Throat Violence @ Øvingshotellet

En klissvåt fredag i august blir jeg med Throat Violence på øving. Humøret er ikke det beste etter en lang arbeidsdag, så det første jeg gjør er å kjefte på Frans fordi han har barbert seg. Du er stygg, sier jeg, men han tar det ganske pent.

  

Menn bør ha skjegg synes jeg. Det er fordi det første ansiktet jeg så i verden var et med masse rødlig skjegg og tilhørende langt hår. Riktignok forsøkte fatter seg på barbering flere ganger opp gjennom årene, men hver gang resulterte det i hyling,tårer og ville anklagelser som - Du er ikke faren min!- Så fatter ga opp til slutt og innså at han måtte beholde skjegget for alltid.

Nå må altså Frans lide for at jeg er sær, han ber meg bare om å ikke kjefte så mye, for han har allerede fått masse kjeft av dama. Det gjør meg fornøyd. Jeg er altså ikke den eneste dama i byen som er pro skjegg.





Du er ikke faren min



Vi står utenfor inngangen til Øvingshotellet og røyker, for det er ikke lov inne, ikke mat og alkohol heller for den saks skyld.

http://www.mic.no/symfoni/kontakt.nsf/pub/bed2009050611293027729457 Hvis man er tilreisende til Oslo og trenger et sted å øve når man er her, eller man bare ikke har noe fast øvingslokale er dette et bra alternativ. Man leier rom på timesbasis, og betaler dermed bare for den tida man faktisk øver.

Dessuten er det utstyr der. Det man trenger å ta med er gitar/bass, kabler, trommestikker og cymbaler. Om man mangler noe er det mulighet for å leie eller kjøpe i resepsjonen til en ålreit pris. Booking av rom kan man gjøre her: https://www.ovingshotellet.no/

Disse er Frans sine egne



Bildene her viser enkelt og greit hva slags utstyr man kan forvente å finne på et rom på øvingshotellet. Det er god standard, ingenting som ikke fungerer, lager ulyd, eller trøbbel på noen måte. Størrelsen på rommene er grei, det er ingen ballsal, men det er romslig nok for et band med fem medlemmer.

Øvingshotellet ligger også veldig sentralt til, og skal være lett å finne selv om man er utenbysfra. Tre skarve trikkestopp fra Oslo S, en strekning som heller ikke er noe lang eller slitsom å gå, selv ikke med gitar på ryggen.

Throat Violence øvinga var som øvinger flest. De gikk i gjennom nytt materiale, og det er ganske kjedelig å høre på. Ikke sånn at Throat Violence er kjedelig, men å høre en låt kun i bruddstykker er det. Throat Violence er seff dødsbra.

Mirko hadde med seg en kompis fra Italia som også hørte på øvinga denne fredagen. Så vi satt der som tente lys. Jeg hadde kapret trommestolen siden den er milevis bedre å sitte på enn en klappstol fra Ikea.

Derfor fikk jeg se øvinga fra en vinkel som oftetst er reservert for trommiser. Det er bare synd jeg ikke kan tromme.

Fra trommisens vinkel minus cymbaler

Gutta spilte bra, veldig bra, men jeg var akk så sliten. Det eneste jeg klarte å tenke på var å komme meg hjem og flate ut på sofaen. Så etter en knapp time sa jeg takk for meg.



En Colaholikers veske



Nede i resepsjonsområdet skulle jeg bare knipse noen bilder til før jeg forlot åstedet, og hva får jeg se... En jævla pepsimaskin. Æsj!

Dobbelæsj!

I tillegg er det en liten sofagruppe der man kan ha bandmøter og sånt. Jeg synes hele opplegget med øvingshotell er helt genialt! Ikke bare som et kulturtilbud til unge i kommunen, men fordi det tilbyr musikere på reisefot et øvingsalternativ. Så da er det faktisk bare for dere andre å spre det videre til alle dere kjenner, fjern og nær.

Simma Lugnt

Hege Hund

Rått kjøtt og Scrap-metal; Whip lager en ny låt

Tirsdag ettermiddag, jeg har akkurat kommet hjem fra jobb og slengt den slitne kroppen min ned på sofaen, da det ringer på døra. Jeg skvetter ikke, jeg får ikke litt angst engang, for jeg vet at det er Kai a.k.a Mr. Fister, som kommer for å mekke låt og spise kjøttkaker. Jens a.k.a Sturt; setter seg til med bassen og gutta begynner å riffe.
Jeg sitter bare stille og hører på. Det er nemlig en av de tinga jeg er veldig flink til. Jeg liker ikke at andre forstyrrer meg når jeg prøver å lage noe, derfor forstyrrer ikke jeg andre. Den samtalen jeg er vitne til består av ufullstendige setninger, vokale etterligninger av trommer, blikk og nikking. Det er en samtale som bare har plass til to, med perfekt flyt og perfekt forståelse. Ganske radig begynner skjelettet av en låt å tre frem. Metal er den nye jazzen tenker jeg, og lunter inn på kjøkkenet for å begynne med kjøttkakene.

For det er få ting som er mer metal enn rått kjøtt og råe riff. Jeg skreller potetene i takt, og setter de på kok. Hakker skinke, den nye hemlige ingrediensen, med den vasseste kniven jeg har. Rører kjøttdeig, skinke, egg og krydder til det ser ut som most hjerne, da er det klart. Med et glass vann, en spiseskje og en ren hånd produserer jeg svære kjøttkaker i et rasende tempo. Fattern ville ha vært stolt hvis han så meg.

Mens kjøttkakene freser på panna, sniker jeg meg inn på stua igjen. Sturt er opptatt ved dataen, og jeg benytter anledningen til å vise fram den siste teksten min til Mr. Fister. Gutta begynner å snakke om hvilken låt den kan passe til, og jeg går for å snu kjøttkakene. Snart er alle kakene frest, og sausen er på gang. Jeg slenger en pakke surkål oppi potetvannet, og heller sausen over kjøttkakene. Resten gjør seg selv. Bortsett fra å helle vannet av potetene vel og merke, men det er Sturt sin jobb, så det bryr jeg meg ikke med.

Jeg prøver å vente på en naturlig pause mellom gutta, men de tar ikke pauser de. Til slutt må jeg bare skjære i gjennom og si at maten er klar. De blir ikke sure, for de er like sultne som meg. Låta er de uansett ferdige med, nå skal den bare spilles inn. Den blir dritfet!! Fister spretter vinen, en liten frekk italiener ved navn Fenocchio, det betyr selleri men er også slang for homse så vidt jeg har forstått ;)

Etter maten blir jeg veldig mett og trøtt, så jeg bare kapitulerer og kryper til sengs. Så sovner jeg, skikkelig godt, til den skarpe lyden av lynrask riffing på en el-gitar uten strøm.