Jeg har vært hetro hele livet, og jeg vet det, fordi jeg alltid har elska mannfolk. Små, store, tjukke, tynne, pene, og veldig pene. Det er likevel en type mann jeg er ekstra glad i. Den typen som elsker damer, alle slags damer, og lager låter om det. Men det må være fett. Som Kiss. Eller Darkthrone.
Darkthrones Underground Resitance er en liten konfektbit av en skive. En Darkthronish delight. Med bare seks, men gode låter, får man umiddelbart lyst på mer. Da hører man den like godt en gang til.
 |
Det som imidlertid er litt synd, og dette kommer til å høres selvmotsigende ut, er at Valkyrie er litt lett å få oppheng på og den kommer som låt nummer to. Dermed blir det altfor lett til at man setter på Valkyrie, fordi man går og nynner på den, at skiva blir stående på, man hører den derfra, og så får første låta ufortjent lite oppmerksomhet.
 |
For Valkyrie er en nydelig låt. Den åpner med en stemningsfull akustisk gitarintro, og følger opp med riffing og vokalinjer som er så utsøkte og innbydende å synge med på, at jeg ikke har sett liknende fra Fenris siden Storm. Virkelig, er vi her igjen? Da håper jeg han er forberedt på at dette er noe som mange kan komme til å like. Til og med folk som ikke kjenner til Darkthrone fra før, eller har sterke tilknytninger til metal.
(... ikke synes jeg han skal komme og ødelegge det for oss etterpå heller. Sånn som han har gjort med Storm. Det er kjipt hvis en så fin låt skal bli noe vi aldri kan nevne eller sette på når vi er sammen, uten at han skal få trassanfall og gå sin vei ...)
 |
Når jeg leser tekstene mens jeg hører på skiva, merker jeg meg en del ting. Det er tydelig at Gylve har mer erfaring som tekstforfatter enn Ted. Man kan si at Gylve er mer stilsikker både med det poetiske og det tekniske selv om dette med riming er noe ganske nytt for dem begge. Likevel er Ted tydelig mer rutinert som vokalist, dermed er han merkbart sterkere på dette med å skrive tekst som lar seg plassere godt på melodiene.
 |
Som vanlig er jeg mest opptatt av tekst og vokal. Det er liksom det som gjelder, uansett hva jeg hører på. Men hva mener Gylve selv? Ikke bare om skiva, men om andre emner som er sentrale i år. I livet for den saks skyld.
 |
La oss få det få det på det rene en gang for alle, hvor mange kjærester har du egentlig hatt?
Vel...jeg gifter meg kun for annen gang nå, jeg da (i desember). Ettersom jeg er mye i media er jeg temmelig fuckings privat i privatlivet og liker best å bare henge m dama. Så jeg byr på meg selv men forsøker å ikke ta med så mange andre i dragsuget. Natassja var kun en fiktiv person, typisk King Diamond måte å skrive på. (Det var ikke det jeg spurte om, og du svarer på neste spørsmål. Red.)
 |
| Argh, journalister stiller teite spørsmål |
Det vises allerede i Natassja In Eternal Sleep og nå i Valkyrie at du er glad i damene. Er kjærligheten viktig for at du skal fungere optimalt, både som kunstner og i hverdagen?
Tja, jeg hadde ikke noen kjæreste da jeg starta band, starta Darkthrone, starta Isengard, ble med i Valhall, øvde med Mortem, spilte inn demoene, fikk platekontrakt endelig, øvde og spilte inn første skiva...jeg var jo drithypp på det da, men jeg fikk jo utretta utrolig mye uten å ha hatt det, så sånn sett så kan man ikke si at det TRENGS kjæreste som ung musiker for å oppnå noe. Bare kjærlighet til musikk, tenker jeg.
 |
| Aargh, finnes det ingen ende på idiotien |
Men nå har vi jo kjøpt rekkehus og investert mye i et liv sammen og da blir det litt hypotetisk å spørre hvordan jeg hadde klart meg uten. Det jeg tror mest, er at uten INTERNETT-tilgang så hadde nesten ingen fungert optimalt i detta miljøet lenger, og at vi skal tenke mere over dette enn "med-eller-uten-kjæreste-
 |
| Liker å ha kjæreste |
Det er jo hundre år siden kvinner fikk stemmerett i år. Hvor synes du kvinnekampen bør utkjempes i 2013?
Jeg sitter litt på gjerdet i forhold til kvotering. Og etter å ha vært veldig involvert i Aftenposten så valgte jeg i sommer å si opp abonnementet til fordel for Oppegårds lokalavis. Jeg mener at jeg har forsøkt å holde meg oppdatert på alle fronter man blir servert gjennom en seriøs avis som Aftenposten i godt over 10 år, men føler likevel at jeg får lite bruk for det i det daglige artistlivet. Har tenkt endel på at jeg ville forsøke mikrofokuset og bestemte meg for å abonnere på lokalavisen i stedenfor. Jeg mener at jeg på mange plan er i ferd med å RETURN TO THE WOMB og jeg reflekterer over det daglig. Jeg leser opp de gamle bøkene mine en etter en, har mye KONTAKT med mine gamle TING, flytter tilbake til der jeg vokste opp...og dette har vært en prosess siden jeg flytta i 1987.
Hvis vi så ser på hvor meget jeg var involvert i feminisme eller kvinners plass i samfunnet eller menns plass i samfunnet for den del i 87 kontra nå så vil jeg ikke si at jeg har lest OVERVELDENDE mange timer om subjektet. Jeg har ikke nok kunnskap om dette til å uttale meg. Artister bes uttale seg om mer og mer og de har bare ikke greie på så mye. Jeg har greie på musikk og marka og det for jaggu meg holde.
Hvem er dine kvinnelige forbilder?
Nå har jeg aldri hatt noen forbilder syns jeg, er forferdelig dårlig på dette med idolisering. Jeg digga Kevin Keegan som liten, jeg skulle bli fotballproff i England og tjene penger til muttern. Nå har muttern TO hus så det er ikke noe jeg trenger å bekymre meg over, føler jeg.
Jeg syns Anette Sagen har gjort seg veldig godt, hun har ufrivillig kommi opp i en situasjon som gubbeveldet i idretssorganisasjonene har takla pinlig dårlig til tider, og det hjelper vel ikke på den ufrivillige symbolverdien hennes at jeg også nevner henne her...men sånn har det blitt. Hu er flink til å ikke kokettere (i motsetning til meg, hahaha).
Ellers var det en fast spalte med faste spørsmål i A-magasinet hvor det ene spøsmålet var "hvem syns du er verdenshistoriens mest imponerende". Planen min var der å svare "fotball jenter overalt i verden" på det spørsmålet.
 |
| Oh yeah, fotballjenter |
Så får du vel si noe om den siste skiva..? Hvis ikke du er helt lei, i så fall kan du velge på øverste hylle.
Nå ble jo det en veldig TYDELIG skive, da. hvorfor? Vel det er ikke ofte vi bevilger oss 3 års pauser. Men det bare ble slik. Hadde en del forandringer i livene våre og låtskrivinga stoppa plutselig opp. Så er det det at jeg alltid må gjøre så sykt mange intervjuer (dette er nr 104 ift T.U.R.) at jeg ender opp med å gå helt i kjellern etter hver skive. Jobben begynner ETTER at skiva er ute for min del og det er mentalt helt .... nærmest uakseptabelt. Tipper en rundt 90 intervjuer ville knekki en liten prosent av folk i avhør, hehe.
 |
Så det jeg kan si om skiva er at jeg ikke har fått'n på avstand nok. Valgte just ut THE ONES YOU LEFT BEHIND til en best of vinylbox MED DARKTHRONE-BOKA som kommer i 2014, da det kun var EN av de 104 journalistene som nevnte den låta. haha.
Forøvrig er det uvant å skrive tekster som skal passe med låter men i Darkthrone var det jeg som starta det der, Ted ville helst alltid at jeg skulle skrive alle tekstene mens jeg personlig TROR mere på vokalister som har egne tekster. Så jeg pressan litt til å skrive egne tekster og nå har det blitt fryktelig bra. Det er en god noia å tenke på at de truende tekstene kanskje er skrevet om meg, da blir jo den brutale (nei ikke døv cookie-monster growling men REELL brutal) vokalen hans ekstra personlig og skremmende. Siden 5 av 6 tekster er fordømmende (vi er noen righteous motherfuckers) så bør de færreste INKLUDERT OSS selv ikke føle seg så inderlig trygge fra tekstenes refsing.
 |
| ikke trygg for egen refs |
Jeg syns egentlig ikke at jeg sliter (Det var ikke det jeg sa. Red.) med å sette ord til musikken, men når man setter ord TIL musikken (songwriting) og ikke skriver tekst FØRST (artistisk snarvei if there ever was one, og også noe vi alltid gjorde før) så blir det jo mye tilfeldig, da er det MUSIKKEN og sangrytmen som er viktig og ikke nødvendigvis teksten. There's pros and cons about everything. For meg har det alltid vært EKSTREMT lett å skrive kunstnerisk gode tekster uten å tenke på musikken som følger.
 |
| Foto: Aftenposten |
Så når man legger om musikkstilen til uoppdaga pen speed metal fra tidlig åttitallet så må man legge alt det trygge kunstneriske vekk og kaste seg inn i det mere banale ALLIKEVEL uten å miste noe av særpreget. Det får gå som det går. Jeg har omtrent kun fokus på speed metal fremdeles og har hatt det i mange mange år nå, som inspirasjon for egne låter. Allikevel dukker det opp helt andre ting, rock, sakte drit, celtic greier, you name it, og jeg tar med det for ikke å KUN bli en speed metal-kis. Jeg vet av erfaring at hvis jeg lar meg bli for enspora så ender jeg alltid opp med å hate "den perioden" senere i livet. Eller? (Jepp. Red.)
 |
| Ah, endelig ferdig med teite spørsmål. Nå ut på T.U.R. |
Hege Hund
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar