fredag 6. april 2012

Hege Hund Om Å Være Påskens Gladnyhet

Nok en svart påske har rullet inn over Oslo, og som alle andre år er det gjenstand for oppmerksomhet i mediene. Akkurat som årets første snøfall for kollektivtransporten, later tusenvis av svartkledde rundt i byen til å komme som en overraskelse for norske medier. I motsentning til den første snøen, som faller hvert år, er jo bare tolvte gang Inferno Festivalen går av stabelen, så det er klart.

Årets foretrukne vinkling synes å være at vi metallfolk er HYGGELIGE. Trivelige satanister, og omgjengelige djeveldyrkere. Aggressive i vårt kunsteriske uttrykk, men ikke i vår fremferd. Hvert tv-klipp jeg har sett og hver avis jeg har åpnet har uttrykt nærmest barnslig undring over denne sensasjonelle nyheten.

Jeg kjenner at jeg blir litt oppgitt. Er det latskap, dårlig håndtverk, mangel på intelligens, sneversynthet eller bare en usalig blanding av disse dårlige egenskapene, som fører til en sånn slett jobb med vinklinga? Nei metallfolk, merkelige og svartkledde som vi er, burde kanskje bare være glade for at mediene ikke driver heksejakt på oss.

For i dag, nitten år og en medieutdannelse etterpå ser jeg på den norske mediefremstillingen av metallfolk siden nittitallet som helt hårreisende. På bakgrunn av en liten gruppes kriminelle handlinger, klarte norske medier å kriminalisere og rettferdiggjøre hets av en hel generasjon med metallhuer. Det gikk ikke an å gå ut i det offentlige rom med skinnjakke og svart hår på nittitallet, uten at folk ropte ukvemsord etter deg.

Selv har jeg aldri vært fenglset eller begått noen kriminelle handlinger. Jeg har kun en langt over middels interesse av musikk. Metallen kom inn i livet mitt på gutterommet til en eldre fetter. Han spilte gitar, leste MAD og likte Iron Maiden. Jeg syntes han var kulest i verden og ville bli akkurat som han. Jeg slutta ikke å synes det etter at jeg ble større heller.

Fetteren min gjorde ferdig mastergraden sin, landa en fet jobb, og tok lappen. Alt i løpet av forrige sommer. Tidligere har han eid sitt eget firma og han har eid sin egen kåk siden han var tidlig i tjueåra. Han er i ingen henseender et dårlig forbilde. Han er fremdeles dritflink til å spille gitar og han liker fremdeles metal. Jeg vil fremdeles bli akkurat som han når jeg blir stor.

Jeg blir ikke forundret over at folk som for eksempel har langrenn, seiling eller kirkekor som hobby, lever komplette liv ved siden av. At de har koner, menn, barn. Er med på dugnad i borettslaget, barselgruppe, eller turer med jobben. At de har en vanlig jobb, med vanlige kolleger og vanlig arbeidstid. Men når det samme gjelder metallfolk serveres det oss som nyheter.

HVORFOR DET!? Fordi vi har dårlig rykte på oss kanskje? Og hvem var det som ga oss det dårlige ryktet? Det var dere. DET ER VEL FOR FAENMEG KLART AT VI ER HYGGELIGE! Spørs hvor lenge det varer sånn som dere holder på. Se for dere min lange anklagende pekefinger. Den er rettet mot norsk presse.

Å framstille meg som en jovial satanist er sånn en fattig beskrivelse at det gjør meg trist. For det er meg dere framstiller når dere snakker om metallfolk. Det hadde vært ålreit om aviser og tv kunne by på litt stoff som tar metall på alvor. Siden det ennå er så mange av oss som samles i Oslo fordi vi liker nettopp det. Noen gode dokumentarer eller forseggjorte portretter vi kunne hatt glede av mellom slaga. Jeg mener en musikksjanger som genererer så mye turisme og interesse for hovedstaden vår fortjener seriøs mediedekning.

Nei, norsk presse kan spise en Trachinus draco for alt jeg bryr meg. Til dere andre, til neste gang.

Simma Lugnt
Hege Hund

2 kommentarer:

  1. Bra skrevet Hege

    SvarSlett
  2. Fandt din blog via Facebook, og har siddet og læst lidt. Jeg synes, den er vældig interessant. :)

    Det er det samme i Danmark, og vi har ikke engang brændt kirker eller slået nogen ihjel...
    Sidste år var der artikler i aviserne om festivallen Copenhell, og det var fuldstændigt det samme: "ih men dog, sortklædte mennesker der hører aggressiv musik, men de er søde og passer på hinanden" eller "der var en overraskende god stemning og folk var ikke aggressive, selvom de så farlige ud".
    (Plus den klassiske: At referere til al metal som dødsmetal...)

    :) Trold-Tine

    SvarSlett