Sarke-post

Som jeg har sagt tidligere, hoper metallen seg opp hos meg. Nå også i postkassa. Og da snakker jeg ikke om den digitale. Jeg har faktisk fått sånn snail-mail. Post fra Sarke, med Sarke, er en Sarke-post verdig.

Thomas Sarke Bergli og jeg har kjent hverandre siden '91. Han kjørte da jeg fikk bli med de store gutta på min aller første Death Metal konsert, og han var den første som viste meg Darkthrone (se Om Black-Metal Og Haiking). Jeg husker forresten ikke om den første Death Metal gigen var Sadus på Huset i Nannestad eller Red Harvest på Jessheim, men det var Thomas som kjørte til begge to.

Foto: Erik Luyten

Han har med andre ord vært instrumentell for at jeg skulle havne akkurat der jeg er i dag. Etter at jeg ble helt oppslukt i Black Metal, spurte jeg ham hvorfor han fremdeles spilte Death. Da sa han at han skulle gjøre det for alltid, og at han hvertfall ALDRI skulle begynne å spille Black Metal. Heldigvis er han ikke så prinsippfast, og mye, mye bedre til å lage Black Metal enn å spå framtida.

 

Jeg kjenner så mange som enten liker Tulus eller Khold, og nå har vi altså Sarke. Akkurat som på forrige skive syntes jeg vokalen til Ted høres bedre ut enn i Darkthrone. Og hva mener jeg med høres bedre ut? Tøffere, først og fremst. Fordi den er litt mer typisk Thrash. Kanskje fordi den slipper den endeløse sammenligningen men den musikalske og lyriske gull-gutten Gylve. Og kanskje fordi at, selv om Ted og Gylve sier at hver av dem gjør sin egen greie i Darkthrone, så påvirker de hverandre jævlig mye. For meg er Ted en bra vokalist i Darkthrone, men ennå bedre i Sarke. Som vanlig sier jeg, ja takk begge deler.

Sturt, også kjent som Småen Johansen, merka seg et riff han syntes var skikkelig bra i første låta. Som husets beste gitarist og soleklar autoritet på det feltet, har han som vanlig rett. Jeg, som er sjølutnevnt tekstspeialist, journalistutdanna og poet på si, vendte øya mot tekstene.

For det første står alle tekstene i coveret, og det får selvsagt applaus fra meg. Jeg hater å måtte nøye meg med Internett-tekster folk har skrevet etter gehør, de er bare ikke til å stole på. Det var umiddelbart en som fanga blikket mitt. I'm Ugly, den lille tilsynelatende enkle teksten, som er nærmest teknisk perfekt. Skinnet bedrar.

Lyden er bra på skiva, i følge meg da. Jeg er som metallfolk flest egen, og vil ha ting akkurat sånn som jeg vil ha det. Thomas har vært veldig opptatt av musikk veldig lenge, og har utvilsomt mange egne musikalske preferanser. At hans og mine sammenfaller overrasker meg ikke. Jeg liker Sarke, men det er ikke så rart. Vi snakker tross alt om mannen som presenterte meg for King Diamond og Mercyful Fate.  

Vi metallfolk og musikknerder generelt har som regel til felles at vi har møtt en eller flere som fyrer oppunder musikkinteressen vår i løpet av livet. Det er som regel det som leder oss til å lage musikk selv til slutt. Jeg kan ikke sette ord på hva det betyr, men dere vet.

Simma Lugnt

Hege Hund