tirsdag 3. april 2012

Gate To Khaos Øving

Det er evigheter siden jeg spurte Trish om jeg kunne henge med bandet på øving. Utålmodige meg hadde kanskje sett for seg dagen etter at jeg spurte, men jeg kan vente på ting hvis jeg vil. Noe er verdt å vente på.

Etter en lengre maildialog mellom Vokalist-Ida og meg, ble vi enige om mandag denne uka. Altså i går. Allerede i morgen skal Gate To Khaos spille på Infernos klubbscene på Unholy. Denne øvinga ble med andre ord som en slags generalprøve, med kun Hege Hund som publikum.





Jeg fant Ida og Hans Petter rekende rundt i Maridalsveien. Gårsdagen var en vårdag av det forræderske slaget. En sånn som ser så deilig og varm ut når man ser på den gjennom vinduet. Som viser seg å være iskald og forblåst så snart man går ut i den. Nordavind fra alle kanter, typ.





Derfor gikk vi inn på Kiwi for å varme oss. For det er aldri den som har nøkkel til lokalet som kommer først på øving. Alle de andre kommer først. Det er den kosmiske loven om bandøving. Dessuten måtte jeg kjøpe cola.





Siden det er påske fant jeg masse smågodt på butikken. Jeg plukket meg en pose full av barndomsfavoritter. Myke sopp, kritt og fløtekarameller. Jeg var i ganske godt humør når vi gikk mot lokalet. Ikke slo den kosmiske loven om bandøving til heller. Døra var åpen og Daniel var på plass. Den som derimot var som dugg for solen, var Trish.





Hvis jeg hadde vært en sur og vrang journalisttype, kunne det kanskje vært litt krise for bandet. Men jeg er en snill og blid skrivejente, som attpåtil hadde en stor pose smågodt. Den jeg kjenner best i bandet er Trish, og jeg vet at hun ikke holder på med noe tull hvis hun er for seint ute. Hun forsker på noe viktig, studerer hardt, eller pusser opp leiligheten sin egenhendig. På et eller annet vis klarer hun å spille inn skiver, være med i flere band og spille live i tillegg.





Så mens Trish gjorde noe verden sikkert er tjent med, var jeg alene med bandet hennes. Kanskje litt kleint for bandet siden de ikke kjenner meg så godt. Heldigvis legger jeg ikke merke til sånt. Metallfolk teller ikke som fremmede for meg. Jeg har kjent så mange metalheads, levd livet mitt med metallen like tett på som min egen familie. Jeg føler en umiddelbar fortrolighet med andre metallfolk.





Jeg åler meg bak trommesettet til Frost, og setter meg makelig til rette på trommestolen hans. Det knøttlille lokalet GTK deler med 1349 er fullt av trommer. Kjetil sitt mer enn voksne sett, og Trish sitt lille spartanske. Daniel, Ida og Hans Petter deler den lille flekken med gulv som er igjen. Jeg ser på en av de mange 1349 plakatene på veggene, og på rommet. Jeg fatter ikke hvordan de får plass.





Daniel spiller på et skikkelig fett riff. Rock n´Roll Black Metal style sier han, og smiler. Han har lagd et par nye soloer bandet skal høre for første gang. Jeg også. Så går vi ut og tar en røykepause til.





Etter det tok det ikke lang tid før Trish kom. Stressa, full av dårlig samvittighet, og med røde roser i kinna. Hun smatt bak settet sitt, skifta sko og hadde stikkene i hendene før jeg rakk å finne fram et kritt til fra godteposen. De gikk rett på gjennomkjøring av settet.





Jeg forstyrra dem litt ved å reise meg opp og ta bilder av dem. Det er jo ikke en helt dagligdags å ha med seg noen som tar bilder å skal skrive om øvinga di uansett. Rett opp mot en konsert er kanskje ekstra nervepirrende. Etter en liten stund la de ikke merke til meg lenger og kom skikkelig inn i grooven.






De tvilene de lufta før de starta, om de hadde fått øvd nok, synes jeg de bør legge fra seg. Settet satt som kukk i kram snø det. Jeg sa det til dem. Så viste Daniel soloene sine. Han sa at han fucka det opp, men jeg hørte at han fikk det til. Det hørtes bra ut.





Hans Petter spurte meg om jeg kjente Ann-Mari. Ja, sa jeg med en gang. For det kunne i realiteten bare dreie seg om en eneste Ann-Mari. Den samme som jeg møtte i gata utenfor huset mitt da jeg var åtte år. Hun jeg har kjent siden jeg spurte henne og broren hennes hvor mye klokka var. Som jeg har sovet over hos, vært på ferie med, og gått på skole med. Før oss har foreldrene hennes gått på samme skole som faren min. Første gangen vi traff hverandre var vi så små at vi ikke husker det selv. Da jeg var rundt to og hun bare var ett. Mamma sier at hun satt så pent i barnestolen sin og spiste selv. Jeg kjenner Ann-Mari ja.






GTK repeterte, jeg satt på stolen til Kjetil, tenkte på Ann-Mari, og spiste kritt. Jeg lurte på om jeg skulle legge igjen litt smågodt til Kjetil i rosinesken hans, men han foretrekker sikkert sånn sunn snacks, og ville ikke satt pris på det. Derfor skrev jeg en lapp i stedet. Et godt gammelt fisketips. Det blir han nok glad for tenker jeg.





Så var øvinga ferdig. Magen var full av godteri og hodet fullt av GTK låter. Gutta fortalte at de fleste låtene de skal spille på onsdag er helt nye. De planlegger å få spilt inn skiva i mai og få den ut i løpet av sommeren. Vi tok en rask prat om ukas halehelt-nyheter. Selv har jeg ikke mye bruk for Black Metal dekor på flyet når jeg er ute og reiser. Metallen ligger mer i det jeg foretar meg, sånn som å henge rundt med Aura Noir en varm septembernatt i Roma.





 Jeg synes også det er en lavere enn lavmåls markedsstrategi fra Norwegians side. Å skaffe seg masse omtale og gratisreklame på beskostning av, ikke én, men to familier som har mista noen under tragiske omstendigheter. Det er vel ikke bare jeg som synes det er uetisk? Det er ikke umulig å gjøre prosessen sånn at man sjekker med familiene til de nominerte før stemminga kan gå i gang vet dere. Ekstremt lite gjennomtenkt av Norwegian!





But I digress. Etter det kjørte Trish meg hjem i forskerbilen. Ja, det er sant! Forskere har egne biler akkurat sånn som politi og postmenn. Baki der hadde hun alle vannprøvene hun hadde vært ute i skogen og samla inn i løpet av dagen. Trish pleier å le når hun forteller at hun får betalt for å gå i skogen. Det er jo noe av det hun liker best i verden, og da skjønner jeg at hun synes det er morsomt. Det er jo som om noen skulle betalt meg for å spise godteri.





Hun ble med en liten tur opp og hilste på Småen Johansen og kattene, men måtte dra igjen ganske snart. Forskerbilen skulle ut på ny og sikkert viktig forskning dagen etter og måtte hjem i garasjen for å få skjønnhetssøvnen sin. Trish og de andre i bandet avtalte at de skulle møtes og øve en siste gang klokka tolv i dag, og det gjorde de nok også.

Jeg gleder meg masse til gigen i morra. Jeg har tenkt til å være oppe sent og sove lenge i morgen. Da er jeg maksimalt opplagt til Gate To Khaos på Unholy. Til da.


Simma Lugnt
Hege Hund

2 kommentarer: