon til å stalke meg der, og bare vit at jeg har kommet til det punktet at jeg politianmelder stalkers. Det spiller ingen rolle hvor høy iq du har, hvor mye statsvitenskap du har studert, eller om jeg kjente deg en gang. Anmeldelse neste stopp!

Så litt mer om hvorfor Unholy er et fantastisk sted. Fordi de har det beste personalet som nesten alltid spiller ønskelåtene dine. Fordi de har god øl, i rene glass, og ikke helt lammende priser. Fordi de har skikkelig fet dekor, som jeg ikke kan si så mye mer om, fordi det er Sturt, Barbara Darling, og undertegnede som har laget den, men dere kan lese hva en uavhengig kilde sier om det her. http://www.metaltravelguide.com/europe/norway/oslo/unholy

Fordi klientellet er kult og sist men ikke minst fordi de har de beste metaldj'ne i typ verden. Denne kvelden hadde vi kommet på Unholy for å nyte nettopp det, i tillegg til pils selvsagt. Gylve hadde gitt beskjed i så god tid (det vil som regel si rundt ni et par morgener før) at jeg tilogmed hadde ordna meg avspasering på freddan.

Så var det duket for en helkveld med 70-talls heavy i verdens feteste metalpub da. Det lovte godt. Det var "the hottest barman ever" Kai som jobbet i baren. Det var allerede kommet et par gamle venner, så vi fikk oss øl og slo oss ned.
Søte 70-tallstoner strømmet ut i lokalet. Noen av låtene fikk sågar trampeklapp og ellevill jubel fra de tidlig fremmøtte. Det var akkurat passe varmt, og pilsen var akkurat passe kald

Halleluja

For en som er født på 70-tallet er det noe helt spesielt med å høre musikk fra det tiåret. Det er nettopp det å høre igjen de aller første lydene man hørte i livet. Noe med det som er enormt trøstende, som stemmen til mamma. Jeg har lenge gått rundt og trodd at jeg er en lite åndelig person. At religion og religiøse har noe slags monopol på åndeligheten, men det er feil. Jeg trenger ikke religion, for jeg har musikken. Unholy er a church of metal og Thomas & Gylve is preaching the gospel.

Utover kvelden kom det flere kjente smygende ned trappa. Ann forteller meg at hun snart skal arrangere Children of Technology konsert på Uholy. Dishonorable Discharge skal være support, og jeg skal selvfølgelig være der og dokumentere hele begivenheten.

http://www.facebook.com/event.php?eid=192527780808343

Konsertarrangør-Ann

Hver torsdag kan man nyte nye eller gamle metaldj´s
på Unholy. Nå førstkommende skal Einar Einz spille mye Bathory.

http://www.facebook.com/event.php?eid=132713663486228&notif_t=event_invite

Det er noe som definitivt er verdt å få med seg, siden Einz er en Dj av det det sjeldent gode slaget.

Utover høsten vil det bli endel fete gig´r og andre artige ting som skjer der også. Vi hadde en nydelig kveld på Unholy. Deilig musikk, herlig sommervarme, og gode venner. Man kan ikke be om så mye mer. Ha en fortsatt fin sommer, og simma lugnt. Hilsen Hege Hund

Klientellet

Asfaltsame og musikkelsker

Sommerens heteste metal-par

Say cheese!

.

Metallrumper

Nattmat og beina på bordet

Mjau.. eller voff

Dj´ing @ revolver

Da Maja Maiden spurte meg på fredag, om jeg skulle henge med og høre Fenriz dj'e på lørdag, sa jeg: NEI! For jeg var skikkelig sur, etter en hel uke i resepsjonen, og kunne ikke se for meg at jeg noengang skulle bli i godt humør igjen. Jeg har nemlig vært sur sammenhengende i flere år før, og det kunne jo ha skjedd igjen.

Da jeg våknet på lørdag hadde imidlertid surheten reversert seg, og da jeg i tillegg fikk tatt meg en lang lur midt på dagen steg min personlige lykke til nærmest svimlende høyder. Det at jeg får meg en lur er nemlig noe som skjer once in a blue moon, siden jeg er en kronisk insomniac, og altså går gjennom livet som en sur søvnberøvet zombie.

Etter en særs vellykket tur til Ikea, med köttbullar og det hele, tenkte jeg at jeg kanskje skulle høre Fenriz dj'e likevel. Sambo Sturt syntes det var en god idè, og vi gikk igang med å overtale Nagash til å henge med også. Nå står vel ikke verden til påske, for vi fikk det jammen til. 



Nagash på byen, usett siden slutten av 90-tallet

 Klokka ble rundt 23 før vi klarte å somle oss ned, men vi fikk likevel sitteplass og alt var såre vel. For den som ikke har tatt turen på Revolver ennå, kan jeg opplyse at dette er et over middels koselig rockested, med god mat og trivelig atmosfære. Når de i tillegg klasker til med drevne dj's som Fenriz og Dajani, er det nærmest umulig å holde seg hjemme. Pilsen kunne godt ha vært billigere, og køen for å kjøpe den kunne godt vært kortere, men som Ella synger somethin's gotta give. Så vi setter oss til og begynner å nyte musikken. Da tenker sikkert dere, å fytti katta, det må ha vært skikkelig metal ass. Men da tar dere feil.. Med tanke på musikken da altså.





En fuzzy Fenriz snurrer skiver UTEN fuzz !?

For det var stort sett søt sommermusikk som fløt ut over anlegget. Det er nemlig noe både DJ Dajani og DJ V.K.O.M AKA Fenriz gang på gang har bevist at de har greie på. Det er få compilations som har gått så mye på repeat hos meg som disse gutta sine. Er det noen som kan lage soundtrack til en varm sommernatt så er det dem.

Offender Scarpa er på offensiven

Så ankommer herr og fru Scarpa, og jeg blir midlertidig distrahert fra musikken. For disse to er også bidragsytere av undergrunnskultur her i hovedstaden. Herr S. er teksforfatter, vokalist, bartender, og barrista og det er bare på hverdagene. Hun på sin side sjonglerer flere jobber, både betalte og frivillige. Den frivillige innsatsen går udelt til metal- eller musikk-relaterte kulturarrangement. Jeg tenker at de kan sitere svenske one-hit-hip-hop-wonder Feven -Och alla snackar om respekt från underjorden
                                         Så jag respekterar mig själv för jag var med och grävde den-
Og så kan de tenke på seg sjæl. Det synes jeg er veldig metal!

Fru Scarpa AKA Maja Maiden, DJ og femtegangs innvandrer

 

Så kom det mange andre folk som jammen også driver med kultur. Det på så mange måter at jeg ikke orker å ramse dem opp. Med så mange band mellom seg at internett går tomt for plass hvis jeg blir nødt til å nevne alle. Nei, det får bli en annen gang. På lørdag var det uansett bare drikkekulturen alle andre enn dj'ne utøvde i noen særlig grad. Ellers klødde man på myggestikk, hadde smalltalk om hvor solbrent man hadde blitt, og sto i verdens lengste dokøer.

Mistenksomme multimusikere

En sommerpunk og en wunderkind

Det var veldig varmt i Oslo akkurat denne lørdagskvelden i juli. Så jeg måtte drikke ganske mye øl. Dehydrering er rett og slett en fare man ikke skal kimse av.

Jeg øver på alternativ drikkekultur

Så skjedde det noe helt fantastisk! Folk begynte å danse. Da tenker sikkert noen at det jo er helt vanlig, men så er det jo ikke det. Ikke for metalheads. Så var det ikke bare metalheads som var der heldigvis, for musikken var veldig dansbar. Skikkelig gode rytmer, og fine frigjorte damer.

Success! In dj'ing & beard-growing..?

Dyrisk dansbart fra Dajani

Ingen kveld på byen er dog fullendt uten en liten uenighet med noen om noe. Denne gangen var det med en venn av en venn, om en stol. Jeg tegnspråka diskrèt til ham at han ikke skulle ta stolen til typen min, og det provoserte ham enormt. Jeg ser kanskje frekk ut når jeg prøver å være diskrèt avvisende, men siden han ble så sur, bestemte jeg meg for å fortsette å se frekk ut. Han ble uansett blidgjort når han så den behandlinga jeg ga hun dama som prøvde å ta stolen rett etterpå. HEI DU! Ropte jeg med den høye fæle stemmen min, og pekte med en truende finger. Jeg har lange skumle fingre, og jeg er ikke redd for å bruke dem. I pity the fool som er på andre siden av den anklagende pekefingern min faktisk, og den frekke dama måtte bare gi opp stolen. Den provoserte fyren tok meg i hånda og sa at vi var venner. Jeg sa ok.

Prøver du å ta stolen min

Så svinset alle sammen litt mer rundt, hørte mer på musikken, drakk litt mer øl, og sto i verdens lengste dokøer igjen.

Dokøen begynner her

Roman Pride

Norges sinte sønner

Så tar jeg bilder av ting som skal skje på Revolver, eller har skjedd, finn det ut selv hvis du lurer.

Traff Clint i dokø

Fett bandnavn

Menger meg med fiffen, bildet beskriver formen

Neida, hun tar ikke bilder

Ok, ett tungekyss da

Så var vi klare til å ta kvelden. Men det var en finfin kveld. Jeg ville gjort det igjen.